KUNSTNERE: Eurovisjon har vært
...
KUNSTNERE: Eurovisjon har vært arrangert i andre land som til de grader bryter menneskerettighetene, som for eksempel Russland og Aserbajdsjan. Da var ikke kunstnerengasjementet like stort, skriver Hans Fr. Grøvan. På bildet ser vi de israelske artistene som deltok under finalen i Aserbajsdsjan i 2012. Foto: Sergey Ponomarev, AP Photo/NTB Scanpix
Boikott av Eurovisjon – en aksjon som rammer dem man vil hjelpe
Del
Hvis vi ønsker å bidra til å skape en ny framtid for palestinerne, er det ikke fredsbyggende å iverksette tiltak som styrker hat og uforsonlighet til den nasjonen de skal ha som nærmeste nabo.

Debatten om kunstnerisk boikott av Eurovisjonsfinalen i Tel Aviv har rast over hele Europa, også i Norge. Ledet an av Palestinakomiteen har kunstnere i vårt land stått fram og tatt sterk avstand fra deltakelse i et «apartheidland» som Israel.

Israel blir kritisert for å utnytte Eurovisjon som en del av sin merkevarebygging og som det heter i uttalelsen fra Palestinakomiteen, «den (Eurovisjonsfinalen) skal vise Israels vakre ansikt for å hvitvaske og ta oppmerksomheten bort fra landets krigsforbrytelser mot palestinerne.»

Det er bra at kunstnere engasjerer seg i menneskerettighetsspørsmål, men boikott av Israel er feil vei å gå. Det eneste man oppnår, er å forsterke konfliktene i det eneste demokratiet vi har i Midtøsten.

Her fordømmer kunstnerne det eneste landet i regionen som kjennetegnes av demokratiske institusjoner, et uavhengig rettsvesen, rettigheter for kvinner og homofile og som har klare lover mot tortur. Eurovisjon har vært arrangert i andre land som til de grader bryter menneskerettighetene, som for eksempel Russland og Aserbajdsjan.

Da var ikke kunstnerengasjementet like stort. Det virker som om man nå er mer opptatt av å ta Israel enn å fremme fred.

Boikott er ikke et virkemiddel som skaper fred i Midtøsten. Det er naivt, og det rammer både palestinere og israelere som jobber for fred. Mange palestinere jobber i israelske bedrifter, og en boikott rammer faktisk dem man ønsker å hjelpe. Rapporter og enkeltmenneskers beskrivelser av forholdene i de palestinske områdene kan fortelle om sterke brudd på menneskerettighetene.

Homofile frykter for sine liv. De forteller om fengsling, tortur og drap på grunn av sin legning – og hvor flykter de? Jo, dette er mennesker som man skulle tro i større grad kjente på tilhørighet og slektskap til de arabiske nabolandene, men landet de flykter til er landet boikottaksjonen kritiserer, nemlig Israel.

Israel er langt fra perfekt, men landet har mekanismer for å styrke menneskerettighetene, funksjoner som ikke eksisterer i andre nasjoner i Midt-Østen. Den kunstneriske boikottaksjon overfor Israel har totalt mistet et globalt perspektiv.

Så er vi alle smertelig klar over at det er sentrale spørsmål i konflikten mellom Israel og palestinerne som i dag framstår som uløst. Vi ønsker fred for det palestinske folket slik at det kan få mulighet til vekst og utvikling innenfor internasjonalt aksepterte grenser samtidig som menneskerettighetene blir respektert, men også Israel må få oppleve fred og trygge grenser.

Å forholde seg til kun den ene siden i konflikten og velge å se totalt bort fra de utfordringer og store hindringer som ligger hos den andre part, er ikke et konstruktivt bidrag til fred. Debatten omkring boikott har en sterk slagside fordi den i utgangspunktet kun foreslår tiltak som rammer den ene part, nemlig Israel.

For meg vil det være en virkemiddelbruk som i stedet for å fremme fred, bidrar til å demonisere den ene parten. Palestinerne framstår i et lys som nærmest fratas et hvert ansvar for at konflikten fortsatt lever.

En boikott av Israel innebærer en stigmatisering av land og folk som i sterk grad minner om den stempling av jøder og Israel som vi kjenner igjen fra historien.

Boikott bygger opp under det hatet vi ønsker å endre. Hvis vi ønsker å bidra til å skape en ny framtid for palestinerne, er det ikke fredsbyggende å iverksette tiltak som styrker hat og uforsonlighet til den nasjonen de skal ha som nærmeste nabo. I stedet burde en fredsfremmende strategi være å skape relasjoner gjennom å styrke kontakten med begge parter og bygge broer mellom dem.

«Nå må vi høre,se, reise, bidra, synge, danse, og støtte oppunder de positive kreftene som er i sving fremfor å sverte dem med utdaterte teorier som stammer fra en tid da jødene faktisk ble forsøkt utryddet,» skriver Suzanne Aabel i VG 11.04.19.

Jeg er så enig fordi jeg tror på verdien av kulturutveksling, samarbeid og samhandling og tar sterk avstand fra en boikott som bidrar til isolasjon og stigmatisering av Israel og jødene.