ROMA: På slutten av 300-tallet
...
ROMA: På slutten av 300-tallet samlet en gruppe rike kvinner i Roma seg til studier av Skriften, skriver Dagfinn Stærk. Foto: Adobe Stock
debatt
Kirkens mødre
Del
På slutten av 300-tallet samlet en gruppe rike kviner i Roma seg til studier av Skriften.

Dagfinn Stærk skriver en serie artikler om kirkens røtter­ i Dagen på torsdager. Dette er ­artikkel nummer fire.

-----

«Kirkefedrene» er først og fremst et begrep, ikke en klart definert gruppe. Flere innflytelsesrike kvinner kan regnes til disse. En av dem, Macrina den yngre (327–70), møter vi i Ibsens skuespill Keiser og galilæer fra 1873.

Her går hun i rette med den frafalne keiser Julian og hans motstand mot den kristne tro. – Makrina. Hvorfor, o herre, ivrer du så sterkt imot en som du kaller død? – Keiser Julian. Ah, jeg skjønner! Du vil dermed si at han lever.

– Makrina. Jeg vil dermed si at du, o mektige herre, i ditt hjerte føler at han visselig lever. – Keiser Julian. Jeg? Hva nu! Jeg skulle føle –? – Makrina. Hva er det du hater og forfølger? Ikke ham, men din tro på ham. Og lever han ikke i ditt hat og i din forfølgelse, således som han lever i vår kjærlighet?

Det går en kraftfull åndelig strøm fra farmoren, Macrina den eldre, til moren Emmelia og til Macrina den yngre og hennes ni søsken. Brødrene Basilios av Cæsarea og Gregor av Nyssa ble kjente kirkeledere. Men begge fremhever hvordan storesøsteren Macrina var som en lærer for dem i oppveksten.

Det var hun som overtalte Basilios til å innvie seg til ensomhet og bønn. Også Macrina valgte å leve enslig, og sammen med sin mor dannet hun et klosterfellesskap for kvinner. Deres store rikdom delte de mellom kirken og de fattige. I klosteret ble sultne mettet og hjemløse gitt ly.

I boken «Den hellige Macrinas liv» skildrer broren Gregor hennes livshistorie. Dette er den første biografien vi har om en kristen kvinne. Da Macrina lå på dødsleiet, hadde bror og søster en lengre samtale. Gregors bok «Om sjelen og oppstandelsen» er formet som en dialog mellom ham og Macrina om døden og det evige liv.

– «Du har knust slangens hoder, han som holdt mennesket fast i sine kjever på grunn av avgrunnen i vår ulydighet. Du har åpnet for oss en vei til oppstandelsen da du knuste dødsrikets porter og gjorde maktesløs han som har dødens makt. Til dem som frykter deg, har du gitt et synlig tegn, det hellige kors, til ødeleggelse av motstanderen og beskyttelse av våre liv.»

– «La ikke min synd bli stående for dine øyne hvis jeg på noen måte har blitt overmannet på grunn av naturens svakhet og har syndet i ord eller gjerning eller tanke. Du som har makt til å tilgi synd på jorden, tilgi meg slik at jeg igjen kan trekke pusten og bli funnet for deg ved avkledingen av min kropp uten feil eller lyte i min sjels skjønnhet. La min sjel bli mottatt, ubesmittet og uskyldig i dine hender, som et røkelsesoffer for ditt ansikt.»

På slutten av 300-tallet samlet en gruppe rike kviner i Roma seg til studier av Skriften. Da den lærde Hieronymus kom til byen, ba de ham om hjelp i sine studier. Han bodde hos Marcella (325–10) som hadde gjort om sitt herskapelige hus til et klosterfellesskap. Hun ble en nyttig samtalepartner og støtte for Hieronymus i hans arbeid med å oversette Bibelen til latin (Vulgata).

Men det var Paulua (347–04) som sto Hieronymus nærmest. Da han dro til Det hellige land, fulgte Paula og datteren Eustochium ham og bygget flere klostre i Betlehem. Kvinnene var til stor hjelp for Hieronymus, økonomisk og intellektuelt. Hieronymus’ kvinnelige medarbeidere forsøkte å korrigere hans mer dårlige sider – som var ganske åpenbare!

– «Hvilken dyd jeg fant i henne, hvilken dyktighet, hvilken hellighet, hvilken renhet (...) Så etter at jeg dro, hvis et argument kom opp om et bevis fra Skriften, ble spørsmålet tatt til nærmere undersøkelse under hennes ledelse.» (Hieronymus om Marcella.)

– «Hvis det var et avsnitt jeg ikke visste hva jeg skulle mene om og åpent sa ifra om det, så ville hun overhodet ikke slå seg til ro med mitt svar, men ville ved nye spørsmål tvinge meg til å si hvilken mening av de mange mulighetene jeg syntes var mest sannsynlig. (...) Ifra min ungdom har jeg til en viss grad lært meg hebraisk gjennom mye strev og svette (...)

Da Paula ønsket å lære det, ble hun så oppslukt av det at hun sang salmene på hebraisk, og hennes uttale bar ikke noe spor av det karakteristiske tonefallet til det latinske språket.» (Hieronymus om Paula.)