Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
kronikk
Ørkenens stemmer
Del
Etter århundrer med motstand og forfølgelse ble kristendommen på 300-tallet først tillatt, deretter favorisert og til slutt statens offisielle religion.

Dagfinn Stærk skriver en serie artikler om kirkens røtter­ i Dagen på torsdager. Dette er ­artikkel nummer ni.

-----

Men samtidig med økende popularitet fryktet mange at kirken var i ferd med å miste arven etter martyrene, disse som forsaket alt for å være med Kristus. Kristne begynte derfor å søke ut fra byene med sine mange kristne og fine kirker, ut til ensomheten i ørkenen.

Ørkenen var hjemstedet til den onde og hans demoner. Men nettopp her, i ondskapens høyborg, skapte de kristne nå en helligdom og et sted for åndelig trening. Samtidig fant de bibelske forbilder for ørkenlivets velsignelser.

I sine 40 år i ørkenen erfarte israelittene daglig Guds nærvær og hjelp. Johannes Døperen kom som et vekkerrop fra ødemarken. Og Jesus selv kjempet – og seiret – i sine 40 dager i ørkenen.

I Palestina, Syria og Egypt søkte tusenvis av kristne menn og kvinner nå ut i ørkenen. Noen ble eneboere. Andre levde med en viss kontakt med likesinnede i nærheten, kanskje med en kirke som sitt midtpunkt. Etter hvert ble det også organisert klosterfellesskap der munker og nonner levde i et forpliktende fellesskap under en leder.

Ørkenlivets pionerer ble kjent for sin fromhet, og mange fulgte derfor etter dem. Noen for å bli deres disipler, mange andre for å få åndelig veiledning. Ørkenens fedre og mødre ble åndelige kraftsentra i kirken.

Antonius (ca. 251–356), kalt «den store», var en av de første som dro ut i den egyptiske ørkenen. En søndag i kirken ble han truffet av Jesu ord: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen» (Matt 19,21). Antonius tok Jesus på ordet.

Først prøvde han å leve som asket inne i byen. Men da bylivet distraherte hans åndelige liv, stengte han seg inne i en gravhule. Senere søkte han ensomheten i ørkenen. Der ble han kjent som en hellig mann, og mange søkte ham for åndelig hjelp. Antonius reagerte med å dra enda lenger ut i ørkenen.

Men jo lenger ut Antonius dro, jo flere oppsøkte ham for å få hans veiledning for livet sitt. Biskop Athanasius av Alexandria skrev ned hans biografi, og den ble en av de mest innflytelsesrike biografiene i kirkens historie.

• «La oss alltid besinne oss og tenke på at så lenge Herren er med oss, kan fiendene ikke gjøre oss noe.»

• «Derfor, hvis vi ønsker å forakte fienden, skal vi alltid tenke på det som hører Herren til og la sjelen glede seg i håpet.»

En av Antonius’ disipler var Makarios (ca. 300–391), kalt «ørkenens lampe». Et skrift med femti åndelige homilier er tillagt hans navn. Her understreker han Den Hellige Ånds betydning i den kristnes liv. Få tekster har spilt en så stor rolle i den kristne mystikkens historie, og få har hatt en slik økumenisk spredning som disse.

• «Man blir aldri mett av å nyte Gud. Jo mer noen får smake og spise, desto mer sulten blir han. Den glødende kjærligheten til Gud er uimotståelig.»

• «Tegnet på kristendom er dette: Den som virkelig holder mål innfor Gud, er ivrig etter å skjule det for menneskene. Om han har alle kongens skatter, skjuler han dem og sier alltid: ‹Det er ikke mitt, det er en annen som har betrodd meg denne skatten. Selv er jeg fattig, og når han vil, tar han det fra meg›.»

Også flere kvinner søkte ut i ørkenen. Den mest kjente er Amma Synkletika (ca. 270–350). Sammen med sin blinde søster slo hun seg ned i den egyptiske ørkenen etter å ha solgt sine eiendeler. Andre kvinner flokket seg rundt henne, og hun ble deres åndelige veileder. Mye av hennes livsvisdom og veiledning ble nedskrevet og tatt vare på for ettertiden.

• «Akkurat som en skatt som blir lagt åpenlyst, taper seg i verdi, forsvinner også en dyd som blir kjent. Slik voks smelter når det kommer nær ilden, slik blir sjelen ødelagt av ros og mister alt den har oppnådd gjennom arbeid.»

• «Slik det er umulig på samme tid å være både en plante og et frø, er det også umulig for oss å være omgitt av jordisk ære og samtidig bære himmelsk frukt.»

dagfinn stærk,debatt,kronikk,kristendommen,kristentro