NORSK: Hvilken betydning har k
...
NORSK: Hvilken betydning har kristendommen hatt for fremveksten av det moderne Norge, spør Bjørn Are Davidsen. Foto: Ryan Kelly / NTB scanpix
debatt
År null finnes ikke
Del
Det er langt fra kun kristne som kan spore dagens rettferdighetstenkning og likeverd til en jødisk og kristen arv.

Det er ikke helt enkelt å forklare hva som skapte det moderne Norge, noe sosiologen Gunnar C. Aakvaag ufrivillig viser i Morgenbladet 15.mai. «År null i det moderne Norge er 1814. Da innledet en liberal embetsmannselite et kollektivt norsk samfunnsprosjekt som gjennom 200 år har skapt det Norge vi i dag lever i», skriver han.

Dette blir ikke mer riktig enn å si at «år null i det moderne Norge er 1884. Da innledet partiet Venstre parlamentarismen som har skapt det Norge vi i dag lever i.» Eller at «år null i det moderne Norge er 1905. Da innledet en samlet nasjon et kollektivt norsk nasjonalt prosjekt som gjennom 100 år har skapt det Norge vi i dag lever i.»

Når ingen vil starte Norgeshistorien med samlingsregjeringen i 1945 eller rosetoget i 2011, er grunnen enkel. Vi vet at linjene er lengre. Norge ble ikke skapt fullt ferdig noe bestemt år. Et snapshot av 1814 forklarer vår historie like dårlig som et snapshot av en fotballkamp.

Aakvaags vedgår at han har skrevet en «motfortelling», litt oppgitt av Kjell Ingolf Ropstads kronikk Troens kraft i samfunnet (NRK Ytring, 18.04) der han hevder at kristendommen er «en hjørnestein» som «har satt sitt preg på dagens Norge». Mot dette løfter Aakvaags frem Norge som et sekulært samfunn.

Han mener vi ikke er skapt av 1030 eller reformasjonen, men arven fra 1814. For eidsvollsfedrene ble ikke drevet av religion, men av sekulære, fornuftsbaserte og humanistiske opplysningsideer. «Vi er en gjeng gudløse sosialdemokrater som de siste 200 årene har skapt et av historiens beste samfunn».

Kort sagt mener Aakvaag at menneskerettigheter, rettsstat, demokrati, sosial likhet og likestilling er bygget på sekulære humanistiske prinsipper. Religion har ikke spilt en rolle i fortiden og spiller heller ingen rolle i dag.

Men dette er ikke bare å trekke så korte linjer at man blir andpusten, det er å skjære over linjene og slutte å puste. Det synliggjør et kulturelt blindfelt. Det undervurderer våre røtter.

Forstår vi ikke idéhistorien, kan vi miste viktige ressurser for å begrunne og forankre menneskeverdet, likeverd, demokrat og rettsstaten også fremover. For Eidsvoll og 1814 stod i en klar tradisjon. Vi snakker om menneske- og samfunnssyn knyttet til naturretten, vår plass i skaperverket og vår egenverdi.

Linjene kan føres tilbake til antikken, men fikk en tydelig kristen forankring og retning gjennom Thomas Aquinas på 1200-tallet og enda mer gjennom opplysningsfilosofer som John Locke og Samuel Pufendorf. Ut fra deres protestantiske bakgrunn argumenterte de for at vår feilbarhet gjorde det nødvendig med grenser for makt.

Det er langt fra kun kristne som kan spore dagens rettferdighetstenkning og likeverd til en jødisk og kristen arv. Det betyr ikke at kirken, jøder eller kristne alltid har gått foran i kampen for politiske rettigheter. Men det betyr heller ikke at jøder og kristne motstrebende må godta denne nye tanken, i ettertankens lys.

Nei, innenfor en rent sekulær filosofi er det vanskelig å begrunne noe som helst av verdier. Den tyske filosofen Jürgen Habermas er ofte sitert på at vår tro på likeverd er en arv fra den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne nestekjærlighetsetikken.

Også historikeren Larry Siedentop avviser at verdier som likeverd stammer fra antikken eller opplysningstiden. Nei, grekere og romere ville gjort store øyne over en så absurd påstand som at mennesker er likeverdige.

Moralsk likhet kan ikke sanses bare ved å se på hverandre. Den amerikanske uavhengighetserklæringen oppstod ikke i et vakuum når den forteller at alle rettigheter bygger på den selvinnlysende sannhet at vi er skapt likeverdige. For rettigheter er ikke selvinnlysende i noen naturvitenskap. Det finnes ingen verdier i fysikk eller kjemi.

Heller ikke fornuftens posisjon i Europa er mulig å forstå uten middelalderens universiteter. Den moderne rettsstaten henger sammen med den sentrale posisjonen romerretten – og kirkeretten – fikk fra 1000-tallet, i stor grad gjennom kirkens støtte.

Da den norske landsloven ble utformet i 1274, hadde tanken om at vi alle er skapt i Guds bilde for alvor begynt å forme oss. Forliket ble et ideal.

Lovverket gikk fra enkeltindividers subjektive rettsfølelse til lik rettshåndhevelse for alle. Det var ikke lenger ætten som bestemte, men staten. Nå var forbryteren og ikke familien, ansvarlig overfor domstolen. Blodhevn ble forbudt, og omsorg for fattige påbudt.

Men Aakvaag hopper ikke bare over de lange linjene bakover. Han utelater mange fremover. Ikke minst vår første folkebevegelse. Hans Nielsen Hauge skapte mange tusen arbeidsplasser. I 1804 sto han for over én prosent av landets bruttoinvesteringer. Relativt sett har ingen privatperson investert mer. Mellom 1818 og 1940 startet haugianerne 70 prosent av næringsvirksomheten på Sunnmøre.

De gikk også i bresjen for demokrati, liberalisme, arbeidervelferd, folkeopplysning og sosiale reformer. Blant Eidsvollsmennene var flere haugianere – og teologer. I den grad 1800-tallets embetsstat oppfattet seg som «sekulær», var det knyttet til en luthersk toregimentslære.

Dette betyr ikke at 1030 eller 1536 var år null i Norge. Noe år null finnes som kjent ikke, kun en serie stafettetapper, trenere, lagledere og sekundanter. Å lage en konkurranse mellom disse blir like feil som å utelate noen. Men skal vi forstå vår historie, kommer vi ikke utenom kristen tro og tanke.

bjørn are davidsen,gunnar c aakvaag,1814,norske verdier,kristenretten,kjell ingolf ropstad,thomas aquinas,john locke,den norske landsloven,jürgen habermas,hans nielsen hauge,skaperkraft