Kjernen i en åndelig reformasjon
«Både Esra og Nehemja kan sies å beskrive kjernen i en sann og dyptgående reformasjon.»
I Det gamle testamentet finnes et interessant dobbeltverk fra tiden etter Israels babylonske fangenskap. Det er bøkerne Esra og Nehemja, som skilder hvordan folket først (på 500-tallet f. Kr.) lykkes i å ta seg sammen for å bygge opp det nedrevne templet i Jerusalem og deretter (på 400-tallet f. Kr.) får kraft til å bygge opp Jerusalems murer.
I Det gamle testamentet finnes et interessant dobbeltverk fra tiden etter Israels babylonske fangenskap. Det er bøkerne Esra og Nehemja, som skilder hvordan folket først (på 500-tallet f. Kr.) lykkes i å ta seg sammen for å bygge opp det nedrevne templet i Jerusalem og deretter (på 400-tallet f. Kr.) får kraft til å bygge opp Jerusalems murer.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Begge disse byggeprosjektene viser seg å være forbundet med kamp, da det finnes godt med mennesker i Jerusalem og omegn som slett ikke er interessert i en gjenopprettet jødisk stat. Bøkene gir eksempler på hvordan denne motstanden kommer til uttrykk, men også på hvordan folket til slutt lykkes i å ro i land det som først virket mer eller mindre håpløst. Både Esra og Nehemja gjør det klart at dette i siste instans må være Herrens verk.
Som så ofte ellers med Guds ord, er det likevel slik at disse tekstene også er egnet til å tale inn i vår egen tid. Både Esra og Nehemja kan nemlig sies å beskrive kjernen i en sann og dyptgående reformasjon.
Budskapet i Esras bok kan sammenfattes med uttrykketfirst things first. Blant det første som folket tar seg fore når de vender tilbake etter fangenskapet er nemlig å gjenoppta ofringen til Herren. Israels offersystem var en av grunnplatene i deres forhold til Herren, og før dette var på plass var det få andre saker som spilte noen rolle. Derav prioriteringsrekkefølgen - faktum er at det drøyer ytterligere to tiår før også templet har blitt gjenoppbygd.
Nehemjas bok, på sin side, fokuserer på byggingen av bymuren. Allerede i bokens tredje vers blir vi møtt av beskrivelsen: «De som har sluppet unna fangenskapet der i provinsen, er i stor ulykke og vanære. Muren rundt Jerusalem er brutt ned, og portene er brent opp.» (Neh 1:3). Nehemjas oppdrag blir å ta med seg denne utfordringen - noe han mot alle odds lykkes i å få til på mindre enn to måneder.
Men Esra og Nehemja er altså ikke bare historiebøker. Hver for seg utfordrer de noen av vår tids aller mest utbredte villfarelser. I Esras tilfelle er brodden rettet mot holdningen om at det ytre er viktigere enn substans. Hva skal vi med en vakker fasade - på et imponerende tempel eller et staselig kirkebygg - om det ikke har som forutsetning en sann og inderlig tilbedelse? Hvilken rolle spiller ytre evner eller fremgang, om vi i hjertet ikke har det rett med vår Skaper?
Som Jesus sier til den samariske kvinnen: «Den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha.» (Joh 4:23).
Nehemja, på sin side, formidler innsikten om hva som er den åndelige reformasjonens fortsettelse. Ikke en gang en fungerende offertjeneste i templet er nemlig nok, så lenge de murer som er tenkt å skullebeskytte denne gløden er nedrevet. For at Guds rike skal kunne forma livene våre som det er tenkt, må det finnes murer som kan beskytte oss fra fiendens angrep. Det må finnes både en innenfor og en utenfor.
Den svenske forfatteren Magnus Malm taler i en forbindelse om vår identitet som at den forutsetter både et «ja» og et «nei»: Ja: hva vi er. Nei: hva vi ikke er. Men så konstaterer han: «Likevel kan det fremdeles i fullt alvor fremføres som en troverdig oppfatning at «den kristne kirken defineres ikke av sine grenser, men av sentrum». Altså ikke av hva hun sier nei til, men bare av hva hun sier ja til. Urkirken hadde oppfattet dette som kvalifisert nonsens.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Også Nehemja understreker denne sannheten. Mot slutten av boken sin gjør han opp med såvel urettferdige blandingsekteskap som med torghandel på sabbatsdagen. Disse og lignende reformer handler nettopp om sammenblandingen av hellig og profant - at grensene ikke blir respektert.
I dag risikerer den samme feilen å bli gjentatt når vi forkynner Guds rike uten å nevne omvendelsens nødvendighet, eller når vi bygger menighet uten noen form for aktivt medlemskap. Uten et innenfor eller et utenfor risikerer ganske enkelt det åndelige livet å renne ut i sanden.
Hvis vår skandinaviske kristenhet skal kunne reformeres, finnes det mye å lære av både Esra og Nehemja. Hør hva Ånden sier til menighetene.
