URETTFERDIG: Det er urettferdig at Solberg ble beskyldt for å selge ut kvinnens rettigheter når hun hevdet at hun i realiteten styrket dem, skriver Morten Dahle Stærk. På bildet ser vi statsminister Erna Solberg (H) sammen med daværende KrF-nestleder Kjell Ingolf Ropstad, hans nåværende statssekretær Jorunn Hallaråker og tidligere KrF-leder Knut Arild Hareide foran en tv-opptreden i NRK i november.

Ansvaret for debattklimaet

Hvis vi ser bort fra innholdet i vinterens abortdebatter, kan man oppsummere med et spørsmål: Hvem bærer ansvaret for debattklimaet?

Se for deg følgende scene: 19. oktober 2018 – dagen etter Erna Solberg har åpnet for å diskutere abortlovens yttergrenser i regjeringsforhandlinger med KrF – sitter fire dresskledde høyt gasjerte menn rundt et bord i et av landets største rådgivningshus. Diskusjonen har vart i en time: Hvordan skal de selge inn sin kommunikasjonsstrategi til motstanderne av å rokke ved abortloven. På whiteboard-tavla står det ett ord: «hestehandel».

Det er interessant hvordan offentlige debatter får sin egen dynamikk. Vi vet lite om kommunikasjonsstrategien som kulminerte med kappekledde demonstranter som demonstrerte mot den nye regjeringen foran slottet i slutten av januar. Det siste stuntet var neppe planlagt på et rådgivningskontor – til det er det for overdrevet og for lite egnet til å bygge opp under resten av kampanjen. Men frem til da hadde rekkene effektivt sluttet seg om et gitt budskap, som skulle vise seg å bli stående som svaret med to streker.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Etterlatt inntrykk, som ble skapt i alle kanaler, godt underbygget av pressens egen journalistikk, var at statsministeren i et krampeaktig stunt hadde reddet sin egen posisjon ved å tilby KrF regjeringsplass i bytte med kvinners rettigheter.

De som hørte godt etter ville lagt merke til minst tre omstendigheter som rokker ved denne forståelsen: For det første lovte aldri statsministeren KrF endringer i abortloven; hun bare slo fast at KrF – som de andre partiene – måtte få gjennomslag for sine hjertesaker i regjering. Det kan sammenliknes med Venstres tredelte permisjon, som ingen av de andre regjeringspartiene er for.

For det andre argumenterte både hun og helseministeren for at endringen er en opprydding innenfor dagens nemndsystem. Det er neppe færre som ville fått innvilget abort etter påvist utviklingshemning hvis man endrer §2c; den store forskjellen er at abort ikke ville innvilges på bakgrunn av egenskaper ved fosteret, men morens situasjon.

Menneskeverd vil gå lenger; vi ønsker å stramme inn adgangen til abort ved påvist funksjonshemning. Men poenget i denne sammenhengen er at det er urettferdig at Solberg ble beskyldt for å selge ut kvinnens rettigheter når hun hevdet at hun i realiteten styrket dem.

Argumentene hadde i hvert fall blitt fortjent å bli imøtegått – ikke bare bli slått ned som reaksjonære. Sist, men ikke sist vet alle som har fulgt med på Solbergs synspunkt i disse sakene at hun lenge har vært enig med KrF i dette standpunktet – altså at sorteringsparagrafen må endres eller fjernes.

Alle disse omstendighetene tilsier at det ikke skjedde noen «hestehandel» i disse oktober-dagene. Snarere tvert imot var saken et resultat av vanlige sonderinger om grunnlaget for regjeringsmakt, avveining av ulike hensyn i etiske brennbare spørsmål (herunder fjerning av diskriminering av funksjonshemmede) og hovedaktørens egen overbevisning. Like fullt ble kommunikasjonsstrategien solgt inn med full tyngde og umuliggjorde en respektfull og god samtale om disse spørsmålene.

Med til dette bildet hører en gjentakende påstand om at KrFs og Høyre-ledelsens håndtering av disse spørsmålene i høst og vinter har vært en uverdig og unødvendig eskalering av abortspørsmålet. Menneskeverd har selvsagt ikke noen mening om grunnlaget for den nye regjeringskonstellasjonen. Men siden en av våre viktigste kampsaker – sorteringsparagrafen i abortloven – kom på bordet, er det viktig å få frem en bredere kontekst enn den som er solgt inn av dyktige kommunikasjonsrådgivere i offentligheten denne vinteren.

Ikke minst dreier dette seg om en progressiv bevegelse som ønsker en kraftig utvidelse av abortloven. Flere ungdomspartier vedtok 18-ukers abortgrense i 2018. Sterke krefter i Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ønsker 18-ukers grense og fri tilgang til fosterdiagnostikk med screening av alle gravide. I en slik situasjon vil ikke Menneskeverd sitte stille i båten.