Lukkede religiøse rom


Vårt samfunn har en mengde lukkede rom, eller miljøer, som unndrar seg oppmerksomhet.

Noen har mindre betydning, som klubber og foreninger for utvalgte interesser. Andre er mer viktige og enkelte er usunne, som visse trosmiljøer, hvor det skapes store utfordringer for den som er kritisk eller ikke passer inn.

I slike rom er det alltid tilsynelatende enighet. Gruppen går foran individet, og kritikk anses som en trussel mot fellesskapet. Å komme inn i slike rom er lett – noen er også født inn i dem – å komme ut er ikke like enkelt.

Hvis man går ut, risikerer man å miste venner, tilhørighet og fotfestet i tilværelsen. Sannsynligvis trenger man hjelp.

– Mange i Norge har berøringsangst for religion, sier Brith Dybing, som forteller om å komme seg ut av et ekstremt religiøst miljø i siste nr. av magasinet Psykisk helse.

Etter lang tid i det miljøet, var hun ikke bare overbevist om at hun hadde demoner i kroppen, hun skadet også seg selv og hadde angst.

Men hjelpeapparatet forsto henne ikke. Her var det ingen som trodde på demoner, følgelig var ikke det tema i behandlingen. Behandlingen virket da heller ikke særlig bra, det gikk mange år før hun fikk den ­hjelpen hun trengte.

I dag hjelper den religiøse utbryteren andre. Imidlertid er det stadig flere som oppsøker interesseorganisasjonen Hjelpekilden, trolig i mangel på alternativer i offentlig helsevesen.

Usunne trosmiljøer blir samfunnets oppgave når de påfører enkeltpersoner skade. Hjelpeapparatet må stille opp også for disse sidene ved livet.

For å kunne det, bør man vite noe om hvordan lukkede miljøer fungerer, men også ha en forståelse for religiøs overbevisning. Det virker det ikke som om hjelpeapparatet har.

Religiøse opplevelser blir lite snakket om i dag, kanskje det gjelder flere enn vi ser. Men ser vi godt nok etter? Hvis vi ikke går inn i disse religiøse rommene, blir det aldri noen endring. Lukkede rom er blomstringskasser for psykisk uhelse. Helsevesenet må ta varselet om berøringsangst på alvor.