Ytringsfrihet og barnevern

Denne vurderingen betyr at retten ikke legger vekt på om barnet selv finner eksponeringen på Facebook akseptabel. Retten fant at moren «utilbørlig» hadde eksponert datteren på en måte som lå utenfor foreldreansvaret.

En dom fra Hålogaland lagmannsrett og tidligere en dom i Nord-Troms tingrett har dømt en mor for å ha lagt ut materiale på Facebook om sin syv år gamle datter på nettet. Moren fikk i dommen en bot på kr 12.000.

Etter at det hadde blitt fattet vedtak om omsorgsovertagelse for datteren, angrep moren beslutningen på Facebook og startet i 2017 en Facebook-side for å få datteren hjem. På siden la hun ut brev fra barnevernstjenesten og bilder og videoer der datteren gråter.

Retten dømmer henne for å ha vist datteren i sårbare situasjoner og dermed krenket hennes rett til privatliv. Moren ble også dømt for krenkende og sjikanerende utsagn mot ansatte i barnevernstjenesten i hjemkommunen. Dommen har blitt omfattende kommentert i media og på nettsiden til Rett24.

I dommen sier lagmannsretten at selv om barnet ikke som syvåring reagerte på offentliggjøringen, kan man ikke utelukke senere reaksjoner, for eksempel i ungdomstiden. Denne vurderingen betyr at retten ikke legger vekt på om barnet selv finner eksponeringen på Facebook akseptabel.

Retten fant at moren «utilbørlig» hadde eksponert datteren på en måte som lå utenfor foreldreansvaret. Både aktor og retten fant at dersom dette skulle aksepteres, ville barn være uten beskyttelse mot utilbørlig offentliggjøring av private forhold fra foreldrenes side.

«Moren» er ikke den første som har lagt ut slikt materiale. Det har vært flere tidligere saker der materiale fra barnevernstjenesten etter foreldres saksinnsikt og bilder av barn har vært lagt ut på nett. Noen av disse sakene har vært med utenlandske statsborgere som har lagt ut sakene på nett i sine egne hjemland.

Det finnes ikke tidligere rettspraksis der foreldre blir dømt for å ha lagt ut opplysninger om egne barn på nettet. Dommen i Hålogaland lagmannsrett vil bli anket til Høyesterett, og det er enighet om at det er viktig å få etablert rettspraksis på området.

Professor i barnerett Elisabeth Gording Stang ved Oslo Met og professor Lucy Smith ved Universitet i Oslo er blant dem som har påpekt behovet for å få etablert rettspraksis på området. Fagdirektøren ved Nasjonal Institusjon for menneskerettigheter, Anine Kierulf, slår fast at samtykke på vegne av små barn er utfordrende.

Foreldre står ikke fritt å eksponere sine egne barn, og det er grenser for hvordan barn kan eksponeres. Hun viser også til Grunnloven som slår fast retten til ytringsfrihet og retten til privatliv. Kierulf mener også at det kan vurderes om Grunnlovens § 104 om barnets beste kan trekkes inn.

Det er åpenbart viktig at denne dommen blir behandlet i Høyesterett. Det er også en sak som illustrer viktigheten av å få en felles europeisk forståelse av foreldres rett til å eksponere egne barn og av ytringsfrihet i saker der det offentlige har taushetsbelagt opplysninger i barnevernssaker.

For en mor, slik som i denne saken, eller foreldre i andre barnevernssaker, er det naturlig å oppfatte saken som et spørsmål om ytringsfrihet og retten til å forsvare seg mot det offentliges beslutninger. Siden mange saker dreier seg om statsborgere i andre land, blir det viktig å etablere en internasjonal og europeisk praksis.

Det vil åpenbart bli problematisk om for eksempel en polsk, tsjekkisk, slovakisk eller rumensk statsborger blir dømt for å ha lagt ut opplysninger på det grenseløse nettet i sitt eget hjemland om en sak som behandles i norsk barnevern. Vi kan da komme i en situasjon der det som er en lovlig handling i et land fører til en dom i et annet land.

Ytringsfriheten kan være ubehagelig, og den kan ramme. I en barnevernssak er det saksbehandlere som kan føle seg rammet av kritikk. Det er klart at det hender at foreldre eksponerer sine barn på en straffbar måte, men moren bestrider at dette har skjedd i denne saken.

Spørsmålet om sjikanering av offentlig ansatte er også viktig. Saksbehandlere og andre beslutningstagere må kunne kritiseres for sin praksis og beslutninger uten at den som kritiserer blir anklaget for sjikane. Men vi må være villig til å trekke en grense for hvordan offentlig ansatte kan kritiseres og eksponeres.

Vi må også forstå at tvangsvedtak i barnevernssaker er svært følelsesbelastende for foreldre og barn. Det er få om noen inngrep fra det offentlige som er så utfordrende som når det besluttes at et barn tas ut av en familie. Det betyr at denne type beslutninger kan forventes å føre til sterke reaksjoner og at vi må ha stor takhøyde for reaksjoner. Ikke desto mindre må barn kunne ivaretas og beskyttes.