Den kristne kulturarv i et sekulært samfunn

Om kristen tro taper terreng i det offentlige rom, så vil den kristne kulturarv med sine grunnleggende etiske verdier bestå.

Statsminister Erna Solberg har nylig uttalt at kristne verdier vil forbli verdigrunnlaget for vår samfunnsutvikling på tross av økende sekularisering og at samfunnets verdier ikke nødvendigvis er forankret i en bevisst tro. Med andre ord

Dette er et risikabelt postulat som ikke er basert på empiriske fakta. Erfaringene tyder så langt på det stikk motsatte, jamfør utviklingen innen bioteknologi og fostermedisin.

Kristen tro er en konsekvens av forkynnelsen. Det samme er kunnskapene om de verdier som følger av troen. Troen skal ha atferdsmessige konsekvenser for den enkelte av oss. «På frukten skal treet kjennes.» Det gjelder også som etisk verdigrunnlag for vårt samfunn, den kristne kulturarv.

Denne arven er i evangeliene sammenfattet i to punkter: 1. Du skal elske Gud av hele ditt hjerte. 2. Du skal elske din neste som deg selv. «På disse to budene hviler hele loven og profetene» (Matteus 22,37–39).

Hva dette betyr i praksis, er både kunnskapsbasert og tolkningsbasert. Kunnskapene finnes i forklarende bibeltekster knyttet til hovedbudskapet, og tolkningen baseres på en helhetlig forståelse av evangelienes grunntekster.

Så kan det sies mye om ulike tidsriktige tolkninger og konsekvensene av disse, men det finnes kjerneverdier og tolkninger i det kristne budskap som har stått seg gjennom to tusen år.

Blant disse er livsvern, troskap, ekteskap/familie og omsorg for «de minste», for barn, fattige, syke og nødstedte. Den grunnleggende holdning for alle disse punktene er innlevelse, medfølelse og nestekjærlighet. Den kristne bidrar til fellesskapet ut fra det vedkommende selv har fått gjennom troen. Troen gjenspeiles i gjerningene.

Men hvordan skal vår kristne kulturarv kunne bestå over tid uten en bakenforliggende kunnskap om dens røtter som fornyes fra generasjon til generasjon? Gjennom de siste en til to generasjonene har det skjedd en betydelig endring av det som kalles trosopplæring. For 50 år siden startet og avsluttet hver skoledag i den offentlige barneskolen med salmevers.

I min studietid på midten av 1960-tallet ved Universitet i Bergen var det ingen motsetning mellom et kristent livssyn og undervisning, veiledning og forskning ved Det medisinske fakultet.

Kristen tro og aktivitet hadde en naturlig og dagligdags uttrykksform uten å influere på eller begrense medisinsk forskning og fagutvikling. Faktisk ble den åndelige dimensjon og det kristne verdigrunnlag av mange sett på som en viktig tilleggsverdi og berikelse for utøvelsen av de medisinske fag.

Dette var selvfølgelig ikke på noe tidspunkt offisiell universitetspolitikk. Det hadde det ikke vært siden begynnelsen av opplysningstiden tidlig på 1700-tallet, men holdningene til kristen aktivitet i studentmiljøet var likevel velvillig og aksepterende. Dette kom fra slutten av 1970-tallet til å endre seg i sterkere og sterkere grad*.

I dag pågår det en helt utrolig diskusjon om skolegudstjeneste og om K i KRLE faget. Berøringsangsten med og frykten for «forkynnelse» i det offentlige rom overfor dem som ikke eksplisitt har gitt samtykke, er nærmest frenetisk.

Et ferskt eksempel fra Sirdal kommune gjengitt i Dagen 29. april d.å. er en god illustrasjon. Her ble det kristne skolelaget av kommuneadministrasjonen nektet å servere boller på sine møter i friminuttene.

Lukten kunne friste elever som ikke var eksplisitt interessert i andaktene til å komme for å spise boller og derved ufrivillig risikere å bli utsatt for forkynnelse. Berøringsangsten for kristen tro og forkynnelse i det offentlige rom er et av de merkeligste fenomener i vår postmoderne tidsalder.

Denne paniske angsten for forkynnelse og svikt i kunnskapsgrunnlaget for kristendom utfolder seg parallelt med en oppløsning av historiske normer og grenser som nettopp har sine røtter i kristen humanisme, fra vern om ufødt liv til likekjønnet ekteskap og kjønnspluralisme.

I et sekulært samfunn som hevder å bygge på livssynsnøytralitet, vil enhver stabil, overordnet verdiforankring være en fiksjon. Et slikt samfunn vil prinsipielt mangle forutsetning for å underbygge stabile og forutsigbare mellommenneskelige forhold, og verdiskalaen vil være entydig opinionbasert.

Når kunnskapsgrunnlaget svikter og samfunnets verdiforankring er en opinionbasert fiksjon, hvor lenge vil den kristne kulturarv kunne forsvare grunnleggende menneskerettigheter?

Det er naivt å tro at Europas kristne kulturarv kan bestå gjennom nye generasjoner til tross for nedbygging eller utradering av kristen forkynnelse i det offentlige rom. Som statsleder i Norge er det Erna Solbergs oppgave å være på vakt mot og ta nødvendige skritt for å hindre en slik utvikling.