Når språket kommer i veien for budskapet

Vi trenger et forståelig språk for å snakke om Gud. Men har det kristne språket blitt et lukket rom som man trenger nøkkelkort fra bibelskole eller bedehus for å låse opp?

Vi vil så mye med språket vårt. Vi vil gjerne få fortalt folk om Gud, enten vi bruker den ene eller andre flaten, enten vi snapper eller snakker. Men hva slags språk bruker vi?

«Flate» og «snapp» er «innafor» ord for noen og kanskje ord som ikke blir forstått av andre. Hva slags språk bruker kristne i dag?

Bruker vi flest ord som bare de som har en kristen bakgrunn forstår? Kanskje kristne ikke skjønner alle ordene helt heller. Hva betyr «påske»? Hva er egentlig «frelse»? Hvordan foregikk sånn fysisk Jesu «oppstandelse»?

På bestemors tid

Bestemoren min visste hva synd var. Hennes samtid var godt kjent med fortapelsen, tilgivelsen, sonoffer, enbåren, treenighet. Og alt det andre. Bestemor husket historien om den blindfødte og fortellingen om den fortapte sønn. Men bestemor er borte.

Det er hele hennes generasjon også. Og jeg lurer på om det er sånn at vi kristne i dag har gått inn i et lukket rom og stengt døra bak oss. Og så sitter vi der og strever med spørsmålet om hvorfor ikke flere ikke kristne melder seg på i samtalen vår.

Ny tid nå

Grunnkunnskap om kristendommen er ikke en del av samfunnet sånn som det var på bestemors tid. Hvis du, for eksempel, ser nøye på den avisa du leser nå, hva ville naboen din skjønt? Han som ikke har gått på søndagsskolen, ikke kjenner noen kristne og ikke har vært i kirken siden julaften i 2007?

Hvilke ord ville han stoppet ved? Ville han kommet forbi side tre før både temaer og ord ble for fremmede og det ble enklere å surfe litt på mobilen isteden?

Utfordringen er at når det kristne språket idag møter det sekulære språket, er det ikke så mange berøringspunkter. For eksempel er den kristne språkbruken i forbindelse med påsken gjerne fylt med ord som: oppstandelse, evighetshåp, evangeliet, soning for synder, verdens lam, frelser, forsoner, Golgata, jødenes konge.

Men folk flest utenfor «kristenbobla» bruker helt andre ord når de skal snakke om sin påske: endelig ferie, tid med barna, påskekrim, påskefjell, krimbøker, utepils, vårfølelsen, tid til å rydde i garasjen, henge med venner, sove lenge, se serier, game litt.

Kanskje det vanlige språket om påsken likevel har litt av evangeliet i seg? Det handler jo om hvile, fred, tid, måltider, sol, felleskap, glede. Dessuten er kanskje påskekrimmen i slekt med påskemysteriet, det var en som ble drept, hvem drepte, hvorfor, og hva ble følgene?

Men påskekrimmen, på skjerm eller brett eller papir, er en blek avskygning av det rike mysteriet med den egentlige påskefortellingen. Hvordan kan vi få fortalt den?

Den egentlige ­påskefortellingen

Vi kan bruke hjertespråket. Det er mange måter å fortelle på uten ord. Men hvis vi skal bruke det språket vi har: Hvordan kan vi fortelle om Gud sånn at kidsa som ikke vet hva de skal si om tro, faktisk har noe å melde, med sitt språk, til alle de som ikke har det kristne språket på innsiden?

Eller hvordan kan vi bruke sånne ord at det lar seg gjøre å fortelle om Jesus til naboen over en kopp te, eller til venner ved et kafebord, eller til den svigerinna eller fetteren som ikke er kristen.

Jo, jeg tror må vi tenke gjennom hvordan vi bruker språket og hvilket språk vi bruker og om vi blir forstått. Og vi må våge å bruke våre egne ord. Hvordan ville du fortalt om påsken? Hva ville være viktigst for deg å få sagt? Min fortelling kunne være for eksempel:

Har du hørt om påsken?

Jeg har hørt en fortelling som jeg tror på. Den vil jeg gjerne fortelle deg. Det er verdens mest fortalte fortelling. Den er 2000 år gammel. Og den handler om en ung mann fra Israel som ble drept fordi han sa til samtiden sin at han var Guds sønn.

Hvem er Gud? Hva er Gud? Det er ikke så lett å forklare, egentlig. For Gud er en gåte. Og på samme­ måte som jeg ikke helt skjønner­ hvordan gresset gror opp av jorda­ eller hvordan en unge egentlig ­lærer å gå, så går det ikke an å skjønne Gud.

Det var mange folk på den tida som hadde sett denne mannen, Jesus, gjøre store under. Men da han ble anholdt, så valgte han å la seg bli banket opp, torturert og tvunget til å slepe et kors på ryggen. Og vi snakker et skikkelig kors, omtrent som to lyktestolper skrudd sammen.

Jesus ble hengt på det korset. Soldatene spikret ham opp med digre nagler og stakk en krans av rosebuskgreiner rundt hodet hans. Jeg vet ikke hvor vondt det må ha gjort å ha torner stikkende inn i panna og blod som rant og det å bli spikra opp sånn. Men han gjorde ikke motstand.

Og hvis det hadde vært hele fortellingen, så tror jeg ikke vi i dag hadde fått høre om Jesus. Men det gikk tre dager, og så oppdaget noen kvinner at han faktisk ikke var død. Jesus levde selv om alle hadde sett ham dø på det korset. Og det er fortellingen om påsken.

At Jesus, som levde etter at han døde, sa at han var Guds sønn og at han valgte å dø fordi da ble alt det elendige mennesker stadig gjør, det som kristne kaller «synd», det ble spikra opp på det korset sammen med ham, i ham. Kan mennesker nærme seg Gud?

Ja. Det er en gåte, det også. Men Jesus ble broa. Og han ble pekeren. Og han peker på gåten Gud.

Hvis du leser fortellingen selv i Bibelen, så skjønner du litt mer. Eller du kan høre den på lydbok. Eller se den på Youtube. Men fortellingen om Jesus er ikke en vanlig fortelling, ordene blir ofte noe annet enn ord, de endrer på noe, de treffer på andre måter, de ­borrer seg inn, de gjør noe, de forandrer.

Og stort sett så føles akkurat­ det bare bra. Men noen ganger er det noe man må rydde i da. Og ­livet blir litt ryddigere, blir litt ­lysere, utluftet.

Så du kan komme til å oppdage at ordene lever i deg og at det blir mer liv av det. Og hvis du ikke skjønner alt du leser eller hører om tro, så er det sånn for meg også, jeg forstår ikke alt jeg heller. Men påska er viktig for meg. Jeg tror på Jesus. Og derfor ville jeg gjerne dele denne fortellingen med deg.