Modige ledere

Av og til drømmer jeg meg tilbake til oldkirken. Tenk å kunne få levd da, i en tid med stor åndskraft og stadig vekst for kirken! Kanskje også fått møte noen av de store lederne som jeg ser opp til og beundrer. Men samtidig vet jeg at tiden de levde i, var full av kamp og krevde stort mot.

De første århundrers forfølgelse av kristne tok slutt i år 313. Men kirkens utfordringer tok ikke slutt med det. Selv om Konstantin og andre keisere favoriserte den kristne kirke, ønsket de også å påvirke dens lære og forkynnelse. På den annen side mislikte de at kirken irettesatte dem.

Samtidig opplevde kirken en kamp om den rette tro. Ut fra dette utviklet begrepene katolsk og heretisk seg. «Heretisk» ble de kalt som valgte egne meninger og tolkninger. «Katolsk» betegner den helhetlige, overleverte tro. I økende grad brukte kirken ordet «katolsk» om seg selv.

I en tid da kirken både hadde en indre kamp om den rette tro og en ytre kamp mot keiserlig overstyring, krevdes det stort mot å stå fast på den overleverte tro. To av disse modige lederne var biskoper i Alexandria og Konstantinopel. Begge ble forvist på grunn av sin tro og sitt mot. Deres overbevisning kostet, men i lengden var det de som fikk rett.

Athanasius (ca. 300–373) skrev allerede i sin ungdom boken «Guds Ord ble menneske». Her forklarer han at for å frelse oss, var det nødvendig at Guds Sønn ble menneske. Som ung diakon var Athanasius med på kirkemøtet i Nikea i 325. Der avviste man læren til Arius som hevdet at Jesus ikke var Gud fra evighet av.

I alle de 45 årene Athanasius var biskop i Alexandria, kjempet han mot Arius og hans tilhengere. Derfor ble han forvist eller måtte flykte fem ganger, og han var 17 år i eksil – men han kom alltid tilbake. Lik den standhaftige tinnsoldat holdt han hele tiden fast ved sin overbevisning og kirkens tro.

Mens han var forvist i den egyptiske ørkenen, fikk Athanasius kontakt med den berømte Antonius og andre ørkenfedre, og han skrev en beretning om Antonius’ liv. I et av sine påskebrev gir Athanasius oss den første oppregningen av de 27 skriftene som er i Det nye testamentet. • «Han ble menneske for at vi skulle bli guddommelige.» • «Uten et rent sinn og etterfølgelse av de helliges liv kan ingen forstå de helliges ord.» • «Overalt hvor Frelserens navn nevnes, drives alle demoner ut. Eller er det noen andre som har overvunnet menneskenes begjær så horebukker er blitt avholdende, mordere ikke lenger griper til sverd og feige har blitt fylt med nytt mot?»

Johannes Chrysostomos (347–407) var presbyter og en kjent taler i Antiokia. En slik begavelse ønsket man seg i hovedstaden. Med makt ble han bortført i keiserens vogn for å bli biskop i Konstantinopel. Men byens kirkelige og verdslige ledere var ikke klar over hvilken uredd biskop de nå hadde fått.

Johannes mente at de kristne ikke leste nok i Bibelen. Derfor holdt han lange prekener med mange sitater fra Skriften. Ettertiden ga ham tilnavnet Chrysostomos («Gullmunn»). Hans veltalenhet førte til at han ble avbrutt i sine taler av applaus, men Johannes var mer opptatt av at folk levde etter det han forkynte.

Johannes klaget på at mange biskoper tenkte mest på verdslig makt og innflytelse. I boken «Om presteembetet» tar han opp hva som kreves av prester. Selv hadde han en enkel livsstil og solgte flotte gjenstander fra biskopens palass for å hjelpe fattige.

Fordi Johannes kritiserte åndelig forfall og materiell grådighet kom han i konflikt med flere, blant andre keiserinnen. Ved en sammensvergelse ble han avsatt og deportert. Her døde han i eksil. Men 30 år etter sin død ble hans levninger ført tilbake til Konstantinopel der han ble æret av den nye keiseren. • «Om vi tok Gud på alvor, ville vi kunne sørge for de fattige i ti byer.» • «De fleste er så kortsynte at de synes det er tilstrekkelig for dem bare de unngår å komme i helvete. Jeg vil derimot påstå at det finnes en straff som er mye verre enn helvete, og det er å ikke gå inn til den himmelske herlighet.» • «Takk til Gud for alle ting.»

SERIE: Dagfinn Stærk skriver en serie artikler om kirkens røtter­ i Dagen på torsdager. Dette er ­artikkel nummer seks.