Israel og hykleriet

President Donald Trump kan bli jødenes jordiske redningsmann.

Det var befriende å lese Leiv Torstveits innlegg i Fædrelandsvennen onsdag 29. mai:«Israel og hykleriet». Redaktøren av avisen skal ha mye av æren for at hans tanker slapp gjennom meningssensuren som rår i norske medier på dette saksområdet.

Jeg kan hevde dette på bakgrunn av erfaringer med norske riksaviser gjennom flere år. At innlegget til Torstveit har blitt forkortet av redaktøren kan jeg godt forstå: Hvis alle eksemplene på hykleriet rundt Israels situasjon i dag, hadde blitt tatt med i innlegget hans når det gjelder den internasjonale forskjellsbehandling av Israel, ville det ha lagt beslag på alle sidene i Fædrelandsvennen den 29. mai.

Det er for mye å forvente. Alle som har satt seg inn i verdenshistorien etter ca. 1900, vil trolig kjenne til stormaktenes forskjellsbehandling, for ikke å si svik, ovenfor det jødiske folk etter 1917. Det har jeg skrevet om i innlegg som er sendt til flere riksaviser, uten at de har blitt tatt inn, med unntak av en kristen lokalavis.

Her er mitt bidrag med en utfylliende kommentar til hykleriet som Fædrelandsvennen trolig klippet bort: Britenes svik overfor jødene i mellomkrigstiden. Begrepet «white paper» oppstod i 1922 da den britiske regjering representert ved koloniminister Winston Churchill la frem sitt «Churchill White Paper», som skulle forberede den britiske opinion på hvilken politikk Storbritannia planla å føre i Midtøsten, etter at landet i 1920 var blitt tildelt av Folkeforbundet å administrere Palestina-mandatet.

The White Paper innebar bl.a. at Transjordan skulle bli skilt ut fra mandatet og ikke være en del av et jødisk nasjonalhjem og deretter overdras til en lojal arabisk emir. Det var stormaktsarroganse av verste slag i forhold til forpliktelsene Storbritannia hadde overfor verdenssamfunnet - og jødene.

Tilgang på arabernes oljeressurser veide tyngre enn jødenes drøm om et hjemland i Palestina. Den 22. april 1939, i disse dager for 80 år siden, la den britiske utenriksminister MacDonald frem et nytt «White Paper», like ødeleggende for jødenes ønske om å opprette en jødisk stat på de bibelske landområdene som det forrige i 1922.

Britenes forpliktelse til å legge til rette for opprettelse av en jødisk stat etter retningslinjene i «The Balfour Declaration» fra 1917 ble fullstendig neglisjert: Fremleggingen av «The White Paper» på denne dagen innebar at jødene ville bli hindret i å søke tilflukt i Palestina i en tid da nazismen truet alle jøder i Europa.

Annen verdenskrig brøt ut noen måneder senere i september 1939. For britene gjaldt det å ha gode forhold til araberstatene under krigen, som de fleste regnet med ville komme. Araberstatenes olje var nå blitt av helt avgjørende betydning for dem. Jødenes interesser måtte vike.

Etter at retningslinjene som «the Peel Commission» hadde lagt frem i 1937 om en delingsplan av «Jødeland» var blitt avvist av araberne, la britene i april 1939 frem et nytt «White Paper», som innebar at jødisk immigrasjon til Palestina skulle bli begrenset til 15000 i de neste 5 år, og at sionistenes kjøp av land skulle bli forbudt i samme tidsrom.

Annen verdenskrig var over i mai/august 1945, men det var det naturligvis ingen som på det tidspunkt visste. Den jødiske immigrasjon skulle i følge «the white paper» etter 5 år bli bestemt av den arabiske majoritet i Palestina. Ikke bare jøder forstod at det kunne bety slutten på det sionistiske prosjekt, som var å opprette en jødisk stat nettopp i Palestina, side om side med eksisterende araberstater.

FN ble opprettet i 1945, og det forandret dramatisk historiens gang, da FN i 1948 godtok opprettelsen av Israel. Det britiske sviket i 1939 kom som en kulminasjon etter over 20 år med vedvarende arabisk terror mot jødene i Palestina, og etter tre år med ødeleggende arabiske opptøyer i det britiske mandatområdet, som britene gjorde lite for å sette en stopper for. «The British Mandate over Palestine» var blitt overlatt til britene av en internasjonal 3. part, av Nasjonenes Forbund i San Remo i 1922. Det ga ikke britene frie hender til å gjøre hva de ville med mandatet.

Men det var nettopp det de hadde gjort, og nå ville gjøre på nytt. Deres overgrep betød lite, kort tid før utbruddet av Annen verdenskrig. Hvem ville stille britene til ansvar for et svik overfor jødene når nesten alle land i verden stengte sine grenser for dem ved å iverksette strenge krav til jødisk innvandring? Ingen. Toppen av britenes svik kom i seksjon 1, paragraf 2 i "The White Paper" fra 1939:

Det summerte opp britenes intensjoner slik: “His Majesty’s government" tror at forfatterne av Balfour-deklarasjonen ikke hadde ment at Palestina skulle bli omgjort til en jødisk stat mot viljen til den arabiske befolkning i landet!» «The Jewish Agency» responderte umiddelbart med indignasjon: «Det jødiske folk ser på denne politikken som et tillitsbrudd og kapitulasjon overfor arabisk terrorisme.

Det er i denne mørkeste time i jødisk historie at den britiske regjering foreslår å ta fra jødene deres siste håp og stenge veien tilbake til deres hjemland. Den 22. april 1939 ble et forslag om at «The White Paper» var et brudd på bestemmelsene i Palestina-mandatet, til alt hell for jødene, vedtatt med 268 stemmer for og 179 mot. Men regjeringen gikk ikke av på grunn av nederlaget!

Den ble sittende ett år til. Blant dem som stemte for avvisningen var den påtroppende statsminister Winston Churchill, som av ukjente grunner ikke fulgte opp sitt grove svik fra 17 år tidligere. Han tok over som britisk statsminister, ett år senere i mai 1940, og gjorde i sine 5 år som statsminister under krigen, som alle vet mye bra, men bare spede forsøk på å «rette opp igjen alle feila fra i går» når det gjaldt forpliktelsene overfor jødene.

Mye kunne vært sagt om stormaktenes svik. En annen MP som støttet avvisningen var tidligere statsminister Lloyd George, som hadde spilt en avgjørende rolle da Balfourdeklarasjonen ble vedtatt i 1917. Han kalte ved denne anledning fremleggingen av «The White Paper» for «en svikefull handling».

Talløse oppfordringer ble sendt til statsminister Chamberlain om å oppfylle forpliktelsene i Balfourdeklarasjonen, og liknende budskap ble også sendt til president Franklin Roosevelt. Hundrevis av desperate jøder som forsøkte å komme inn i Palestina ble i de følgende måneder før krigens utbrudd, stoppet av britiske myndigheter og internert i leirer i nærheten av byene Netanya og Haifa.

I dag, 80 år senere, er mye ved det samme når det gjelder ikke å holde ord overfor jødene, og verre kan det bli hvis Labor- lederen, Jeremy Corbyn i Storbritannia vinner i patrliamentvalget, når Teresa May snart går av. Den britiske stormakten greide ikke å stoppe det sionistiske prosjekt i 1940- årene, En verdenskrig måtte utkjempes før jødenes drøm på overnaturlig vis delvis ble realisert i mai 1948.

Fullføringen av prosjektet kan komme i våre dager, på tross av like mye svik både fra britene og mange av verdens politiske toppledere, som ser ut til å gjøre hva de kan for å hindre gjennomføringen av det sionistiske prosjekt. Den norske regjering svikter også, siden vår utenriksminister krampaktig holder fast på to-statsløsningen.

Les «Haag-uttalelsen fra jurister om den israelsk-palestinske konflikten» fra 2017 som støttes av folkeretten: Den er utarbeidet av en gruppe internasjonalt anerkjente jurister og eksperter på folkerett, tilgjengelig på «thinc» sin hjemmeside i en oversettelse til norsk av SMA. Dokumentet er laget for å bistå personer som er opptatt av temaet til bruk i den offentlige debatt, som er beheftet med utrolig mye løgn og uvitenhet.

President Donald Trump kan med sin bebudede fredsplan bli et hederlig unntak som lar jødene fullføre det sionistiske prosjekt ved å la israelerne annektere de bibelske landområdene, Judea og Samaria. Han kan bli jødenes jordiske redningsmann, for han vil med sin fredsplan, ulik andre politiske ledere ned gjennom tidene, ganske sikkert avvise palestinernes krav som går ut på at «Israel må forsvinne på magisk vis, og jødene som bor der forlate landet for aldri mer å komme tilbake».

En storkonflikt ligger i kortene med så uforenlige politiske målsetninger. En «salomonisk dom» i striden om hvem som «eier barnet» (landet Israel), jødene eller palestinerne, burde egentlig vært avsagt. Da kunne striden vært avblåst en gang for alle. Israelerne vil forhåpentligvis ikke bruke sine atomvåpen for å tilegne seg løfteslandet.

De bør inntil videre avstå fra kravet på «barnet, for Gud vil til slutt ordne opp for dem, som skrevet står: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille». 2.Mos 14.14.Israelittene inntok landet sitt for 3200 år siden, og det har jødene fått løfter om vil skje på nytt. Spørsmålet er om de også denne gangen skal være stille.