FORMER: Er synet på liturgi og
...
FORMER: Er synet på liturgi og embetstenkning kun en ufarlig uenighet om ytre former, eller stikker det dypere? Jeg er redd for at det kan føre til en ubibelsk kirkelighet, skriver Ove Sandvik. 
 Foto: Kenneth Fjell Rasmussen
debatt
Vi blir mer opptatt av de ytre former, enn Åndens frihet
Del
En impuls som er sterkt i våre dager, går i kirkelig retning. Det har alltid vært noe ulikt syn i bedehusbegevelsen, på dens forhold til kirken og de kirkelig handlinger. Men hovedstrømmen blant den radikale delen, har vært at bedehuset har vært et alternativ til kirken.

Vi har vært en nådegavebevegelse, ikke knyttet til noe embete. Møteformen har vært fri, uten liturgiske innslag. Et viktig kall for bedehusfolket, har vært å nå ut med evangeliet til unådde folkeslag.

Etter hvert som flere nasjonale er blitt frelst, har det blitt dannet nasjonale kirker. Flere av disse kirkene har tilegnet seg et annet kirkesyn enn moderorganisasjonene.

Misjonens ledelse har så langt de maktet, motsatt seg at misjonærene skulle inn i embeter og bruke presteklær. Presset ble derimot etter hvert så stort at ledelsen har måtte gi noe etter. Når misjonærene har kommet heim, har flere av dem tatt med seg denne kirketenkningen fra de nasjonale kirker.

Noen misjonærer har gått inn i prestestillinger i Norge. Andre målbærer et annet kirkesyn enn det radikale lekmannssyn basert på nådegaver, som har vært det bærende i den radikal del av bedehusbevegelsen.

Impulser fra den internasjonale kirkevekstbevegelsen, har også satt sitt preg på kirketenkningen på mange av våre bedehus. Det radikale lekmannsarbeidet bygger på Guds ord. I Norge fikk det sin store oppvåkning gjennom Hans Nielsen Hauge.

Han ble helsemessig knekt av et meningsløst fengselsopphold, og var etter dette mindre radikal i sin tenkning. Han oppfordret sine venner til å bli i Den norske kirke (Dnk) og til å ha sine egne møter som supplement.

Ut over 1800-tallet sendte Gud mange vekkelser til landet vårt, og disse, sammen med samfunnsmessige endringer, førte til en frigjøring fra embetstenkningen i Dnk. Norsk Luthersk Misjonssamband opplevde en splittelse ved inngangen til 1900-tallet. Mange misjonærer ville ordineres av norske biskoper, men misjonsfolket sa nei.

Dette nei til ordinasjon, førte til at mange av misjonærene sa opp sin stilling. Misjonsfolket lot dem gå, for å ta vare på sin overbevisning i synet på nådegave og embete.

Forkynnelse og forvaltning av sakramentene er ikke knyttet til embete, men er gitt til Guds folk. Nattverden ble gitt fri i 1913, og i prinsippet også dåpen. Jeg er derfor glad for at vi på bedehuset nå har begynt med dåp, konfirmasjon og etter hvert også begravelser i egen regi.

Når «liturgien» for disse handlingene skulle utarbeides, var det imidlertid vanskelig å beholde lekmannslinja. Da havnet en helst i faste formuleringer og faste bønner. Vi merker at lekmannslinjens frihet kjemper mot kirkelig liturgisk tenkning.

Er synet på liturgi og embetstenkning kun en ufarlig uenighet om ytre former, eller stikker det dypere? Jeg er redd for at det kan føre til en ubibelsk kirkelighet.

Vi har sett det i Dnk. Hos mange av de prestene som var bibeltro og høykirkelige, har etter hvert høykirkeligheten overskygget bibeltroskapen og noen har havnet i katolske kirker. Jeg er redd for at det økte fokus på det jeg kaller kirkelighet, lett kan føre til at vi blir så opptatt av rett formuleringer, rett forvaltning og rett organisering, at nådegavenes frie løp stivner.

Vi blir mer opptatt av de ytre former, enn Åndens frihet. Er veien til tilstivnet kirkelighet kort også for mange innen den radikale bedehusbevegelse?

Hvorfor går det slik? Jeg tror at mye skyldes at vekkelsene på bedehusene har stilnet. Det som særpreget vekkelsene var nettopp friheten synderen ble satt inn i. Den radikale omvendelsen utløste vitnetrang som kom rett fra hjertet, ikke fra en lært liturgi. Når vekkelsen stilnet, forsvant etter hvert mye av folket.

Da ble det lett å tenke på omorganisering og omlegging av det ytre, for å samle nye folk til møtene. Da er det lett å glemme at Guds rike er et Åndens rike, ikke et organisatorisk rike.

Dette viser også kirkehistorien. Guds rike har gått fram gjennom vekkelser, selv om de ytre former har vært svært forskjellige. Guds Ånd er ikke bundet til verken lekmannsbevegelse eller kirkelighet. Der Guds ord blir forkynt rett og klart og sakramentene rett forvaltet, der er Guds sanne menighet.

Likevel er jeg overbevist om at idealene i den radikale lekmannsbevegelsen er solid bibelsk begrunnet. Denne arven gjør vi vel i å ta vare på, men det må skje gjennom vekkelse i det indre liv hos den enkelte av oss. Ellers blir det bare enda en tilstivnet ytre organisasjon.