KIRKE: Jeg gikk forbi et bitte
...
KIRKE: Jeg gikk forbi et bitte lite skur i Kampala der det sto «Victory belongs to Jesus». (...) Tilbake i Norge. I kristne medier fortelles det om prinsessen og sjamanen som har fått tilgang til å dele sitt hedenske budskap i en kirke i misjonsbyen Stavanger. Noen dager senere er det biskopen i Borg som gleder seg over at muslimene får et hus å tilbe «gud» i, skriver Stig Magne Heitmann. På bildet ser vi en kirke i Uganda. Foto: Privat
synspunkt
«Men de lot seg ikke stanse»
Del
Når tidligere muslimer forteller hva islam ikke kunne gi dem og hva de har funnet i Frelseren Jesus, blir også jeg inspirert til å ville fortelle muslimer om Jesus.

Det korte sitatet i overskriften er hentet fra Apostlenes gjerningers beretning om apostlene og de første kristne. De ble forfulgt, og de ble irettesatt av religiøse ledere. Men fordi de hadde hatt en overbevisende opplevelse og hadde en høyere autoritet enn religiøse ledere, lot de seg ikke stanse.

Det er smittsomt å møte slike brennende kristne som ikke lar seg stanse. Jeg har nettopp møtt noen evangelister i Uganda. En av dem var Philip. Deres iver som tjenere i «Injeel Ministries» for å nå muslimer med evangeliet, inspirerte meg. 365 dager i året er 100 evangelister og apologeter på torgene, universitetene og i moskeene for å vitne om Jesus.

Når tidligere muslimer forteller hva islam ikke kunne gi dem og hva de har funnet i Frelseren Jesus, blir også jeg inspirert til å ville fortelle muslimer om Jesus. Disse evangelistene forteller muslimer frimodig at islams lære er fra djevelen og vil lede dem i fortapelsen.

Det er bare i Jesus det er frelse. De ser muslimer i stor antall komme til tro på Jesus. Det gjelder også imamer. De bygger enkle kirkebygg, ofte bare skur eller telt, ved siden av moskeene for at de skal nå muslimer så effektivt som mulig. De lar seg ikke stanse.

Jeg gikk forbi et bitte lite skur i Kampala der det sto «Victory belongs to Jesus». Like ovenfor ligger den ruvende moskeen som Libyas diktator Gaddafi ga som gave til Ugandas Idi Amin. De to hadde noe til felles: De kjempet med alle midler for å gjøre nasjonene islamske.

Men noen fattige kristne har så stor tro på at Jesus vil vinne, at de frimodig bekjenner at seieren tilhører Jesus. Det samme kan sies om pastor Michelles kirke som består av bølgeblikkvegger og pastor Stephens kirkebygg som er en miserabel «teltbygning». Men fordi de har opplevd Jesus, kan de ikke la være å vitne om Jesus for alle, og spesielt for muslimer slik Stephen selv en gang var.

Jeg har sett og hørt om den samme iveren i andre land – i Nigeria, Libanon, Indonesia, Iran. De lar seg ikke stanse. Og så er resultatet at mange blir forfulgt fordi de selv forlater islam og vitner for andre om livet i Jesus. Konvertering fra islam er livsfarlig. Men hva er vel det mot den gleden de opplever over å ha funnet Jesus?

På langdistansebussen i Uganda kom det inn en mann på min alder. På capsen hans sto det «I love Jesus». Jeg ble utfordret: Ville jeg gått med et klesplagg i Norge som fortalte «Jeg elsker Jesus»? Evangelisten Michael fortalte meg om sitt liv, sin mirakuløse frelseshistorie og sin tjeneste som evangelist og menighetsplanter.

Han vitnet med sin lue. Han vitnet om Jesus hele tiden. Han lot seg ikke stanse. På flyet fra Uganda satt jeg ved siden av en kvinne. Hun reiste i business, fortalte hun. Hvilken business? Hun reiser rundt i verden og vitner begeistret om den Jesus som mirakuløst helbredet og frelste henne. Susan heter hun. Hun lar seg ikke stanse.

Utstillingen i bokhandelen på Entebbe flyplass hadde kristne titler lengst fremme. Bare kristne titler. Fra suvenirbutikken på andre siden av gangen lød det kristen lovsang. Tolv timer senere på Gardermoen gikk jeg innom bokhandelen. Ikke én kristen bok. Bare bøker i utstillingen av «bestselgere» om mindfulness, yoga, krim og reiseopplevelser.

Tilbake i Norge, til mediene, til kristne medier, norsk kirkevirkelighet. I kristne medier fortelles det om prinsessen og sjamanen som har fått tilgang til å dele sitt hedenske budskap i en kirke i misjonsbyen Stavanger.

Noen dager senere er det biskopen i Borg som gleder seg over at muslimene får et hus å tilbe «gud» i. Ingen av delene vitner om en kirke som er ustoppelig i sin iver etter å forkynne evangeliet. De vil vel kanskje selv hevde at det er evangeliet de forkynner på denne måten, den inkluderende åpne kirken.

Men det er et annet evangelium enn det jeg opplevde brant i evangelistenes tjeneste i Uganda, det jeg vet har brent i misjonsvenners hjerter i Stavanger og Borg, det som har brent i misjonærers hjerter fra disse områdene, og viktigst av alt: Det som brant i hjertene til apostlene.

Heldigvis er ikke disse røstene i Den norske kirke, en kirke i sørgelig frafall, de eneste blant kristne i Norge. Men de må være et vekkerrop til oss: Vi må brenne for evangeliet om Jesus. Og vi må ikke la oss stanse, uansett utfordringer.

Stig Mange Heitmann,åpne dører,jesus,islam,apostlenes gjerninger,uganda,kampala,borg bispedømme,atle sommerfeldt,stavanger,misjon