GUDS VILJE: Å avlive et ufødt
...
GUDS VILJE: Å avlive et ufødt barn er i strid med Guds vilje og derfor synd. Dette gjelder uavhengig av barnets rase, kjønn, helse og andre egenskaper, skriver Jon Kvalbein. Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix
debatt
Kirkens oppgave i abortsaken
Del
En abortlov dreier seg om menneskesyn, fosterets livsrett og kvinners valgmuligheter. Det er ikke 
overraskende at debatten avdekker dypt gående 
ideologiske og politiske motsetninger.

I Norge har Stortinget lovgivende myndighet. Derfor dreier det seg om et politisk spørsmål. Biskopene i Den norske kirke og ledere i frikirker og frivillige kristelige organisasjoner har likevel med rette engasjert seg i saken så lenge den har vært aktuell. Men hvilket mandat har de egentlig til å uttale seg på Guds vegne, og når går de over til å bli politiske aktører?

Professor Aksel Valen-Sendstad har i sin bok «Troen og livet. En liten etikk for menighetene ut fra Bibelen og kirkens bekjennelse» (1999), gitt en god sammenfatning av et kristent syn på øvrigheten:

«Øvrigheten er en skapelsesordning og er villet av Gud. Derfor skylder vi å vise den respekt, lydighet, lojalitet, tjenstvillighet og hva annet som måtte tjene til at den får utføre sin oppgave etter Guds vilje. Det er enhver kristens plikt. I denne sammenheng er øvrighetens organisasjon av underordnet betydning.

Øvrighetens oppgave er å tjene mennesket på en slik måte at det enkelte menneskes liv, frihet og velferd beskyttes. Til denne gjerning har Gud også gitt øvrigheten ytre maktmidler til vern og kamp mot det onde. Det er maktmidler som Gud ikke har gitt det enkelte menneske.

Øvrigheten har sitt mandat fra Gud. Gud er Herre over øvrigheten og den (d.e. i betydningen: den enkelte som har ansvaret, øvrighetspersonen) står alltid ansvarlig for Gud i alt den foretar seg.

Når derfor øvrigheten setter seg ut over det om er dens myndighetsområde og for eksempel blander seg inn på kirkens område i åndelige saker, dikterer samvittighetene, gir lover som direkte strider mot det Gud har sagt er statens oppgave, misbruker sin makt til undertrykkelse, eller lar være å beskytte menneskets liv og velferd fra unnfangelse til grav, da gjelder ikke lenger lydighetsplikten og lojalitetsplikten i forhold til øvrigheten.

For Guds ord sier at vi skal lyde Gud mer enn mennesker (Apg 5,29).

Dersom øvrigheten bryter med sin gudgitte oppgave, er det kirkens plikt å si dette. Men det er noe annet enn at kirken i tide og utide blander seg inn i konkrete politiske spørsmål og lanserer løsninger som gir seg ut for å være spesielt kristelige. Det er uholdbart og ukristelig å lansere sine egne fornuftsresonnementer og politiske oppfatninger som mer kristelige enn andres.»

I Den hellige skrift har Gud åpenbart sin vilje og sitt frelsesverk. Gud er Kirkens Herre. Med Kirken vil jeg nedenfor mene de kirkesamfunn, menigheter og enkeltkristne som i spørsmål som gjelder tro, lære og liv taler med grunnlag i Guds Ord. Bare disse kan være talsmenn for «det ­åndelige regimentet».

Hva kan Kirken si når det ­gjelder provosert abort?

Guds bud er gode, både for det enkelte mennesket og for samfunnet. Dette skal kirken formidle gjennom forkynnelse og undervisning. Det femte bud lyder: Du skal ikke slå i hjel.

Hvert enkelt menneske er skapt av Gud med fullt menneskeverd og krav på beskyttelse fra unnfangelsen til den naturlige død. Å avlive et ufødt barn er i strid med Guds vilje og derfor synd. Dette gjelder uavhengig av barnets rase, kjønn, helse og andre egenskaper. Det er statens plikt å verne om det ufødte barnets livsrett.

Kirken kan ikke medvirke til, foreslå eller godkjenne en abortlov som ikke kan forsvares ut fra Guds bud. Kirken kan ikke godta en abortlov som gjør avlivning av et foster til en rettighet. I et demokrati med ulike religioner og livssyn vil en abortlov i praksis bli utformet som et politisk kompromiss.

Det er ikke kirkens oppgave å godkjenne slike kompromisser. Kristne bør ikke ta abort selv eller råde andre til dette. Helsepersonell bør ikke medvirke ved abortinngrep.

Hvert menneske er ansvarlig for sine handlinger. Forut for en handling, bør man vurdere dens konsekvenser. Det sjette bud setter gode rammer for seksuallivet.

Det seksuelle samliv hører hjemme innenfor et forpliktende ekteskap mellom en mann og en kvinne. Ikke sjelden blir provosert abort aktualisert fordi denne rammen er brutt. Det er viktig at Kirkens forkynnelse og undervisning holder frem verdien av det sjette bud.

En etisk veiledning henvender seg alltid til menneskers samvittighet. Kirkens oppgave er å feste samvittigheten til Guds Ord. Forkynnelse av Guds vilje vil da ofte fremkalle en sunn skyldfølelse. Da er det avgjørende at evangeliet om Guds kjærlighet og nåde blir formidlet og tatt imot.

Gud har ved Kristi stedfortredende død for våre synder lagt grunnlaget for Guds tilgivelse og syndenes forlatelse og et nytt liv. Vi trenger alle å bli frelst fra syndens skyld, dom og makt. Kirkens viktigste oppdrag er å forkynne til vekkelse, omvendelse og etterfølgelse.

Kirken bør vise omsorg for alle kvinner som har kommet i vansker i forbindelse med en uønsket graviditet. Innenfor rammen av en velferdsstat bør Kirken arbeide for en offentlig støtte som stimulerer til å føde og gi barnet god omsorg. Det bør gis god rådgivning om alternativer til abort. Kirken har også en diakonal oppgave. Alle kristne bør tenke over om det kan finnes konkrete oppgaver de kan utføre i sitt nærmiljø i denne sammenheng.

Til slutt: Dersom biskoper sier at de godtar gjeldende abortlov, sier de samtidig at ufødte barn innen utgangen av 12. svangerskapsuke ikke trenger noen beskyttelse fra statens side.

Hvilke argumenter vil de da bruke for å tale imot kjøp og salg og eksperimenter med befruktede egg og aborterte fostre? Og hvilke argumenter vil de bruke for å overbevise politikerne om at det er uforsvarlig å heve abortgrensen for fri abort til 18. uke?