Illustrasjonsfoto: Adobe Stock

Kjære venner! Gratulerer med dagen!

Er det noen bedre måte for oss å feire denne frihetsdagen på enn å kalle på ham som har makt til å trygge lagnaden for land og folk?

Min første 17. mai var i 1945. Jeg var bare spedbarn og visste selvsagt ikke hvilken stor dag dette var etter fem års ufrihet under Nazi Tysklands okkupasjon.

Den dagen for 74 år siden talte kong Haakon til det norske folk fra London.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Han åpnet med å si: «Atter kan vi feire 17. mai som et fritt folk», og fortsatte: «Vi må aldri glemme å takke vår Herre for hans nådige styrelse helt til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelse for land og folk… Vi takker ham fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i europakrigen.»

Det sto 365.000 tyske soldater under våpen i Norge ved kapitulasjonen den 8. mai 1945.

Han avsluttet slik: «Gud bevare Norge!»

Litt senere på dagen holdt kronprins Olav en radiotale til folket fra slottet i Oslo etter at han hadde bivånet barnetoget fra slottsbalkongen. Da sa han: «En gripes av en uendelig stor takknemlighet til Gud som har latt oss få oppleve denne dagen med dens minner og dens løfter for fremtiden.»

Kronprinsen fortsetter med å si: «Det fortelles at da representanten Georg Sverdrup var på vei til Riksforsamlingen på Eidsvold i vårdagene 1814, så sa skysskaren til ham; hva du gjør, så husk at Gud står attåt!

I dag ser vi tydelig at han har stått attåt både den gang da han lot oss få vår frie forfatning og nu i disse hårde krigsårene når han atter gav oss menn og kvinner som modig og tro kunne stå frem og være villige til, hvis det ble krevet, å ofre liv for land og folk.» Så avslutte han med bønnen om at Gud måtte bevare Kongen og la til: «Må Gud velsigne Norge og dere alle!»

Det slår meg, nå 74 år senere, at kong Haakon og Kronprins Olav på en naturlig og ukunstlet måte talte om Guds styrelse med den største selvfølgelighet. De forsto begge at den allmektige Gud styrte historien og nasjonens gang.

De hadde begge den Bibelske forståelsen av hvem Gud er. Derfor var det viktig for dem å vise folket nødvendigheten av å takke ham for hans nådige styrelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kronprinsen refererte til nasjonalsangen der Bjørnson oppfordrer den norske mann om å takke Gud; «alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet så vi vant vår rett».

Vår rett og vår frihet kommer fra Gud. Han har nasjonens skjebne i sin hånd. Han er den ultimate autoritet. Ham må vi underordne oss, ham må vi bønnfalle, ham er det vi må takke, for det er han som gav oss friheten og freden tilbake.

Kongen tenkte slik. Kronprinsen, som norsk forsvarssjef under krigen, forsto det også slik. Og de skjemtes ikke for å si det i klartekst til hele folket.

Har vi den samme forståelse i dag?

Vi kunne spørre: På hvilken måte var Gud attåt den gang i 1814 og i forbindelse med okkupasjonsårene, slik kronprins Olav hevdet at han var?

Med troens øye kan vi si at den vekkelse som fulgte Hans Nielsen Hauges forkynnelse var en forutsetning for en nasjonal selvstendighetsbevegelse som munnet ut i Europas frieste forfatning i 1814.

«Med ham våknet folkeånden i Norge», sa Grundtvig. Tusenvis av mennesker i alle strøk av landet var kommet til en personlig tro, hadde begynt å tenke selvstendig og ble gjennom brev, besøk og bøker bevisst at de tilhørte en nasjonal reisning.

En bønnens atmosfære bredte seg og folk ropte til Gud om hjelp gjennom nødsårene som Napoleons krigene hadde skapt. Ikke uten grunn kaller historikeren Karsten Alnæs boka si om 1814, for Miraklenes År. Jo, Gud sto attåt og hjalp oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

17. mai er Grunnlovsdag står det i kalenderen. Da den danske arveprins Christian Fredrik som 26 åring gikk i land på Hvaler sommeren 1813 som Norges nye stattholder, stilte han seg i spissen for en selvstendighetsbevegelse i Norge.

Han fikk i stand valg av 112 representanter til en Grunnlovgivende forsamling på Eidsvold. De møttes første påskedag, 10. april i Eidsvolds kirke for å be Gud om hjelp til den store oppgaven som lå foran dem.

Nicolai Wergeland, som var en av de deputerte, skildrer stemningen under det første felles måltid: «Her så man et utvalg av menn fra alle Rikets egner og alle stender og dialekter, hoffmenn og korporaler, lærde og ulærde, høye og lave, kjøpmenn og proprietærer i broket orden, kommet sammen i det hellige øyemed å legge grunnen til en gjenfødelse av fedrelandet.»

Etter seks uker var arbeidet fullført og Norge hadde fått en egen Grunnlov.

Undertegnelsen av Grunnloven skjedde 17. mai. Samme dag valgte man enstemmig Christian Fredrik til Norges nye konge. Presidenten Georg Sverdrup kunngjorde med sin mektige røst den store begivenhet med disse berømte ord:

«Reist er altså innen Norges enemerker Norges gamle kongestol.»

Allerede dagen etter kongevalget fikk Chr. Fredrik brev om at stormaktenes representanter var på vei for å tvinge gjennom Kielfredens betingelser om at Norge skulle avstås til Sverige. Chr. Fredrik hadde ennå ikke offisielt erklært at han ville motta kongevalget. Med trusselen fra stormaktene hengende over seg, skulle han motta det?

«I to timer gikk jeg opp og ned i mitt værelse», forteller han i dagboken; «er det et varsel eller en prøvelse himmelen har sendt meg? Kan jeg da, når jeg står i spissen for et slikt folk, et øyeblikk tvile på hvilken vei jeg har å gå? Nei, nei. Det får gå som Gud vil».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dermed trådte Chr. Fredrik inn i rollen som Norges første konge etter den 434 år lange unionstiden med Danmark. Den 19. mai skrider han inn i den trange salen i Eidsvollsbygningen der alle representantene satt og ventet.

Og fra den plassen han hadde åpnet riksforsamlingen sa han: «Nordmenn! Det høye kall, hvor til medborgeres tillit utkåret dere, er fullbyrdet. Norges statsforfatning er grunnlagt.»

Etter høytideligheten inne i Rikssalen dro Norges unge konge med adjutanter og representanter på ny til Eidsvolds kirke for å takke Gud for resultatet. Det var Kristi Himmelfartsdag. Da solen brøt gjennom skydekket, hilste kongen folkemengden ved kirken med disse ord: «Himmelen smiler til oss i dag.»

Den 20. mai hadde Riksforsamlingen sitt siste møte. Der formet kommandør Fabritius avskjedsordene som munnet ut i broderkjeden og løftet: «Enig og tro til Dovre faller.» Alle var beveget og man så tårer i manges øyne, forteller et øyenvitne.

Hvordan var så reaksjonene rundt om i landet?

Det var i landets kirker representantene var blitt valgt. Samme dag Christian Fredrik ble valgt til konge sendte han brev til landets biskoper der han ba dem å arrangere takkefest for Grunnloven. Ettersom kongens befaling nådde ut, ble det holdt fest i by og bygd for konstitusjonen, kongen og at gamle Norge igjen var blitt en selvstendig og uavhengig nasjon. Begeistringen var enorm. Folket ropte hurra inne i kirkene.

Fordi finansene var elendige etter krig og nødsår, ble det spontant satt i gang innsamling til nasjonsbygging der folk ofret penger, smykker og kaffeservise i sølv på fedrelandets alter.

Selv om Christian Fredrik bare var Norges konge noen få sommermåneder, fordi han måtte slutte fred med Karl Johan etter bare tre ukers krig med svenskenes overlegne hær, sikret han at vi fikk beholde

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Grunnloven med små endringer inn i en personalunion med Sverige. I november valgte Stortinget Carl Xlll som ny konge. Dermed hadde Norge i mirakelåret 1814 hatt tre konger; Fredrik Vl, Christian Fredrik og Carl Xlll.

Hva med okkupasjonen under Nazi Tyskland?

Til tross for en naiv utenriksminister som ikke informerte sin egen regjering da telegrammene strømmet inn om en tysk krigsflåte på vei nordover fra Kiel, hadde Gud noen med sunn dømmekraft og beslutningsevne på plass.

Hvor ille det var, illustreres ved at statsminister Johan Nygaardsvold den 6. april henvender seg til opposisjonslederen, høyremann og Stortingspresident Carl Joachim Hambro om å forhøre seg hos utenriksministeren om det er noe viktig som står på spill: «Han snakker jo ikke med oss, men han forteller av og til deg noe», hadde Nygaardsvold sagt. Men heller ikke Stortingspresidenten nådde fram.

Søndag ettermiddag den 7. april ble Koht konfrontert med nye alarmerende meldinger. Koht sa bare: «I grunnen er det ikke noe å gjøre. Om meldingen er uriktig, er det best ikke å bringe den videre. Om den er sann, kan vi ikke gjøre noe for å stanse den tyske flåten likevel.»

Men Birger Eriksen på Oscarsborg som nærmet seg pensjonsalderen, tok grep. Uten å få noen retningslinjer fra Oslo, kommanderte han ild fra de to 27cm kanonene Moses og Aron klokken 04.21 den 9. april om morgenen.

Han hadde fått en annen pensjonert offiser som kjente det hemmelige torpedobatteriet på Oscarsborg til å komme ut tidligere på kvelden.

Kaptein Andersen på Oberst Eriksens kommando fyrte av to undervannstorpedoer mot krysseren Blücher med over 2000 soldater om bord. Blücher tok slagside og sank en kilometer lenger inn fjorden.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I Oslo tok Hambro initiativet, og en time senere klokken 08:00 rullet et ekstratog ut fra Østbanestasjonen med kongehuset, Storting og regjering om bord med kurs for Hamar. Disse to reddet våre myndigheter fra å falle i tyskernes hender.

Men hva bidro til at lærerne og prestene sto overmakten imot og nektet å la seg bruke i nazifisering av befolkningen?

Hadde det noe med vekkelsen som kom via Oxfordgruppens virksomhet fem år før?

Det begynte i Ringsaker kommune på Høsbjør hotell, da Hambro inviterte 120 venner til et møte med den lutherske presten Frank Buchman og et internasjonalt team. I løpet av få dager vokste forsamlingen til det tidobbelte.

Både biskoper og prester og andre mennesker med innflytelse i samtiden fikk et avgjørende møte med Gud der og i månedene som fulgte i Oslo, Bergen og Trondhjem.

Biskop Berggrav var der. Da krigen begynte tok han kontakt med professor Hallesby og sammen dannet de Kristen Samråd som koordinerte kirkens motstand mot okkupasjonsmakten.

Gud bryr seg om Norge. Det hviler et kall over oss som nasjon. Vi er et utvalgt folk. Guds utvelgelse er et mysterium. Men det er også et privilegium.

Gud vil noe med Norge. I de senere år har det kommet mange Guds menn og kvinner til oss fra andre nasjoner med budskap om at Gud vil bruke vår nasjon til å velsigne andre folk og nasjoner. Vi har siden Hans Nielsen Hauges tid vært en nasjon som har bragt mye velsignelse til andre folk både gjennom utvandring og misjon.

Til tross for frafall og lunkenhet, vil Gud gripe inn. Vi har en nådetid gitt oss av Gud.

For 2600 år siden ba Gud profeten Jeremia rope ut disse ord mot nord: «Vend tilbake Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud. Vend tilbake frafalne barn! Sier Herren. For jeg er deres herre.» (Jer. 3:12,13,14)

Gud brydde seg og bryr seg om Israel. Men Jeremia nådde ikke frem med sitt kall til Israel. De omvendte seg ikke. Nasjonen ble hærtatt. Folket drevet i landflyktighet. 70 år av fornedrelse og forvisning fulgte.

Vi som kristen menighet i Norge, sitter med nøkkelen til vår nasjons fremtid. Vi kan egentlig ikke regne med andre. Vi kan ikke se hen til myndighetene. Regjeringen har begrenset makt. Det er Gud som rår. Og han ser hen til sitt folk. Vil vi som kaller oss med hans navn være å regne med?

Er det noen bedre måte for oss å feire denne frihetsdagen på enn å kalle på ham som har makt til å trygge lagnaden for land og folk? Er det noen bedre måte å vise vår erkjennelse av at det er Herren som borger for vår frihet og fremtid, enn å vende oss bort fra motløshet og vantro og be om miskunn fra hans hånd.

Hva vil skje med vårt land? I dag nyter vi av frihet og fred. La oss takke og be! Ha en velsignet 17. mai!