Verdikonservativ tenkning

Hva er verdikonservativ politisk tenkning? Stadig flere peker på det som kalles kristne verdier for å definere moderne verdikonservativ tenkning, men disse verdiene omfavnes av stadig flere politikere. 

Hva er verdikonservativ politisk tenkning? Stadig flere peker på det som kalles kristne verdier for å definere moderne verdikonservativ tenkning, men disse verdiene omfavnes av stadig flere politikere.

Selv venstresiden påstår at de deler de verdiene KrF fremmer, som menneskeverd, nestekjærlighet, forvalteransvar og ærlighet. Spørsmålet er derfor om slike verdier alene er nok til å definere et parti som verdikonservativt parti, eller om man behøver noe mer.

Det er vanskelig å finne politiske partier som ikke bygger sin politikk på de verdiene KrF holder fram, ingen avviser dem. Vi vil jo alle være gode.

Bruken av slike begreper i politisk retorikk er derfor mer tilslørende enn avklarende. Begrepene må omsettes til praktisk politikk for å bli vurdert, og for politikere i KrF handler det ofte om fravær av murer, mistillit og diskriminering.

Vi får høre at vi ødelegger samfunnet dersom vi baserer vår politikk på dem. For verdikonservative er det derimot viktigere å vurdere konsekvensene av bruer, diskrimineringslover og tillit.

Når KrF argumenterer for et samfunn uten murer, mistillit og diskriminering, sier de at utgangspunktet er et kristent menneskesyn, verdien menneskeverd, og at dette er kristen politikk.

Hva vi sjelden eller aldri snakker om, er hvilket menneskesyn denne utledningen i prinsippet forutsetter, hvor det til slutt leder oss og om det mulig å kalle en slik utledning for kristen. Selv verdien menneskeverd kan nemlig føre til en praktisk politikk det er all grunn til å problematisere.

Det er liten vilje til å innrømme det faktum at vi alle diskriminerer, at vi alltid har gjort det og at retten til å diskriminere er en fundamental menneskerett. Vi diskriminerer alle når vi tar det kanskje viktigste valget i livet: hvem vi skal gifte oss med. Vi har alle preferanser vi går etter.

Noen menn diskriminerer på alder, de vil aldri gifte seg med en kvinne som er vesentlig eldre enn dem selv, andre diskriminerer på grunnlag av religion, etnisitet, inntekt eller utdannelse, og vi er ærlige på dette. Vi ser på det som en selvfølgelig rett vi har som frie mennesker.

Vi oppdrar også våre barn slik vi mener er rett, ofte utfra religiøse og politiske preferanser. Vi sier til våre barn at kommunisme fører til likhet i elendighet, at hinduismens panteisme slavebinder mennesker og at islams kvinnesyn er forkastelig. Samtidig våger noen av oss å si at ingenting kan måle seg med kristen tro. At det kun er der vi finner sannheten.

Retten til å diskriminere definerer oss som mennesker, den som er uenig i det, er mer totalitær enn de fleste aner. Retten til å diskriminere er rett og slett et viktig kjennetegn ved kristen tro, den gjør det mulig for oss å velge sannhet fremfor løgn, den skaper åpne samfunn der man kan argumentere for ulike standpunkt uten å frykte strafferettslig forfølgelse.

Norsk diskrimineringslovgivning motarbeider denne forståelsen av mennesket, gjennom diskrimineringsloven vil norske myndigheter forme oss i et bilde av total normløshet og relativisme, men den forsvares med utgangspunkt i den kristne verdien menneskeverd. KrF omfavner denne lovgivningen, men ekte verdikonservativ tenkning vil avvise den.

Den retten vi tradisjonelt har gitt oss selv til å diskriminere, gjør at vi også bygger murer. Selv de som hevder at vi som nasjon og liberalt demokrati bør gjøre noe annet, foretrekker murer når det kommer til stykket. Vi har nemlig alle et hus med vinduer og dører som kan låses fra innsiden.

Disse låsene har vi av én eneste årsak: Vi har ikke full tillit til omgivelsene. På grunn av denne mistilliten ønsker å vi ha kontroll med adgangen til våre hjem. Vi vet av erfaring av det er grunn til å beskytte vår eiendom og dem vi er glade i.

Vi sier til våre eldre at de bør være forsiktige med å åpne døren for fremmede, det har vært litt for mange brutale ran til at vi kan stole på alle. Å beskytte fellesskapet og de svake er fornuftig og i tråd klassisk verdikonservativ tenkning.

Den som opptrer i konflikt med fornuften, opptrer i strid med kristen tro. Vår primære oppgave er å ta vare på våre familier, det er et bibelsk prinsipp, nasjonens viktigste oppgave er å beskytte sine innbyggere, men for å gjøre det, må vi ha murer, vi må ha evnen til å si nei til dem som vil inn i landet. Vi må bruke vår forstand for å forstå hvilke konsekvenser våre valg kan føre til, det er kjernen i verdikonservativ tenkning.

Spørsmålet blir derfor om det som kalles kristne verdier, nødvendigvis fører til kristen politikk. Kristendommens store gave til samfunnet, menneskeverdet og kristen rasjonalitet, har vært bærebjelken i den kristne sivilisasjonen, men rokkes av en stadig økende sekularisering og paradoksalt nok av det som kalles kristne verdier.

Ettersom kristne verdier må fylles med innhold for å være et redskap for praktisk politikk, kan de lett misbrukes i et sekulært samfunn. Når sannheten blir borte, tar løgnen over.

En politikk som forutsetter blind tillit til all verdens innbyggere har sitt utgangspunkt i en rendyrket positiv sekulærhumanisme, og det er en diametral motsetning til kristen tro. I kristen tro erkjenner man menneskets evne til ondskap og avviser sosio-økonomiske betingelser som de viktigste beveggrunner til menneskets atferd. Men med verdier som ikke er forankret i kristen sannhet, kan mange ulike politiske løsninger forsvares.

I dagens Norge er det kun Partiet De Kristne som våger å hevde at vi må ta utgangspunkt i sannheten om Gud og mennesket og som advarer mot en politikk som avviser en slik innsikt. Det er derfor vanskelig å se at det finnes et reelt verdikonservativt alternativ til oss. Uten troen på en sannhet, er det ingen verdikonservativ tenkning tilbake.