DEBATT: «Man har lyst å gjøre
...
DEBATT: «Man har lyst å gjøre så mye mer, men jeg tenker sånn: Hvis vi ikke engang klarer å gjøre dette lille, hvordan kan vi da drømme om større ting», spør Sølvi Viola Skinlo. Foto: Adobe Stock
debatt
Å gjøre verden til et bedre sted
Del
Gi en klem. Spander et kafébesøk og gi av vår tid til å lytte. 

Jeg fant en flere år gammel artikkel på nettet i dag som handlet om å hjelpe folk på gata. Siden dette er noe som jeg alltid kjenner rører hjertet mitt, kastet jeg meg begjærlig over den.

Ofte blir vi gjerne litt mismodig over å se og tenke på all nød som finnes i verden. Men etter å ha lest artikkelen kjenner jeg meg egentlig også oppmuntret.

Hvorfor? Jo, fordi jeg ser at om vi har hjertet på rette stedet kan vi alle gjøre de små tingene som kan bety så uendelig mye for noen. Ja, for noen kan det også bli et vendepunkt for livet.

Denne artikkelen ble skrevet før en julehøytid, og det tipses om for eksempel å pakke inn varme hansker og lignende og gi til rusmisbrukere som fryser. Det snakkes om å gi et smil.

Siden jeg selv bor på bygda er det ikke så ofte jeg ser nød på gatene slik man gjør i de store byene. Kanskje er det også litt av grunnen til at jeg reagerer med sånn sorg de gangene jeg er for eksempel i Bergen og Oslo og får se nøden på nært hold.

Nød finnes jo overalt i ulik variant, men her blir den veldig synlig. Jeg har så lyst å dele noen tanker rundt dette, og jeg håper du lar deg inspirere!

Jeg har mange ganger stoppet opp på gatene for å kjøpe magasiner, eller bare gi litt penger, et smil, noen gode ord. Man har lyst å gjøre så mye mer, men jeg tenker sånn: Hvis vi ikke engang klarer å gjøre dette lille, hvordan kan vi da drømme om større ting?

Jeg tror at for de som lever på gata så er dette en stor ting! Dessverre går de aller fleste forbi. Kanskje har man gått forbi så mange ganger at man ikke kjenner noe lenger. Ingen medfølelse eller sorg i hjertet.

Jeg glemmer aldri noen triste ord en dame sa til meg engang for noen år siden. Vi var i Bergen ved «tunnelen» utenfor Bystasjonen.

En narkoman satt der med hodet i hendene, det så ut som han hadde gitt opp alt. Langt inne i meg kjente jeg smerten. Men hun jeg gikk sammen med, som hadde bodd i byen en stund, sa «Du blir vant med det!»

Jeg tror det er en av de verste setningene jeg har hørt i hele mitt liv! Nei – jeg vil aldri bli vant med det. Vi må la oss røre. Røre til handling.

Det er også mye vi kan gjøre for at disse skal komme ut av denne elendigheten, på et varig plan. Vi kan støtte Evangeliesenteret som har reddet utrolig mange, eller andre rehabiliteringssteder. Vi kan stemme på de partiene som virkelig tar rusomsorgen på alvor.

Kanskje kan du selv bli en aktiv arbeider i rehabilitering eller en frivillig hjelper i Frelsesarmeen. Ikke alle kan det. Men vi kan alle stoppe opp og prate. Gi en klem. Spander et kafébesøk og gi av vår tid til å lytte.

Vi kan alle gi litt penger. Gi et smil – spør hva du kan gjøre for å hjelpe.

For min egen del gjør jeg det til en vane å ha litt kontanter/småpenger på meg når jeg er i byen. Du tenker kanskje at dette er så lite, men for en som er vant med å bli gått forbi hver dag er dette mye.

Dette lille som du gjør kan gi nytt håp til en som ville gi opp!

Ved å gjøre dette forteller du et menneske at det er uendelig mye verdt! Og det er ikke sikkert de har hørt så mange ganger før. Og er det ikke nettopp det at de forstår verdien av seg selv som gjør at de kan ha sjanse til å reise seg og en dag komme ut av vannføret?

Kanskje er den dagen i dag. Du vet det ikke. Du kan så et lite frø og få se en stor høst.

Jeg har oppdaget at disse menneskene er fantastiske personer – fulle av vennlighet og takknemlighet.

Ja, til og med, midt i sin egen nød, kan de vise interesse for hvordan du har det. Faktisk er de noen av de fredeligste menneskene som finnes, så hvorfor være redd for å gi en hjelpende hånd?

Vent ikke til i morgen. Begynn i dag.

rusmisbruker,evangeliesenteret,debatt,rehabilitering