Sett fra utsiden

Jeg har gjort meg noen tanker om lederskap i Norge, etter å ha reist i 53 land og bodd i Italia i over 13 år. Hvor lite ser man verden i et helhetlig bilde? 

Jeg bodde to år i Sør-Afrika under apartheid i 1992–1993. Da var det ingen jeg traff som regnet seg som rasister, det hadde seg bare slik at som hvite «vokste man opp i det», man var blitt vant til forskjellene og tenkte ikke lenger over dem.

I Italia i dag er det ingen pastorer som snakker om å betale skatten sin, på grunn av de «urimelig høye skattene og avgiftene», det skjønner jo alle. I Norge virker det for meg som at en kristen leder ikke lenger kan irettesette, korrigere og disiplinere de troende. Da vil man fremstå som maktsyk, manipulerende og fremstå som et «herskesykt maktmenneske».

Dersom man kommer til kirken flere ganger i måneden, må vel det være bra nok? – Hvorfor skulle en leder blande seg inn i måten jeg lever mitt private liv på i et demokratisk samfunn? virker det som mange tenker i fjellandet i nord. Hvis jeg hadde fortalt en italiener hvordan de kristne i Norge tenker, ville vedkommende blitt sjokkert.

En nordmann ville kanskje vurdert om «rasistiske» sør-afrikanerne var frelst. Personlig er jeg sjokkert, men jeg forstår mekanismene veldig godt.Vi venner oss til det unormale, og som en pastorkone sa til meg: «Vi vet at du har rett og at det er i tråd med Bibelens lære, men vi gjør det ikke slik her.»

Hva velger vi å gjøre? Hvilken kultur, sannhet og fundament ønsker vi å bygge på i Norge? Ingen ledere – i hele verden – er perfekte. Den eneste leder alle må ha likt, må jo være Jesus, eller? For alle likte vel ham?

De fleste Herrens tjenere som jeg kjenner personlig, ofrer mye mer enn de får tilbake og i mange land ville de blitt tatt imot med åpne armer, fått mangedoblet lønnen og atskillig høyere status. Den perfekte leder – utenom Jesus – finnes ikke. Sett utenfra, virker det som perfekt lederskap har blitt målestokken i Norge, når noen anonymt forteller hva en leder har gjort.

Rapporterer de også de hundrevis av timene med oppofrelse, og alt det gode de har gjort? Det må man jo, for å kunne se hele bildet. Vi kjenner vel alle verset som sier at dersom «Jeg vil slå Hyrden, og sauene i flokken skal bli spredt» (Matt 26,31).

Hva er den underliggende strategien fra fienden for å hindre det Gud ønsker å gjøre i Norge? Bli kvitt de plagsomme, ærlige og overgitte Guds menn og kvinner som leder så godt de kan? Det kan virke sånn, sett fra utsiden.

Hvor går veien videre for å se sterke ledere, voksende, sunne menigheter og organisasjoner som påvirker verden og som ønsker gjennombrudd og vekkelse?

Som ledere trenger vi alle de tilbakemeldinger vi kan få. Det er ikke sikkert jeg ser skitt i mitt eget ansikt, eller vet at jeg tråkker på en sår stortå. Jeg trenger å jobbe med Guds kall over mitt liv, utvikle mine gaver og hjelpe folk jeg har ansvar for, så de kan oppfylle sine gudgitte drømmer.

Vi er alle en del av Guds helhetlige drøm om Hans kongerike.Jeg trenger å lage en kultur rundt meg hvor alle signaler og tilbakemeldinger blir tatt seriøst. Men samtidig må vi ikke bli feige og gi etter for kjødelige menneskers bitre rot, som kan bre seg og kneble kristne lederes gudgitte kall om å være frimodige midt i en opprørsk kultur.Jeg er kalt til å følge Jesus, følge Bibelens instrukser og gjøre det som er rett.

Min reaksjon er mitt ansvar. Om noen skulle oppføre seg som djevelen selv, må jeg handle i samsvar med Guds ord og min reaksjon blir å adlyde Jesus. Da må jeg gå til dem som sårer meg, elske mine fiender, adlyde og tjene Herren med rent hjerte. Ledere vil behandle meg feil og ikke gjøre alt riktig, for det er en del av vårt liv her på jorden.

Når urett oppleves, er jeg kalt til å være en fredsbringer som står i forsoningens tjeneste, tror på Gud som kilden til autoritet og må stole på ham når det virker som om den «eneste utveien» ser ut til å gjøre opprør og kjempe min egen eller andres demokratiske kamp for rettigheter.

Skriften instruerer meg til å si ifra med en ydmyk ånd og holdning med ønske om å hjelpe og velsigne mine ledere som er innsatt av Gud, og som våker over meg. Ledere må få så gode vilkår som mulig for å kunne vokse og utvikle seg. Både i Norge og i utlandet. Kristi legeme trenger sterke, tydelige ledere som har mot til å frykte og adlyde Gud selv når det ikke er populært, og kanskje det koster dem alt. Vi trenger noen som står opp og viser en tydelig vei fremover.

For vår egen del må vi være villige til å bli tuktet, irettesatt, utfordret, disiplinerte og satt på benken. Vi kan ikke forstå hvor mye det blåser på toppene før vi har prøvd det selv. Norge er en liten nasjon. Vi tenker kanskje at vi er best i verden både i håndball og fotball, og at hele verden bryr seg om langrenn.

Utenfor landets grenser er det menigheter og organisasjoner som har flere mennesker i ungdomsgruppene sine enn det totale antallet kristne i Norge. Norge definerer ikke premissene for hva som er vanlig, naturlig, riktig og setter verken standarden for kristendom eller lederskap.

Jeg leser litt om striden rundt Jostein Krogedal – som jeg ikke kjenner personlig. Jeg har sett frukten av hans arbeid gjennom gjennom mange år og lurer litt på om kristenheten er helt nedsnødd i vårt dyre fedreland. Selv om Krogedal kanskje ikke er en «Ronaldo» eller «Messi», er han mer enn god nok for vårt lille land og de få millionene som trenger frelse og gode, sunne menigheter.

Gode medkristne, varslere og Herrens tjenere og ledere: La oss adlyde ordet, stå opp for sannheten og sørge for at vi hjelper hverandre på bibelsk grunn, til å elske og tjene Jesus i denne falne verdenen vi lever i. Dersom noen ledere har seriøse mangler i sin karakter, eller lever i synd og umoral, stiller det seg veldig annerledes.

Å kritisere at en leder ikke har klart å oppføre seg perfekt overfor noen av de titusener man møter i løpet av sin tjeneste, virker litt som å skyte spurv med kanon. Her trenger man åpenhet og modne ledere som ikke rygger og lar seg påvirke av stemningen i mediene. Den norske kulturen er dessverre langt borte fra en objektiv bibelsk standard, standarden som ble satt av den beste lederen i historien.

Jesu disippelskap og utøvelse av lederskap kunne virke hard og støtte folk bort. Han fortalte sine disipler «Vik bak meg, Satan» «Ta opp ditt kors», «Den som vil finne sitt liv skal miste det», og mye annet hardt og vanskelig. Dette er noe kristne ledere mange ganger både må si, leve ut og bringe videre til mennesker som ikke vil endre seg.

Min konklusjon, sett utenfra, er følgende: Ta vare på og hjelp lederne deres, slik at de vil kunne hjelpe, lede og ta vare på Jesus Kristi menighet. Uten dem vinner fienden, uansett hvor oppriktige man kan være i sin kritikk av dem som aldri verken kan være eller vil være perfekte. Sammen for Guds evige hensikter og Herrens tjenere i Norge.