SEIERSTEN: Det gjelder den kri
...
SEIERSTEN: Det gjelder den kristne kirke, det kristne vitnesbyrd og respekten for det Gud – gjennom mennesker - har gjort i et kristent gudshus gjennom generasjoner, skriver Tormod Engelsviken. På bildet ser vi Seiersten Misjonshus. Foto: André Lia, Fredriksstad Blad
kronikk
Tjener dette NLM i et lengre og åndelig perspektiv?
Del
Jeg håper NLM og andre organisasjoner og kirkesamfunn ikke selger sine vigslede gudshus 
til religiøst bruk for ikke-kristne religioner.

Generalsekretær Øyvind Åsland og regionleder Jan Ernst Halsne (heretter Åsland) i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har i et avisinnlegg kalt «Salget av Seiersten» (Dagen 30.04, red. anm.) forsvart salget av Seierstens Misjonshus i Fredrikstad til en muslimsk forening ved navn Masjid Darussalam, som utvilsomt vil omgjøre misjonshuset til moské.

Masjid betyr faktisk moské! Innlegget er etter min mening som helhet dypt utilfredsstillende og argumentene for salget uholdbare. Jeg skal ikke gjenta alle synspunktene i min kronikk i Dagen 25.4.19, men så kort som mulig påpeke det jeg ser som hovedfeilene hos Åsland.

Åsland deler misjonsvennene i Fredrikstad-distriktets sorg over at Seierstens Misjonshus måtte selges. Salget var nødvendig fordi virksomheten der hadde opphørt. Det er i seg selv trist, men misjonsfolkets sorg og negative reaksjoner nå gjelder først og fremst at det ble solgt til bruk som moské. Det er dette som er denne sakens kjerne.

Åsland hevder at det er urimelig å si nei til salg til en muslimsk forening, fordi det er nødvendig for oss kristne å handle med alle uavhengig av religion. Når han sier at NLM ikke bare kan selge til «aktører som står for kirkens tro, siden de fleste nordmenn ikke deler vår tro og vårt verdigrunnlag» er jo dette helt selvsagt, og ingen har ment eller hevdet noe annet.

Men det er ikke det saken gjelder, og derfor bør heller ikke Åsland skyve denne innlysende påstanden foran seg. Dette er nemlig ikke et argument for at vi bør eller må selge et kristent vigslet gudshus, som et misjonshus er, til bruk for en annen religion som på helt fundamentale områder lærer i strid med det budskapet kristendommen forkynner.

Et uuttalt premiss for Åslands syn når han argumenterer på denne måten er at det ikke finnes noen vesentlig forskjell på en vanlig vare eller eiendom og et bedehus/misjonshus, noe jeg mener er uholdbart.

Jeg kritiserte i min kronikk biskop Sommerfeldts ros av NLM som «raust» fordi det solgte til muslimene. Men biskopen skiller mellom bedehus og kirker: «Dette er et bedehus, ikke en kirke» (Dagen 25.04.19) og synes salget av et bedehus er greit. På spørsmål om en kirke kunne vært solgt til muslimer, sier han:

«Dette er en teoretisk problemstilling som ikke er aktuell i Norge så langt». Under denne forutsetning er hans syn i og for seg et logisk standpunkt som kan forstås. Åsland sier seg imidlertid enig med meg i at NLM i denne saken ikke er «raus».

Raushet innebærer vel at en gjør noe utover det som kan forventes eller kreves. Men raushet er det ikke i dette tilfellet, fordi Åsland synes å stille seg helt likegyldig til om det er en forskjell på det å selge et misjonshus og det å selge en annen eiendom som tilhører NLM.

Han tar ikke opp dette spørsmålet i det hele tatt. Ut fra samme prinsipp ville NLM også kunne støtte salg av kirker til bruk som gudshus for ikke-kristne religioner, siden NLM neppe (som biskopen) opererer med et skille mellom kirker og bedehus. (Det ville i tilfelle etter min oppfatning ha betydd et brudd med NLMs historiske syn på lekmannsbevegelsens og bedehusenes betydning.)

Er annet argument som faller til jorden, er påstanden om at det ville vært «svært uheldig at NLM i Norge nektet å selge eiendom utelukkende på grunn av kjøperens religiøse tro». Igjen dreier det seg ikke om generelt salg, ei heller om kjøperens religiøse tro, men om å omgjøre et kristent gudshus til en muslimsk moské.

Åsland tror dette vil kunne skape vanskeligheter for NLM internasjonalt. Det faller også på sin egen urimelighet. Hvis det er noen som vil forstå at kristne ikke selger en kirke eller annet gudshus til en annen religion, er det nettopp muslimene.

De verdsetter nemlig moskéene meget høyt, og de kan i prinsippet ikke avhendes, men må være moské i all tid, jf. for eksempel synet på Al Aksa-moskéen i Jerusalem. I muslimske land finnes det en egen administrasjon som tar vare på og fører tilsyn med hellige bygninger.

Mange kirker er med vold og makt omgjort til moskéer, men jeg kjenner ikke til moskéer som frivillig er omgjort til kristne kirker. Muslimene hadde utvilsomt respektert – og kanskje også forventet – at de ikke fikk kjøpt Seierstens Misjonshus. Hvorfor skulle de ellers ha benyttet seg av en ikke-muslimsk, norsk mellommann ved kjøpet?

Det er i dag en trend blant noen kirkelige ledere internasjonalt som ønsker å være rause mot andre religioner, og i religionsdialogens og den fredelige sameksistensens navn overlater nedlagte kirker til bruk som moskéer og templer. Dette skjer for eksempel i England med tradisjonsrike kirker.

Men oppfatter muslimer flest dette som en raus og generøs holdning ut fra sitt syn på religiøse bygninger? De setter det mest sannsynlig inn i en større historisk sammenheng som et bevis for sannheten i deres tese om at kristendommen i Vesten går tilbake for så å bli erstattet av islam. Dette er også et mål for mange muslimer. Ønsker vi å bekrefte denne forståelsen?

Etter at jeg skrev min kronikk, har også Kjartan Ruset engasjert seg (Vårt Land 4.5.19) og hevder at NLM om de vil, kan finne dekning i Bibelen for å overlate Seiersten til muslimene. Mangt kan sies om Rusets bibelbruk, men helt galt blir det når han bruker troen til ikke-jøder som eksempel på Jesu forhold til andre religioner.

Det var jo nettopp deres tro på Jesus som ble fremhevet! Heller ikke Paulus’ opptreden på Areopagos i Aten i Apg 17 er et argument for «religionskritikk og toleranse» på samme tid, som han hevder.

Paulus «ble rystet i sitt innerste over å se at byen var full av gudebilder», og han brukte alteret til «en ukjent gud» og greske filosofers utsagn som tilknytningspunkt for kritikk av avgudsdyrkelsen og i forkynnelsen til omvendelse.

Ruset nevner ikke i det hele tatt Peters aktuelle ord om at det ikke er frelse i noen annen enn Jesus Kristus (Apg 4,12). Jeg er imidlertid helt enig med Ruset i at vi skal ha respekt for andre religioner, og at muslimer og kristne kan samarbeide om noen (men ikke alle) verdier og i noen (men ikke alle) etiske spørsmål.

Jeg skrev faktisk et kapittel i boken Mellom kors og halvmåne allerede i 1994 med tittelen «Kan kristne og muslimer stå sammen? Perspektiver på dialog og samarbeid» der jeg gjorde meg til talsmann for nettopp dette. Men det kan ikke begrunne salget av et kristent gudshus til moské. Her må vi kunne skille mellom verdier og religiøs praksis.

I min kronikk i Dagen skrev jeg at NLM prøvde å unngå å selge til muslimene, men «at en til slutt følte seg tvunget til det.» Dette skjedde fordi Fredrikstad kommune vedtok ikke å kjøpe huset etter først å ha vært interessert (Fredriksstad Blad, 8.12.18).

Dette var basert på et klart inntrykk jeg fikk etter samtale med en sentral representant for NLM. Nå viser seg at dette ikke er tilfelle. Det var faktisk andre reelle interessenter før huset ble lagt ut for åpent salg, blant dem flere kristne menigheter. Det ble også ført forhandlinger.

Åsland skriver at disse samtalene dessverre «ikke førte frem til noe konkret», men ikke hvorfor de ikke førte frem. Det var også fem budgivere da misjonshuset ble lagt ut for salg på det åpne markedet. NLM var altså ikke nødt til å selge til muslimene. Det som avgjorde salget var bare ett hensyn: høyest mulig pris.

Denne ensidige prioriteringen førte til at man suverent satte til side innstendige advarsler og bønner lokalt om ikke å selge til muslimene. Alle misjonsvenner i Fredrikstad-området som jeg har hatt kontakt med, er imot salget. Man satte også til side andre interessenter, både kristne menigheter og eventuelt andre (budlisten er hemmelig).

Derfor mener jeg – med enda større overbevisning nå enn da jeg først skrev kronikken – at dette var en gal beslutning. Det er også et stort spørsmål om det å ta utelukkende hensyn til høyeste pris, tjener NLM økonomisk i et lengre og åndelig perspektiv.

Det skal ikke mer til enn at et par misjonsvenner kutter ut NLM fra sitt testamente eller mister motivasjonen til å støtte misjonen økonomisk – noe jeg håper de ikke gjør – før differansen er spist opp og mer til!

Det smerter meg personlig at Seierstens Misjonshus, som har betydd så mye for meg selv og for så mange kristne i nesten 90 år, et hus der Guds ord ble forkynt, nattverden forvaltet, bønner bedt, kristent fellesskap praktisert og offer gitt, nå skal bli et sted der muslimer bøyer seg i bønn til Allah, og Koranens budskap blir forkynt som den egentlige sannhet i klar motstrid til det kristne evangelium.

Dette er følelser, javel, og de skal ikke foraktes, men det gjelder også noe mye mer: Det gjelder den kristne kirke, det kristne vitnesbyrd og respekten for det Gud – gjennom mennesker - har gjort i et kristent gudshus gjennom generasjoner.

Nå er Seierstens Misjonshus solgt, og det kan ikke omgjøres, men jeg håper at debatten om dette kan føre til at NLM og andre organisasjoner og kirkesamfunn besinner seg på hvem de selger sine vigslede gudshus til, når de er nødt til å avhende dem, og ikke selger dem til religiøst bruk for ikke-kristne religioner.

paywall
tormod engelsviken,nlm,norsk luthersk misjonssamband,misjonssambandet,kronikk,seiersten misjonshus,seierstens misjonshus,misjonshus,masjid darussalam,muslimer,islam