«The Princess and the Shaman»
...
«The Princess and the Shaman» heter arrangementet der prinsesse Märtha Louise samtaler med sjamanen Durek i St. Petrikirken i Stavanger. Foto: Skjermdump / Facebook
debatt
Noen tanker om prinsessen og sjamanen i St. Petri
Del
Det er antagelig rett som Mathiassen påpeker at det ikke er betydelig forskjell i praksis mellom sjaman-arrangementet og andre møtepunkter dialogprestene har invitert til tidligere i St. Petri. Det gjør ikke min uro mindre.

Jeg tror Silje Trym Mathiassen på at hun vil kirken vel når hun bidrar til å åpne rommene for dialog på nye måter.

Men vi trenger å drøfte hvilke premisser dialogen skjer på. Selv etter hennes oppklaringer i avisspaltene (blant annet Dagen 11.4) sitter jeg fortsatt med flere spørsmål. Ett av dem er om det egentlig vil være rom i dette opplegget for å komme til orde med grunnleggende kritiske innvendinger ut fra en kristen forståelsesramme.

Det virker fortsatt på meg som at det er prinsessen som skal føre en religionssamtale med sjamanen, ikke dialogpresten. Hun skal bare introdusere og sette dette inn i en religionsdialogisk kontekst. Hva menes med dette?

Svaret ligger trolig i Kirkelig dialogsenters definisjon på religionsdialog, som Mathiassen selv viser til: «Religionsdialog er å se etter gudsnærvær i alle mennesker, over alt og i alle samfunn. Det finnes ikke noe sted hvor Gud ikke er, og vi er alle skapt i Guds bilde».

Når mange av oss er skeptiske til religionsdialog på slike premisser, er det ikke fordi dette i og for seg er fullstendig feil. Det er fordi det i beste fall er en høyst utilstrekkelig beskrivelse av religiøsitet, i verste fall er det tilslørende og forførerisk.

Det blir upresist å si at Gud er «alle steder», uten å si noe mer om hva som menes med denne tilstedeværelsen.

Jeg tror det bare bekrefter den allmennreligiøse oppfatningen at så lenge det vi prøver ut «virker positivt på meg», «fyller meg med kjærlighet» eller bidrar til min «åndelige selvutvikling», så er Guds finger med i det.

Det er sant at både engler, mennesker, ja, til og med demoner og alt der i mellom, fortsatt er en del av Guds skaperverk. Det finnes bare en levende Gud. Men i hans falne skaperverk finnes mange gudsetterligninger.

Det er ikke bare menneskelige krefter som har vært i sving når disse etterligningene har tatt form gjennom tidene. Også kristendommen har hele tiden forholdt seg til fenomener og forestillinger i «Jesu navn» som i praksis har dreid seg om synkretisme (blanding av religioner).

Vi i kirken som er åpne for former for karismatikk der manifestasjoner kan forekomme på ganske mangfoldig vis, må kontinuerlig bedrive betydelig selvkritikk på egne vegne og prøve det vi ser og opplever på Bibelen. Der får vi forøvrig god hjelp fra annet hold i kirken.

Det påfallende nå er hvordan det jeg oppfatter som åpenbar synkretisme i stadig mindre grad blir problematisert fra offisielt hold i Den norske kirke. Nei, vi legitimerer ikke sjamanisme ved å la en sjaman snakke om det han gjør.

Men når det skjer i kirkens rom, må vi kunne forvente at også kirkens premisser på dette området får et tydelig og selvstendig rom i dialogen. Her er jeg fortsatt spørrende, for i klargjøringene så langt fra Silje Trym Mathiassen er det vanskelig å spore noen form for problematisering av sjamanens virksomhet.

Det er ganske kjent for oss hva Sjaman Durek står for og praktiserer. Videoer av virksomheten ligger åpent tilgjengelig på YouTube.

Visst står fenomenet sjamanisme i en «mangfoldig kulturtradisjon», men jeg synes Mathiassen selv tar for lett på det når hun enkelt fastslår at Dureks sjamanisme ikke har med onde åndsmakter å gjøre.

Jeg slutter meg til oppfordringen fra mange hold til menighetsrådet i St. Petri og Domkirken om å takke vennlig nei til dette arrangementet når de nå har fått tenkt seg om.

Samtidig er det viktig for meg at dette får bli menighetsrådets avgjørelse. Som prest i en menighet i bispedømmet med en noe annen teologisk profil, vil jeg anerkjenne St. Petri og Domkirken menighets mulighet til å fatte denne avgjørelsen lokalt.

Samtidig mener jeg det er nødvendig med en større prinsipiell samtale i vårt bispedømme om hva vi legger i ordet religionsdialog og at vi hjelper hverandre med å klargjøre de teologiske premissene for slik dialog.

Det er antagelig rett som Mathiassen påpeker at det ikke er betydelig forskjell i praksis mellom sjaman-arrangementet og andre møtepunkter dialogprestene har invitert til tidligere i St. Petri. Det gjør ikke min uro mindre.