Salg av kirker og bedehus: Et teologisk og praktisk begrunnet svar

Vi har som kristne, som kirke, i det åndelige regimente, ingen rett eller plikt til å fremme andre religioner eller ikke-kristne livssyn.

Generalsekretær Øyvind Åsland og regionleder Ernst Jan Halsne i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har skrevet innlegg i Dagen og Vårt Land der de kritiserer tidligere innlegg fra min side.

Det må jeg tåle, men det gir meg rett og anledning til et siste tilsvar som forhåpentlig kan være av interesse både for NLM og andre kirker og organisasjoner med gudshus av ulike slag. Saken gjelder opprinnelig, som nå vel kjent, salget av NLMs Seierstens Misjonshus i Fredrikstad til muslimer til bruk som moské, et salg jeg har sagt meg uenig i.

Åsland skriver på vegne av NLM – og det har han rett til som generalsekretær – men når han anklager meg for ikke å «presentere teologiske argumenter for at ideen om at et bedehus skal vurderes annerledes enn andre eiendeler» og at «argumentasjonen er basert på fortvilelsen over at…», altså bare på følelser, må jeg få protestere. I sitt innlegg sier Åsland hva NLM mener om bedehus, og hva en lavkirkelig posisjon innebærer.

Jeg visste faktisk ikke at NLM hadde noen teologi og mening om bedehus, eller hva lavkirkeligheten, som jeg på mange måter deler, betyr for dette spørsmålet. Hvis det foreligger et dokument om dette i organisasjonen – og ikke bare administrative styrevedtak - ville det være svært interessant å se det.

Jeg vet i hvert fall at det er mange både i NLM og andre sammenhenger som er enige med meg i denne saken. Jeg ønsker først og fremst å være konstruktiv og gi et bidrag til forståelse, men kan heller ikke legge skjul på min uenighet og kritikk.

Denne saken gjelder egentlig to spørsmål: Hvordan skal vi se på gudshus som kirker og bedehus/misjonshus (vi er enige om at det ikke er noen vesentlig forskjell her)? Og: Kan vi selge et kristent gudshus til muslimer som har til hensikt å omgjøre det til moské (eller generelt til religiøs bruk av andre religioner)? Det er to forskjellige spørsmål, men svaret på det første kan få betydning for svaret på det andre.

1. Et teologisk svar. Siden Åsland utfordrer meg på teologi, vil jeg først forsøke å gi etteologisk svar: Hellighet er et viktig begrep for å forstå hva et gudshus er. Hellig er det som er utskilt fra det verdslige og innviet til Gud, som tilhører Gud og avspeiler Guds egen hellighet. «Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig» (3 Mos 19,2).

Mye kan og skal være hellig, men i vår sammenheng dreier det seg om hellige steder. Det gamle testamente taler faktisk om slike.

De er ikke hellige i seg selv, men fordi Gud kommer nær og åpenbarer seg og sitt ord der, og mennesker svarer med bønn og tilbedelse; se for eksempel 1 Mos 28,12-22 om Jakobs drøm og Guds hus (Betel!), 2 Mos 3,5 om Moses som sto «på hellig grunn» og Jos 5;15 om Josva.

Telthelligdommen i ørkenen (2 Mos 26,34; 28,29), «Herrens tempel» i Sjilo (1 Sam 3,3) og senere tempelet i Jerusalem var hellige steder fordi den allestedsnærværende Gud var nærværende der på en spesiell måte i sin nåde.

Kong Salomos bønn ved tempelvigslingen (som faktisk nylig var prekentekst i Den norske kirke!) lød: «Men bor Gud virkelig på jorden? Se himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg. Langt mindre dette huset som jeg har bygd… La dine øyne våke over… det stedet der du har lovet at navnet ditt skal bo. Hør bønnen om nåde som din tjener og ditt folk Israel ber, vendt mot dette stedet. Hør dem i himmelen der du bor, hør og tilgi!» (1 Kong 8, 27.29-30).

En rekke tekster både i Salmenes bok (for eksempel Sal 24) og hos profetene taler om templet og tempelfjellet som hellig og et sted for Guds nærvær (Jes 2,3-4; 6,1-8) og ikke minst «misjonsteksten» i Jes 66, 20 som taler om folkeslagene som skal komme til Guds «hellige fjell i Jerusalem» (Jes 66,20).

Når vi kommer til Det nye testamente, ser vi at Sakarja får budskapet om døperen Johannes’ fødsel i tempelet (Luk 1,5-25), Jesus blir fremstilt i tempelet (Luk 2,22-40), der Simeon i tempelet får se frelsen i Jesus Messias for alle folk (v. 30-32). Som tolvåring påpeker Jesus at han måtte være i tempelet, sin Fars hus (Luk 2,49). Jesus ble fristet av djevelen i «den hellige byen» (Matt 4,5). Han underviste ofte i synagoger og i tempelet, og han renset med «brennende iver» tempelet, «helligdommen», fordi det var hans Fars hus (Joh 2,15-17).

Ved Jesu død og oppstandelse ble all verdens synd sonet, og det var ikke lenger behov for et tempel med soningsofre. I den nye pakt er det ikke lenger en bygning, men den troende menighet som er Guds hellige tempel (1 Kor 3,16-17), ja, selv enkeltkristne er et Guds tempel fordi Den hellige ånd bor i dem (1 Kor 6,19).

Men dermed er ikke alt sagt, for også etter pinse fortsatte disiplene å samles i tempelet. De første kristne holdt samlinger både i hjemmene og i tempelet (Apg 2,46). De forkynte på tempelplassen og deltok i bønnene i tempelet. De var også med i synagogen så lenge det var mulig (Apg 26,11).

Likevel avgrenser selvsagt ikke de første kristne Guds nærvær til tempelet eller andre hus bygd av mennesker. Gud bor ikke i templet (Apg 7,48-50; 17,24-25: Joh 4,21-24). Men disse ord er ikke primært rettet til kristne – de visste det allerede - men mot en ikke-kristen religiøs oppfatning om at gudene bodde i templer og måtte mates av mennesker gjennom ofringer, en vanlig tanke i mange religioner (men likevel ikke i islam!).

Tempelet i Jerusalem ble ødelagt i år 70, men synagogene fortsatte fortsatt å være gudshus for jødene like fram til i dag, og det er påvist, blant annet av professor Oskar Skarsaune, hvordan synagogene og gudstjenesten der har påvirket den kristne kirken.

De kristne levde frem til ca. 250 uten gudshus fordi kristendommen var ulovlig i Romerriket og de kristne under press og forfølgelse. De samlet seg i hjem og andre lokaler.

Men så snart de fikk mulighet til det, bygde de gudshus, kirker, innviet til Gud og gudstjenestelig bruk. Der ble menighetens liv levd, Guds ord forkynt, nådemidlene forvaltet, bønner bedt, gaver ofret. Disse husene var steder der Gud åpenbarte seg gjennom Ordet og var nærværende ved sin Ånd, og de ble sett på som hellige (helligdommer).

Kirkens (menighetens) historieer også en historie om bygging av kirker og gudshus, et av de første var keiser Konstantins kirke på 300-tallet, sentralt i Konstantinopel, det nye Roma, med gripende bilder fra Jesu liv. Kirkene var og er ikke bare steder for menighetens samling, men de er også selv en del av den kristne forkynnelsen, som ikke bare skjer i ord, men også gjennom kirkenes lokalisering, arkitektur, innredning, alter, bilder og symboler.

Blant symbolene er korset selvsagt det mest kjente. Noen teologer har talt om «kirkebyggets (og kirkeinteriørets) teologi», andre om kirken som «de fattiges (og ulærdes) bibel». Noen har også talt om at kirkebygget kan ha en i vid forstand «sakramental karakter» fordi det nettopp er med å formidle Guds usynlige nåde gjennom synlige midler. (Det er selvsagt ikke et egentlig sakrament fordi det ikke er innstiftet av Jesus og har et løftesord.)

På grunn av det kristne gudshusets betydning rammer forfølgelse og diskriminering av de kristne også de kristnes kirker og symboler. I Japan ble kristne under forfølgelsen på 1600-tallet tvunget til å fornekte troen ved å måtte tråkke på korset; i Kina i dag blir kors revet og kirker jevnet med jorden; i muslimske land blir kirkebygg forbudt (for eksempel Saudi-Arabia) eller strengt regulert eller hindret (for eksempel Malaysia og Egypt).

Profeten Issa (Jesus), som ikke er Guds Sønn i islam, vil ved sin gjenkomst drepe alle griser og ødelegge alle kors. Kirkebygget og korset vekker anstøt både som vitnesbyrd om og symbol på Jesus Kristus som Gud og eneste Frelser.

Normalsituasjonen for kirken er altså at den har et gudshus spesielt vigslet til gudstjeneste og misjon. Derfor bygges det gudshus over hele verden, små og fattigslige, store og praktfulle.

Mye av det som sies i GT og NT om Guds hus, kan overføres til vår tid og den nye pakt, selv om offerseremoniene i tempelet ikke trenges lenger fordi Jesus er vårt endegyldige offer (Hebr 7,27), og selv om gudshus ikke er nødvendige for menighetens liv. Den gamle inngangsbønnen: «Herre, jeg har kommet inn i ditt hellige hus for å ...» svarer faktisk til en åndelig virkelighet. Huset er hellig fordi Gud er hellig, og han gjør det hellig, mens vi som hans barn bør holde det hellig.

La meg begrunne dette ytterligere med å peke på en viktig parallell og forbindelse som vi ofte ikke er oppmerksomme på. Det tredje bud om å holde hviledagen hellig ble gitt til israelittene som et forbud mot å arbeide på sabbaten, den sjuende dagen (2 Mos 20,8-11). Gud velsignet og helliget dagen (v. 11), og israelittene skulle holde den hellig (v. 8).

Budet ble på Jesu tid tolket på en lovisk og detaljert måte. Jesus kritiserte dette og sa at han var Herre over sabbaten, og at Gud først og fremst ønsket barmhjertighet (Matt 12,1-8).

Siden sabbatsbudet ble gitt til Israel, gjelder det ikke for oss hedningekristne. Derfor står kristne fritt til å gjøre forskjell på dager eller holde alle dager for like (Rom 14,5-6). Likevel gjorde kirken tidlig Kristi oppstandelsesdag, den første dagen i uken, søndagen, til helligdag, og slik har det vært helt opp til vår tid.

Ved reformasjonen i det 16. århundre fikk helligholdelse av søndagen en evangelisk begrunnelse. I forklaringen til det tredje bud i både Den lille katekisme og Den store katekisme legger ikke Luther hovedvekten på hvile fra arbeidet - som han riktignok ser på som viktig på grunn av det naturlige behov for en hviledag - men skriver: «Hvordan skal vi holde hviledagen hellig?

Svar: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forakter prekenen og hans ord, men gjerne hører og lærer det» (Brunvoll og Sannes: Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, 2017, s. 136).

Hviledagen er altså en dag for å gå til gudstjeneste eller kristent møte med alt det innebærer. Det er ikke et lovisk påbud, men en anledning til å komme sammen på en tid som passer for alle for «høre Guds ord og prise Gud, synge og be». Luther sier videre: «Guds ord er den skatt som helliger alle ting, og ved det er alle Guds hellige blitt helliget.

Når som helst en omgås Guds ord, preker, hører, leser eller grunner på det, så blir derved personer, dager og gjerninger helliget» (Den store katekisme, Konkordieboken, s. 312-315).

Luther sier også at vi bør holde søndagen hellig fordi den «fra gammel tid» er bestemt til dette, og at en ikke bør lage unødvendige forandringer. Men er det ikke mulig å samles på søndag, kan en samles om Guds ord en annen dag, «for ingen dag er i seg selv bedre enn en annen», sier han. Første juledag er sjeldent søndag og langfredag er aldri søndag, men likevel har vi gjort dem til helligdager!

I den lutherske, og særlig den pietistiske vekkelsestradisjon i Norge, som også NLM er en del av, har en lagt vekt på å holde søndagen hellig, både med vekt på gudstjenestefeiring og påbud om hvile fra arbeid, det siste noen ganger på mer lovisk måte enn Bibelen og Luther.

I dag står det politisk kamp om søndagen som en «annerledes-dag», og kristne generelt har stått sammen om å bevare den slik. Også lavkirkelige vil gjerne beholde søndagen som en egen og annerledes dag.

Men hva har så dette med kirker ogbedehus å gjøre? Jo, tankegangen er helt parallell. I GT var påbud knyttet til «skikker, personer, tider og steder. Men ved Kristus er vi nå stillet fritt i alle slike ting», sier Luther (Den store katekisme, s. 312). Likevel har kirken valgt å videreføre både søndagen som tiden for menighetens samling og kirken/bedehuset som stedet for slike samlinger og holdt dem begge hellige fordi Gud har helliget dem ved sitt ord.

Det er praktiske hensyn som ligger til grunn - verken tid eller hus er hellige i seg selv - men det er et luthersk prinsipp å respektere en gammel kirkelig ordning når det er mulig å gjøre det uten synd og en ikke belaster samvittighetene med dem som om de var nødvendige til frelse (Den augsburgske bekjennelse, art. 15). Slik som søndagen er og bør være en «annerledes-dag», er og bør kirken/bedehuset også være et «annerledes-hus».

Om kristne av ulike grunner kommer sammen til møter og gudstjenester i en skole, en idrettshall eller et hjem, er dette også å betrakte som Guds hus, som et hellig sted, på grunn av at Jesus er der hvor to eller tre er samlet i hans navn, og fordi det skjer nådemiddelforvaltning, nådegavepraksis, bønn, diakoni og misjon der.

Men dette betyr ikke at det ikke også finnes bygninger som er spesielt bygd og vigslet til å være «hellige hus», «annerledes-hus», og som derfor bør behandles med større respekt, ydmykhet og omtanke enn de hus som i utgangspunktet har andre formål.

2. Et praktisk svar basert på teologi. Nå kommer vi til det andre hovedspørsmålet: Kan vi selge et kristent gudshus til muslimer som skal omgjøre det til en moské for tilbedelse av Allah og undervisning i Koranen? Det teologiske svaret vi har gitt ovenfor, får nå betydning for hvordan vi handler i praksis.

Hvis vi ser på bedehuset/misjonshuset som et «annerledes-hus», et hus «helliget av Gud», når det er i bruk som forsamlingens gudstjeneste-/møtelokale, er vi vel enige om at ikke «alle misjonens (NLMs) eiendeler kan behandles likt».

Jeg synes det er helt greit at Misjonssalen i Oslo på dagtid utleies til juridisk fakultet uten at en spør om foreleseres eller studenters livssyn, men jeg synes – og det er de fleste kristne enige om – at det ikke er rett å leie ut en kirke til ikke-kristen ateistisk eller religiøs propaganda, som til en sjamanistisk seanse i St. Petri-kirken i Stavanger, for å nevne et aktuelt eksempel.

Men hva gjør vi når bedehusene av ulike årsaker ikke lenger kan brukes som gudshus, men må avhendes? Når det er snakk om etterbruk? Det ville være naturlig med en av-vigsling for å markere at husene ikke lenger er vigslede gudshus, men det er strengt tatt ikke nødvendig.

Det som jeg derimot mener er viktig, er at vi fremdeles ser på dem med den ydmykhet og respekt de fortjener, på grunn av det offer troens folk ga når de bygde dem, det evangeliske arbeid som har funnet sted i husene i generasjoner, det vitnesbyrdet som husene og forsamlingene i dem har avlagt og den plass de har hatt i kultur og samfunn både i det nasjonale og lokale miljøet. I den forstand er de ikke som «andre eiendeler», men er fortsatt «annerledes-hus».

Derfor er salg av bedehus/misjonshus ikke bare en økonomisk-administrativ sak i et styremøte der det er om å gjøre å oppnå best mulig pris, men det er faktisk også en åndelig sak. Det er nemlig også mange andre viktige hensyn å ta:

Som misjonsorganisasjon bør en vurdere salg ut fra et misjonsperspektiv: Hvilket vitnesbyrd har huset avlagt gjennom sin plassering, sin arkitektur og interiør med kristne symboler?

Hvordan oppfattes salget av de som står utenfor? Er det mulig å tenke fremtidig evangelisering eller diakoni med utgangspunkt i et slikt hus, et hus mennesker kan søke til for å møte Gud? En bør også vurdere det ut fra et åndskampsperspektiv.

Hva betyr et slikt salg og hvem vi selger til, for den åndskamp vi står i i dag i det norske samfunn? En bør også vurdere det ut fra et sjelesørgerisk perspektiv: Hva gjør det med de menneskene som er åndelig og personlig knyttet til dette huset? Som kanskje ble frelst der og som har hatt det som åndelig hjem?

Det er viktig å lytte til lokale kristnes meninger og følelser. Som en tidligere leder på Seierstens Misjonshus sa til meg: «Når jeg sto på talerstolen der, følte jeg at jeg sto på hellig grunn». Også et mer allment kulturhistorisk perspektiv hører med: Hva har huset betydd og kan bety i lokalsamfunnet, i miljøet og i historien, selv om det ikke er formelt verneverdig? Det kan sikkert også nevnes mange flere hensyn.

Jeg påstår ikke at NLMs ledelse ikke har tenkt på noe av dette, men det har ikke kommet til uttrykk i offentligheten til nå. Det er dette jeg mente med å si at en bør besinne seg – det vil si tenke flere tanker enn de rent pragmatiske og økonomiske basert på det syn at et bedehus skal behandles helt likt med alle andre eiendeler.

På bakgrunn av det jeg nå har skrevet, vil jeg peke på tre hovedmuligheter ved avhending av bedehus og kirker: Den førsteog beste er å selge eller gi bort huset til en annen kristen menighet eller organisasjon, som vil fortsette å bruke huset til evangelisk arbeid på stedet, selv om det medfører er visst økonomisk tap for selger i forhold til «høyeste pris».

Her kan en godt være «raus», for å bruke biskop Sommerfeldts ord. Selger bør aktivt søke denne muligheten, jf. den meget interessante og litt triste uttalelsen av de ortodokse prestene Ostanin og Johannes i Vårt Land 21. mai om det ortodokse synet på kirkebygg og deres eventuelle ønske om å kjøpe Seierstens Misjonshus – om de bare hadde visst om salget på forhånd.

Den andre muligheten, dersom den første ikke er mulig, er å selge til en virksomhet som er religiøst nøytral, som hører samfunnslivet til, for eksempel til sosiale eller kulturelle formål, boliger, forretningsvirksomhet, idrett eller annet. Vi behøver ikke kjenne til eller spørre om brukernes gudsforhold. Dette tilhører «det verdslige regimente» for å benytte et luthersk uttrykk.

Å antyde, som Åsland gjør, at det er like galt å selge til mammon-dyrkere som til Allah-dyrkere, og at salg til sekulære nordmenn derfor er likt med salg til muslimer for å bruke det som moské, er urimelig. Det er fullt ut tillatt både for kristne og ikke-kristne å «kjøpe og selge… ha eiendom» (CA, art. 16)

Mammon-dyrkelse kan forekomme blant oss alle, hos kristne, hos meg selv, ja endog i en misjonsorganisasjon, dersom om vi setter penger foran alt annet. Mammon-dyrkelse, som Jesus så ofte advarte mot, er ingen religion med en egen lære, men avgudsdyrkelse og synd som vi må bekjenne, omvende oss fra og be om og få tilgivelse for.

Den tredje og siste muligheten, dersom de to foregående er uaktuelle, er å rive bygningen. Ikke under noen omstendighet bør vi selge et tidligere gudshus til religiøst bruk for andre religioner som lærer og forkynner et annet budskap enn evangeliet eller til og med mot evangeliet.

Det er flere religioner enn islam som kan være aktuelle, så dette har ikke noe med såkalt «islamofobi» å gjøre. Det samme ville også gjelde dersom huset skulle brukes til aktivt å fremme en anti-kristen sekulær ideologi, som for eksempel kommunisme eller humanetikk.

Mitt negative syn på salg av kirker til ikke-kristen religionsutøvelse har ikke først oppstått nå i forbindelse med salg av Seierstens Misjonshus, men går tilbake til 1990-årene da jeg i forbindelse med en forskningskonferanse besøkte et hindutempel i Birmingham i England som viste seg å være en tidligere metodistkirke.

Man hadde beholdt glassmaleriene med bibelske og kristne motiver og supplert dem med statuer og bilder av hinduistiske guder og gudinner. Dette forundret meg og sjokkerte meg. Muslimer derimot vil ikke blande inn noen kristne motiv i en moské; tvert imot vil de rense den for alt som smaker av kristendom.

Det er viktig å si at Gud har befalt oss å elske alle mennesker og hele mennesket, også muslimer med alt de har med seg av individuelle særtrekk, kultur og religion, selv om en ikke er enig i det de står for. Denne kjærligheten gir Gud oss ved Den hellige ånd (Rom 5,5).

På samfunnsplanet, i det verdslige regimente, har stat og kommune plikt til å legge til rette for muslimsk religionsutøvelse inkludert bygging av moskeer, på grunn av religionsfrihet og likebehandling.

Dette må også kristne som er aktive i politikken, bidra til. Det gis også økonomisk støtte fra staten med sikte på en rettferdig fordeling mellom religionene, og fordi også muslimene er norske skattebetalere.

Det er også tjenlig med dialog mellom kristne og muslimer for å lære hverandre å kjenne, skape vennskap og fredelig sameksistens og eventuelt samarbeide der vi har felles interesser i etiske eller politiske spørsmål.

Dessverre synes dialog noen ganger å føre til en verdsetting av religiøst mangfold og pluralisme som noe gudvillet og dermed skape bindinger og lojaliteter som sperrer både for nødvendig kritikk og for misjonsoppdraget.

Men som blant annet professor Bernt Oftestad klart har vist, må ikke religionsfrihet føre til en relativisering i sannhets- og frelsesspørsmålet. Vi har som kristne, som kirke, i det åndelige regimente, ingen rett eller plikt til å fremme andre religioner eller ikke-kristne livssyn. Det gjelder også NLM.

Som kristne ser vi på islam som både en personlig tro og en offisiell religion som mennesker er kalt av Gud til å vende seg fra i tro på Bibelens Kristus. Det er et spørsmål om omvendelse ( metanoia = skifte av sinn). Vi gleder oss over muslimer som tar imot evangeliet både i Norge og i andre land. Det er kjærlighet, ikke hat eller frykt som ligger til grunn for misjon til muslimer.

Kristne gudshus, det være seg kirkelige praktbygg eller enkle bedehus (Seierstens Misjonshus ligger et sted midt imellom), bør altså ikke selges til kjøpere som har til hensikt å bruke dem for å fremme ikke-kristne religioner og livssyn, eller til formål som er i klar strid med kristen etikk, selv om de betaler høyest pris.

NLMs ledelse sier at det kan være ulovlig å diskriminere mellom kjøpere ved et åpent salg, men det skulle være fullt juridisk mulig å lage klausuler som regulerer fremtidig bruk, før huset legges ut til salg, slik at noen potensielle kjøpere ikke finner det aktuelt å legge inn bud.

Denne debatten som begynte så skarpt, delvis på grunn av mine reaksjoner overfor biskop Sommerfeldt og NLM etter salget av Seierstens misjonshus til moské, kan forhåpentligvis likevel føre til noe godt.

Det er mange av Norges over 3000 bedehus/misjonshus, frikirkelige kirker, og etter hvert også noen av folkekirkens kirker, som av ulike årsaker må legges ned og avhendes.

Hvis denne debatten kan bidra til at dette kan skje på en kristelig, teologisk, missiologisk og kulturhistorisk forsvarlig måte, vil den ha ført noe godt med seg.