HELBREDELSE: Det er viktig at vi forkynner og underviser om helbredelse, likesom om andre bibelske sannheter. Vi høster det vi forkynner, skriver Øyvind Gaarder Andersen. På bildet ser vi ledere på årskonferansen på Hedmarktoppen som ber for hverandre etter at de har pratet om teamet helbredelse. 


Det som gjør pinsebevegelsen til pinsebevegelse

Det var forkynnelsen om Åndens dåp og Åndens ­gaver som førte til pinsebevegelsen og senere den ­karismatiske bevegelsen. Blir ikke dette forkynt, får vi ikke-pentekostale menigheter.

Dette er Øyvind Gaarder Andersens innledning til samtale om helbredelse i forbindelse med Pinsebevegelsens samtaleforum og årsmøtekonferanse.

-----

Artikkelen fortsetter under annonsen.

1. Helbredelse og trosgrunnlaget. I Pinsebevegelsens trosgrunnlag tas temaet helbredelse opp under punktet Guds rike. Det er formulert slik:

Guds rike: Vi tror at Guds rike er kommet nær ved Jesus, slik at Guds gode plan og vilje for mennesker kan erfares allerede nå. Slik Jesus formidlet oppreisning, liv og helbredelse til mennesker, formidler vi de samme muligheter og ber i Jesu navn om helbredelse på alle livets områder. Samtidig er ikke dette riket kommet fullendt, det vil skje når Jesus kommer tilbake.

Historisk sett har forkynnelsen til den klassiske pinsebevegelsen i stor grad vært preget av fem tema: 1) Jesus som frelser 2) Jesus som den som døper i Ånden 3) Jesus som helliggjører 4) Jesus som helbreder og 5) Jesus som kongen som kommer igjen.

Det er viktig at vi tar vare på den pentekostale arven, det som gjør pinsebevegelsen til pinsebevegelse. En viktig side ved dette er forkynnelsen om helbredelse og praktiseringen av forbønn for syke. Det er mitt inntrykk at denne siden ved vår forkynnelse og praksis behøver å løftes frem på nytt.

Nå finnes det i Pinsebevegelsen ulike måter å tenke om helbredelse på, og det må det være rom for. Det jeg mener vi må kunne være enige om er at Gud vil at det skal skje flere helbredelser enn det vi ser i dag. Og så kan vi samtale om hvordan vi kan erfare det.

2. Et historisk tilbakeblikk. De 300–400 første år av kristendommens historie var preget av en offensiv tro og praksis når det gjelder Åndens gaver og tegn og under. Det ser vi tydelig når vi leser kirkefedrene. Og dette var en vesentlig årsak til kristendommens vekst.

Augustin (354-430) utviklet derimot i første omgang encessationist-teologi (opphørsteologi om Åndens gaver). Men da han ble biskop i Nord-Afrika, så han så mange tydelige helbredelser at han endret sin teologi og trakk tilbake det han tidligere hadde skrevet. Han ba selv for syke helt mot slutten av sitt liv.

Troen på helbredelse forsvant ikke helt i middelalderen, men hovedfokuset ble at Gud tukter og oppdrar oss gjennom sykdom. Likedan var det i reformasjonstiden. Først på 1800-tallet ble sannheten om helbredelse gjenoppdaget. Et betydningsfullt gjennombrudd kom med den lutherske presten Blumhardt i Tyskland, som fikk en sterk helbredelsestjeneste.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Helbredelse ble et viktig tema i deler av hellighetsbevegelsen. Sentrale forkynnere her var for eksempel A. B. Simpson og Torrey. Man understreket at vi har helbredelse i forsoningen. I norsk sammenheng er Kinamisjonær Marie Monsen en meget fin representant for denne forkynnelsen. I boken «Bønnens makt» forteller hun om hvordan hun ofte ble syk, men da tok til seg Guds løfter og grunnet på dem – og opplevde at Gud helbredet henne.

Pinsebevegelsen overtok forkynnelsen om helbredelse i forsoningen fra hellighetsbevegelsen. Slik er det formulert i Assemblies of God’s Statements of Fundamental Truths, punkt 12: «Divine healing is an integral part of the gospel. Deliverance from sickness is provided for in the atonement, and is the privilege of all believers.»

I tillegg bidro Pinsebevegelsen med en ny forståelse av Åndens gaver, av helbredelsers nådegaver. På 1940-tallet og utover fikk man i USA en sterk helbredelsesvekkelse, frontet av forkynnere som blant annet Oral Roberts. Her kan man se tjenestegaver, som evangelistens, omtalt i Ef 4,11, anskueliggjort.

Senere fikk vi den karismatiske bevegelsen som i stor grad mobiliserte grasroten. Og dette har fortsatt med senere fornyelsesbevegelser.

3. Teologiske spørsmål. Når det gjelder helbredelse, er det gjerne to teologiske hovedsyn vi møter: 1) Helbredelsei forsoningen og 2) helbredelsegjennom/på grunnlag av forsoningen.

Ifølge det første synet, helbredelse i forsoningen, har vi både syndenes forlatelse og helbredelse i kraft av Kristi forsoningsverk. Guds vilje er å helbrede. Det henvises blant annet til Jes 53,4-5 og 1 Pet 2,24. Nå finnes det ulike varianter av dette synet. Den britiske pinselederen Donald Gee hevdet at vi har helbredelse i forsoningen, men trakk ikke den slutningen at alle kan forvente å bli helbredet.

John Wimber argumenterer ut fra tanken om Guds rike – som allerede er kommet, og ennå ikke kommet fullt ut – for at vi har helbredelsegjennom/på grunnlag av forsoningen, men ikke i forsoningen. Derfor kan vi ikke forvente at alle blir helbredet. Men samtidig betoner han sterkt at i hvilken grad helbredelser skjer, avhenger mye av oss, i hvilken grad vi søker Gud.

Nedenfor skisserer jeg det som for meg er et dyptpløyende perspektiv på vår formidling av helbredelse: «Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør», sa Jesus (Joh 14,12). Kan vi gjøre de samme undergjerninger som Jesus gjorde? Jeg gjør ikke det, og jeg kjenner ikke til noen som gjør det fullt ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men vi skal få ha det som et mål, la Jesus være vår karismatiske modell – likesom han er vår etiske modell. Ingen av oss er fullkomne i kjærlighet. Men vi skal vi ha Jesus som vårt eksempel også her, og ved Ånden la Åndens frukt få vokse frem mer og mer i våre liv. På samme måte skal vi få ha Jesus som vår modell angående det å formidle helbredelse. Vi er i høyeste grad underveis, men det er mer å motta når det gjelder å være kanaler for Guds kjærlighet og kraft.

Jesus var fullkommen. Vi er det ikke. Et bilde som kan brukes for å illustrere dette er vann. Jesus talte om levende vann som skal strømme fra det indre av den som tror på ham (Joh 7,37-39). Det betyr at det samme levende vann som strømmet fra Jesus, skal strømme gjennom oss. Våre rør er imidlertid ikke som Jesu rør. Vanntrykket er ikke det samme.

Kanskje det bare drypper fra rørene våre. Men la oss huske, det er det samme vannet, den samme Hellige Ånd. Det betyr at bare i en dråpe er det en veldig kraft, bare en dråpe kan utrette store under. Derfor skal vi ikke tenke at det vi har er lite. La oss gi videre det vi har, la Gud få bruke det, og det vil bli av stor betydning for Guds rike.

Da trer også et annet prinsipp i funksjon. Når vi lar oss bruke av Herren, får vi mer. Våre rør renses, vanntrykket vil øke.

Det er mitt klare inntrykk at vi trenger å ta nye steg når det gjelder forbønn for syke. Frimodigheten har kanskje blitt svekket, blant annet på grunn av en del uklok praksis og på grunn av sekulær påvirkning.

Løsningen må være at vi i ydmykhet, i bønn om Åndens ledelse og visdom, begynner å handle på Jesu ord. «På syke skal de legge sin hender…», sa han (Mark 16,18). For å bruke bildet ovenfor, la oss være kanaler for Åndens levende vann. Selv om det bare skulle dryppe fra våre rør, kan det skje store under gjennom de dråpene.

Samtidig må vi huske på at ofte handler også dette om å la en prosess påbegynne. Kanskje ser man ikke så mye skje i begynnelsen, men etter hvert som man fortsetter å praktisere, å handle på Jesu ord, vil mer og mer skje.

4. Forkynnelse og praksis. Det er viktig at vi forkynner og underviser om helbredelse, likesom om andre bibelske sannheter. Vi høster det vi forkynner. Det var forkynnelsen om Åndens dåp og Åndens gaver som førte til pinsebevegelsen og senere den karismatiske bevegelsen. Blir ikke dette forkynt, får vi ikke-pentekostale menigheter. Troen kommer av forkynnelsen (Rom 10,17).

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Når det gjelder forbønn for syke, finnes det ulike fremgangsmåter. Vi har tradisjon for å invitere folk til forbønn, for ulike behov, i våre møter – blant annet helbredelse. Forbønnen kan skje foran plattformen eller et annet sted i møtesalen, eller folk kan tas med til et eget bønnerom.

Noen menigheter har egne samlinger med forbønn for syke, i tillegg til den forbønnen som kan foregå i tilknytning til gudstjenester og møter. Slike egne samlinger kan ha mye for seg. Mange ganger behøves det mer tid til forbønnen enn det som er tilgjengelig i forbindelse med møtet.

Av erfaring ser vi at en prosess av helbredelse ofte kan begynne når man tar tid til å være i bønn i Guds nærhet. Kanskje blir den fullført der og da, eller det kan være behov for å følge opp med mer forbønn på senere samlinger. Jesus selv har gitt oss en modell her. Selv han måtte ved en anledning legge sine hender på en syk, en blind, to ganger. Først så den blinde uklart og deretter klart (Mark 8,22-25).

Forbønnen kan gjelde både fysisk og psykisk sykdom.