MINNEMARKERING: Barn deltar i
...
MINNEMARKERING: Barn deltar i en seremoni til ære for Ilan Halimi ved et provisorisk minnesmerke i en forstad sør for Paris i februar. Det skjedde to dager etter vandaliseringen av to trær som var plantet til ære for den 23 år gamle jødiske mannen. Han ble bortført og drept for over ti år siden. Foto: Francois Mori AP/NTB Scanpix
Antisemittisk bølge over Frankrike
Del
55.000 franske jøder har allerede forlatt Frankrike, og Israel venter på at 200.000 andre franske jøder sannsynligvis vil gjøre det samme om ikke situasjonen snarlig forandres til det bedre.

Jeg har besøkt ganske mange hoteller i Jerusalem by i løpet av disse snart seks årene jeg har arbeidet ved Caspari-senteret. Ikke alle grupper som har lyst til å høre om Caspari-senterets arbeid og om den messianske bevegelsen, har tid med et travelt reiseprogram, til å komme innom senteret.

Så det hender ofte at jeg eller en annen av staben møter disse gruppene, norske eller utenlandske, på hotellet deres om kvelden.

Slik var et også denne kvelden i mars. Jeg skulle møte en norsk gruppe på et hotell jeg faktisk ikke hadde besøkt før. Jeg peilet meg inn på resepsjonen for å spørre etter gruppen da jeg plutselig ser et kjent ansikt.

Jo, det var Dan, like blid og smilende som alltid. Jeg hadde ikke sett ham på ganske lenge og visste ikke at han arbeidet ved dette hotellet. Gjensynsgleden var stor.

Dan hadde vi blitt kjent med mens vi ennå bodde i Norge. På våre mange besøk til Israel hadde vi alltid tatt inn på det samme hotellet i Jerusalem, og der ble vi kjent med Dan.

Han var vennligheten og snillheten selv. Men vi visste i begynnelsen ikke stort mer om ham enn at han var fransk jøde, innvandret til Israel fra Paris sammen med familien sin.

En dag etter at han var ferdig på jobb, ble vi sittende å prate i foajeen på hotellet. I samtalens løp spurte vi mer om bakgrunnen hans og hvorfor han hadde byttet ut Paris med Jerusalem.

Han så lenge på oss før han svarte. Og jeg husker at det gikk kaldt nedover ryggen på meg da han begynte å fortelle sin historie. Han fortalte om broren Ilan som i 2006 hadde blitt kidnappet i Paris fordi han var jøde, deretter mishandlet og torturert til døde.

Historien var grotesk. Hvor mye er det mulig å hate et menneske man ikke kjenner? Den eneste grunnen var at hans bror Ilan Halimi var jøde.

Etter dette flyttet Dan og familien hans til Israel. De våget ikke lenger å bo i Frankrike. Den mishandlede kroppen til Ilan kom også til Israel der han ble gravlagt på den jødiske gravplassen Givat Shaul i Jerusalem.

Vi flyttet etterhvert til Israel og Dan begynte å arbeide på et annet hotell. Vi mistet kontakten, og jeg visste ikke lenger hvor han arbeidet.

Men så plutselig denne kvelden på hotellet så møtte jeg ham igjen. Vi ble fort enige om at tilfeldigheter kanskje ikke er så tilfeldige som de kan se ut til.

Med franske gravskjendinger og antisemittiske ytringer og graffiti i bakhodet fra media, ble Dans historie levende for meg igjen. Jeg har studert i Frankrike og arbeidet i Paris, jeg har gode franske venner, og jeg er svært glad i landet og språket. Men dette vi nå var vitne til i Frankrike var ikke «mitt Frankrike».

«Les jaunes», de gule vestene, som nå protesterer i gatene i Paris og andre byer, har fått følge av mange som bruker demonstrasjonene til egen vinning og antisemittiske ytringer.

Og i den antisemittiske bølgen som nå rir Frankrike, ble de to trærne som ble plantet til Ilans minne, vandalisert. Det ene treet ble til og med hogd ned.

Det er 125 år siden Dreufus-saken så jødehatet har dype røtter i Frankrike. Og det var ikke mindre enn en 74% økning i antisemittiske forbrytelser iløpet av 2018, i det landet som har proklamert «Frihet, likhet og brorskap» som sitt varemerke.

55.000 franske jøder har allerede gjort som Dan og familien hans. De har forlatt Frankrike, og Israel venter på at 200.000 andre franske jøder sannsynligvis vil gjøre det samme om ikke situasjonen snarlig forandres til det bedre.

I frustrasjon over hva som skjer i mitt kjære Frankrike, ringte jeg en god fransk venninne for å spørre henne om hva som egentlig skjer. Hun forklarte meg at det var en liten kjerne av ekstreme, både på høyre- og venstresiden, som sto bak skjendingen av jødiske gravplasser og mange antisemittiske ytringer.

Jeg spurte så hva kirken gjorde i denne situasjonen. Ville den ikke heve sin stemme mot det som skjer? Hun svarte oppgitt at Den katolske kirke har mer enn nok med seg selv, med å ordne opp i alle pedofilisakene og andre skandaler...

Jeg kjente at sinnet og fortvilelsen steg i meg. Har kirken mer enn nok med seg selv? Skulle ikke Kirken være sent ut for andre, for de lidende og undertrykte? Skulle den ikke være som et lys i mørket? Det var som om Elie Wiesels kjente ord visket meg i øret: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet».

Etter å ha møtt Dan igjen, bestemte jeg meg for at jeg ville dra til Givat Shaul for å legge ned en liten stein på Ilans grav. Jeg kjente ham ikke, men jeg har fått del i hans grusomme historie gjennom hans bror. Han har fortalt meg om hvorfor Ilan endte opp på denne gravplassen i Jerusalem.

Måtte han i alle fall her få hvile i fred. Måtte ingen skjende hans grav. Når er det nok? Har vi ikke lært noe av historien? Måtte Ilans minne være velsignet.