KONTROLL: Kan foreldres kultur
...
KONTROLL: Kan foreldres kulturelle og religiøse overbevisning uten videre anses som negativ sosial kontroll? Har foreldre rett å oppdra barna sine i tråd med egne kulturelle og religiøse overbevisninger? spør Lemma Desta. Foto: Vegard Wivestad Grøtt, NTB scanpix
kronikk
Å oppdra barn etter egen religiøs og kulturell overbevisning er ikke negativ sosial kontroll
Del
I stedet for å legge til rette for at barn med innvandrerbakgrunn kan leve godt med og dra nytte av sin doble tilhørighet og kultur­kompetanse, kommer verdimessige forventinger­ om å oppføre seg som majoriteten.

Denne kronikken drøfter integreringspolitikk og statlig maktbruk overfor innvandrerbefolkningen. Den norske stat har mange mørke erfaringer med maktbruk ovenfor minoriteter.

Før var det jøder og samer, nå står innvandrere på listen for den statlige politikken. Med flyktningkrisen i 2015 og økende frykt for innvandring i Europa som bakteppe, har den offisielle politikken om innvandrere dreide seg kun om integrering.

Integrering i denne sammenhengen handler om hvor fort innvandrere lærer seg det norske språket og kommer inn i arbeidsmarkedet. Integrering er redusert til administrativ tilrettelegging fra statens side, og hurtig tilpasning fra innvandrernes side.

Politikken mangler innsikt i dybden av verdikonflikter, dilemma og nyorientering som kreves. Denne mangelen ble nylig aktualisert i en rapport om utbredelsen av sosial kontroll og foreldrenes rolle i å begrense barns frihet.

Det er forsker Jon Horgen Friberg som sammen med Mathilde Bjørnset står bak rapporten «Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll». Rapporten baserer seg på undersøkelser iblant ungdommer i skolene i østlandsområdet, og på intervjuer av foreldre.

I denne kronikken utfordrer jeg rapportens utgangspunkt og perspektiver med særlig fokus på et viktig funn i rapporten, nemlig forholdet mellom foreldres religiøsitet og barnas frihet.

Først må det presiseres at rapporten var en bestilling fra myndighetenes side, og derfor tar utgangspunkt i en politisk oppfatting av «en økende bekymring i norsk offentlighet for hvordan æreskultur, patriarkalske normer og konservativ religiøsitet i enkelte innvandrergrupper kan gi opphav til sosial kontroll og foreldrepraksiser som begrenser unges autonomi og livsutfoldelse.»

Det er uheldig en slik rapport om barn og foreldreskap i et sammensatt samfunn unnlater å problematisere problemstillingen og idealene som kommuniseres gjennom rapporten.

Diskusjonen om omfanget av problemet må vente, for vi definerer hva vi snakker om. Begrepet «negativ sosial kontroll» populariseres gjennom politiske utspill. Rapporten unnlater å stille kritiske spørsmål som hva negativ sosial kontroll er. Hvem vurderer det, og ut fra hvilken målestokk?

Kan foreldres kulturelle og religiøse overbevisning uten videre anses som negativ sosial kontroll? Har foreldre rett å oppdra barna sine i tråd med egne kulturelle og religiøse overbevisninger? Kan staten være pådriver for verdimessige veivalg for barn og ungdommer i et sammensattsamfunn og et liberalt demokrati?

Tross sin faglige kompetanse tegner rapporten et forenklet bilde av samfunnet. Den kulturelle kompleksiteten i dagens samfunn reduseres til kontrast mellom norsk-vestlig kultur og innvandrerkultur.

I tillegg til at kulturelle forskjeller sammenliknes som om de er i en uforenelig opposisjon til hverandre. Æreskultur versus verdighetskultur, individualistisk versus kollektivistisk, patriarkat versus likestilling, religiøst versus sekulært.

Videre generaliserer rapporten om at innvandrere er religiøse og det norske samfunn er sekulært. I rapporten defineres «sekulære samfunn ikke bare av at religiøs tro er mindre viktig i folks liv, men av at autoritet og legitimitet søkes andre steder enn i religiøse tradisjoner, som gjennom vitenskap, rasjonalitet og demokratisk debatt.»

Et av hovedfunnene i rapporten hevdes å være at «jo mer foreldrene er opptatt av å bevare hjemlandets kultur, og jo mer religiøse foreldrene er, jo større sannsynlighet er det for at ungdommene opplever strenge foreldrerestriksjoner».

Rapporten forbinder religiøst og kulturelt forankret barneoppdragelse med negativ sosial kontroll. Dermed gir rapporten uheldige assosiasjoner, og den forsteker fordommer mot religion i samfunnet.

Norge er et godt sted å oppdra barn. Både det norske (barnelov) og internasjonale regelverk (barnekonvensjonen) om barnerettigheter anerkjenner foreldres veiledning og rettigheter i barneoppdragelse med vektlegging av barnas egne rettigheter.

Selv om staten og storsamfunnet har en rolle i dette, skal denne rollen overfylles med aktsomhet. Innvandrere i Norge har dessverre dårlig erfaring med det norske samfunn når det gjelder barneoppdragelse.

Når den generelle holdningen i samfunnet legger forventninger om at innvandrere skal integrere seg med lite hensyn til egne kulturell og religiøse verdiforankringer, blir påfølgende forventinger og press på barn med innvandrerbakgrunn å gjøre det samme og kanskje enda mer.

I stedet for å legge til rette for at barn med innvandrerbakgrunn kan leve godt med og dra nytte av sin doble tilhørighet og kulturkompetanse, kommer verdimessige forventinger om å oppføre seg som majoriteten.

Sex utenfor ekteskap, homofili, kjæresteforhold, og alkohol er blant temaene ungdommer med innvandrerbakgrunn og deres foreldre strever med. I et samfunn som favoriserer liberale verdier, møter ungdommene med innvandrerbakgrunn ulike tilnærminger og standpunkter på disse temaene hjemme og i samfunnet.

Norge er blitt et sammensatt samfunn. Kulturer, normer og verdier som innflytterne bringer med seg utfordrer det eksisterende og omvendt. I takt med dette kommer norske ungdomskultur og verdivalg i barneoppdragelse til å ha flere alternativer.

Verdig og veivalg i barneoppdragelse, foreldreskap og ungdommers liv er mer komplisert enn enten-eller, for-mot-alternativene. I dette komplekse kan den statlige politikken ikke velge side mellom konservativ familieorientert oppdragelse og sekulær individualistisk barneoppdragelse.

Staten har et ansvar å tilrettelegg for trygge oppvekstsvilkår for alle barn i Norge uten å ta stilling til ideologiske og verdimessige valg. Uten aktsomhet blir statlig politikk knyttet til negativ sosial kontroll en form for statelig sosial kontroll. Det skal ikke forekomme i verdens beste liberal­demokrati.