Om biskoper, abort, prinsesser og sjamaner

Tittelen i det vesle skrivet mitt kan ved første øyekast virke underlig. Sjelden har vel akkurat de ordene stått sammen. Men saken er den at Den norske kirke forener dem alle.

Det er en hel del jeg klarer å forstå av tilværelsen rundt meg. Så er det også en enda større del av skaperverket jeg ikke forstår. Noe er så komplisert at jeg detter av i første sving, og noe er så vanskelig at selv ingen på kloden har skjønt det enda.

Da slår jeg meg godt til ro med at dette trenger jeg ikke å fundere videre på. Langt smartere mennesker enn meg er allerede på saken. Men noen ganger kan det være mer dagligdagse ting jeg ikke forstår.

For eksempel hvorfor sameiet jeg bor i ønsker kostbare automatiske utendørslys, eller hvorfor folk velger å uttale seg som de gjør. Som regel går det også helt fint. Men det er noen ganger, når ting rett og slett ikke henger på greip, og når det attpåtil gjelder noe eller noen jeg har kjær, at jeg ikke klarer å tie stille.

Det er så mye som nå ikke henger på greip i Den norske kirke. Og det er med sorgfull undring jeg skriver videre.Spoler vi litt over to år tilbake, vedtok Kirkemøtet en ny ekteskapsliturgi for samkjønnede, hvor samtlige bibelvers som eksplisitt handler om ekteskapet ikke passer inn.

Dette er nemlig fordi alle slike vers nevner ekteskapet som ei ordning mellom en mann og ei kvinne. I lys av andre tekster er dermed Den norske kirke i den absurde situasjonen at den velsigner det Gud har stadfestet som synd.

Mange ganger har jeg gått forbi Tromsø domkirke, og sett regnbueflagget, med all ballast av seksuelt frislipp som det bærer med seg, svaiende i vinden utenfor vestfronten, som et alt for sterkt symbol på hva som har skjedd.

Det har vært mye debatt om abort den siste tiden. Det er gledelig at det settes på dagsorden, selv om ikke alle bidrag har vært like saklige. Akkurat det skal ikke biskopenes samstemte innlegg 15. februar bli beskyldt for å være, men derimot fikk innholdet meg til å sperre opp øynene i vantro.

Setningen som stiller alt i et nytt lys er denne: «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang». Biskop Nordhaug har gjentatte ganger rykket ut for å prøve å klargjøre og rydde opp, men til lite hell.

Han argumenterer med at det uten tilgang til lovlig abort vil oppstå illegale aborter. Og det er nok beklageligvis helt sant. Men det er da vel et voldsomt knefall for det onde i denne verden å bruke dette som et argument for at det derfor burde være lovlig å ta abort (som for øvrig er en eufemisme som distanserer oss fra de faktiske realiteter)?

Fordi det finnes fryktelig ondskap som voldtekter og overgrep skal vi også gjøre det lovlig å ta livet av de fullstendig forsvarsløse? Et samfunn ordner seg med lover for å lage rammer og skape kontroll, og for å beskytte og straffe.

Noe er ulovlig, fordi samfunnet setter ei grense. Samfunnet har valgt å ikke gi ufødte barn under 12 ukers alder noe rettsvern, og det er derfor ikke ulovlig å ta livet av dem innenfor denne perioden.

Det får stå på lovgivernes hender, og så skal kirken forkynne høyt og tydelig at barnet er skapt i mors liv på underfullt vis, og kjent av Gud selv før det ble født (Salme 139 og Jeremia 1). Mennesket er kronen på skapelsen – Guds mesterverk.

Men i Den norske kirke går samtlige biskoper i spissen og sier at et samfunn som lovlig tillater å avslutte det ufødte barns liv er et bedre samfunn enn et hvor det er ulovlig.

Biskoper; dere farer vill.I forrige uke kom åtte av tolv biskoper med sine høringsuttalelser i forbindelse med lovendringen som skal gjøre selvbestemt tvillingabort forbudt. Det var med stor lettelse jeg i det minste her kunne lese at de som har uttalt seg støttet forbudet.

Men dette burde vært en ikke-sak. Selvsagt skulle biskopene være for et slikt forbud. Det er som om Lars Monsen ble spurt om han ville anbefale folk å prøve ut friluftslivet, og det ble slått opp i avisene at «Lars Monsen anbefaler friluftsliv». Selvsagt gjør han det – nyheten har ingen verdi.

Og slik burde det vært når biskopene uttaler seg om abort, men dessverre er det for tiden ikke slik. «Hva har de funnet på å si denne gangen», tenkte jeg. Nå er vi faktisk der at selv ikke det ufødte barnet kan regne med kirkeledernes uforbeholdne støtte.

Videre til de siste dagenes store sak: Prinsesse Märtha Louise skal etter planen holde foredrag i den ærverdige St. Petrikirken i Stavanger sammen med en sjaman som driver med åndemaning – dette for den nette sum av 595 kr per person.

Menighetsrådet har gitt sin godkjenning, og det samme har biskop Ådnøy, som synes dette er uproblematisk siden det bare er snakk om selvutvikling. Biskopen avslører her en hårreisende naivitet.

Om prinsessen og sjamanen ikke skal drive med åndelige ritualer i praksis, kan vi alle være sikre på at de skal snakke om åndelighet som er alt annet enn bibelfundert. Og ord har kraft, noe enhver prest vet alt om.

Dette ble klokkeklart demonstrert da Alv Magnus holdt en tale i Tomb kirke i Østfold den 17. februar i år. Teksten var fra Matteus 13, 24-30 og var lignelsen om ugresset i hveten. Han holdt en bibel- og tradisjonstro tolkning av denne teksten, og fikk fram det alvorlige bakteppet, som er livets to utganger.

Sognepresten så det derimot nødvendig å gå ut i menighetsbladet og beklage talens innhold – en beklagelse biskop Sommerfeldt støttet. Alv Magnus’ ord ble for vanskelige.

Hvordan kan det ha seg at ordene som skal deles i St. Petrikirken under sjamanarrangementet er lettere å godta? Det er fortsatt tid til å snu. Ikke slipp denne skremmende lapskausen av nyreligiøsitet og åndelighet innenfor kirkedørene.

Ethvert kirkebygg er vigslet til Gud – viet til Ham. Fra Gudstjenesteboken for Den norske kirke (del II) står det at «vigsling av kirkehus, rom og inventar skjer ved at menigheten høytidelig tar dem i bruk for første gang ved en offentlig gudstjeneste og helliger dem ved Guds ord og bønn.

Fra da av er de reservert for bruk i menighetens liturgiske liv». (Til dette kan en også undre seg over julekonserter og diverse arrangement uten kristelig innhold som iblant ellers trekker folk til kirken.) Synes menighetsrådet og biskopen at arrangementet til prinsessen og sjamanen oppfyller kirkens egne krav, som beskrevet i vigselshandlingen?

Hvordan kan en ende opp med at Alv Magnus sine ord fører til offentlig beklagelse fra biskopen i Borg, mens det åndelige samrøret i St. Petrikirken får passere som selvutvikling av biskopen i Stavanger?

Og så til det siste for denne gang; for det er en eldre og annen parallellsak til forkynnelsen om livets to utganger som dukket opp den 29. november i fjor, og som også involverer en biskop.

Dagen skrev en artikkel om at en prest i Den norske kirke i Oslo kalte Jesu lignelse fra Matteus 25 om brudepikene med oljelampene for «stygg», fordi den ikke forkynner at himmelriket er for alle. Presten sier selv at hun ikke tror på den dobbelte utgang av livet, og forkynner det derfor ikke – heller tvert imot, for hun forkynner så ofte hun kan at alle blir frelst.

Biskop Veiteberg i Oslo nøyde seg med å si at hun ikke så noen grunn til å føre tilsyn med sin prest om dette.

Vi ser at Den norske kirke velsigner det Gud eksplisitt omtaler som synd. Vi ser prester som ikke tror på fortapelsen, og forkynner at alle blir frelst, uten at biskopen vil føre tilsyn.

Vi ser biskopenes kollektive utspill om at et samfunn med tilgang til lovlig abort er bedre enn et uten samme tilgang. Vi ser at en bibel- og tradisjonstro forkynner som står for helt ordinære syn på livets to utganger blir offentlig irettesatt av sogneprest og biskop.

Vi ser kort tid etterpå at det planlegges okkulte samtaler i St. Petrikirken mellom prinsesse Märtha Louise og en sjaman, og biskopens respons er at dette bare er selvutvikling.Ordet biskop kommer fra gresk, episkopos, og betyr tilsynsmann.

Leser vi i Paulus’ brev til Titus, kapittel 1 fra vers 7 og 9 står det følgende: «For en tilsynsmann er Guds forvalter, og det må ikke være noe å utsette på ham (…).

Han må holde seg til det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han både er i stand til å rettlede etter den sunne lære og til å gjendrive påstandene til dem som sier imot.» I møte med den samaritanske kvinnen ved brønnen sier Jesus mot slutten av samtalen i Johannes 4, 23f følgende:

«Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»

Dette er ord som treffer oss alle, og som vi alle må ta inn over oss. Vi skal tilbe ikke bare i ånd, men også i sannhet. Og sannheten setter fri (Johannes 8, 31f).

Det er dette vi skal holde høyt, og ikke slippe av syne, både lekmenn og geistlige.Kirken som mine foreldre bar meg til døpefonten i, som jeg konfirmerte meg i, deltok aktivt i ungdomsarbeid i, og giftet meg i, er i ferd med å forlate meg. Og alt går så fort. Jeg står her jeg stod, men kirken reiser av gårde på en ferd jeg ikke kan bli med på.Det er så mye som ikke henger på greip at jeg ikke kan tie stille.