FRIMODIG: Den mest livskraftig
...
FRIMODIG: Den mest livskraftige kristne tenkningen formes under kamp. Når vi må kjempe for det vi tror på, skjerpes tanken, skriver Geir Otto Holmås. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix
kronikk
God teologi blir til under press
Del
En frimodig kirke kan ikke forholde seg taus.
 En frimodig kirke taler sannheten rett ut, uten
omsvøp. Taler med visdom, kløkt og med tanke for den sårbare, for all del. Men uten å pakke inn.

Vi er i kirken i en situasjon der avdogmatiseringen er kommet veldig langt mange steder. Det generelle, kulturelle klimaet har lenge dreid prioriteringene våre mot opplevelser og det relasjonelle. I de fleste sammenhenger vektlegges de sidene av troen som kan knyttes direkte til den subjektive livsopplevelsen her og nå.

For en generasjon eller to siden brukte en gjerne uttrykket «å forkynne hele Guds råd» for å poengtere at vi som troens folk må forholde oss til hele bredden i Guds ord og ikke bare til løsrevne sannheter.

Tekstrekker eller ikke: I dag blir Bibelen ofte behandlet i forkynnelse og undervisning – som én treffende har sagt det – som dukken som sitter på fanget til den begavede buktaleren: En bruker Bibelens tekster som «ressurser» til å forme budskap som oppleves aktuelle og inspirerende, mens det menigheten egentlig trenger, er å bli formet etter mønster av Skriften.

Jeg har snakket om behovet for kristen motkultur; det handler ikke minst om å holdes fast i en kristen virkelighetsforståelse. En kristen virkelighetsforståelse forutsetter at det vi lærer og lever avstemmes mot det Bibelen som helhet sier om Gud, mennesket, verden og historien – slik dette er forstått i klassisk kristen tro.

I Frimodig kirkes strategidokument heter det blant annet at nettverket vil «gi faglig påfyll av god teologi» og «samarbeide med fagteologiske miljøer som fremmer en klassisk bibelsk teologi». Jeg forutsetter at dette ikke bare er tenkt som en type «indremedisin» for nettverkets medlemmer, men at en dypest sett er ute etter å revitalisere klassisk og bibelsk kristendom gjennom å prioritere troens innholdsside.

Vi bruker uttrykk som klassisk kristendom. Andre samlebegreper vi bruker om det samme, er historisk eller apostolisk kristendom. Slike betegnelser kan gi inntrykk av at en bare er opptatt av å resirkulere gamle sannheter uendret, uten å ta hensyn til den kulturelle konteksten vi lever i. Men det er jo nettopp ikke saken. Kristen teologi har bare verdi om den brytes mot samtiden vi lever i.

Her opplever jeg egentlig at det skjer veldig mye spennende om dagen. På ganske bred front skjer det en form for mobilisering blant kristne som ønsker å stå på Bibelens grunn, ikke bare for å fylle et kunnskapsvakuum, men for å ruste og styrke den kristne tanken. En holder kanskje på med sine prosjekter uten nødvendigvis så mye kontakt med andre, men summen av det som skjer, på ulike plattformer, gjør at jeg for min del kjenner en ny optimisme her.

Den beste teologien blir til når vi må kjempe og evangeliets sannhet er under press. Sånn har det alltid vært, og sånn tror jeg det alltid vil være. Den mest livskraftige kristne tenkningen formes under kamp. At det er slik, tror jeg skyldes flere ting. Når vi må kjempe for det vi tror på, skjerpes tanken. Vi våkner fra likegyldigheten.

Når vi skjønner at noe står på spill, skjærer vi inn til beinet. Vi samler oss om det vesentlige, lar jåleriet og pedanteriet ligge. Men det har også med evangeliets egenart å gjøre, dette gåtefulle at vi blir mest troverdige vitner for sannheten når vi bærer skatten vi har i leirkar.

Jesusbevegelsens tro og selvforståelse er helt fra starten utviklet under press og gjennom kamp. Vi har lett for å glemme i hvor stor grad Det nye testamentet selv er vokst frem i en polemisk kontekst. Kanskje kan vi også si det slik: Livskraftig teologi formes i kamp for at den skal kunne bli profetisk. Og all teologi som er verdt navnet har en profetisk dimensjon.

Jeg kommer her ikke utenom å nevne debatten de siste ukene i kjølvannet av biskopenes uttalelse om abort. Den demonstrerer etter mitt skjønn noe av det jeg er inne på her. Det er lenge siden vi har hatt en kirkelig debatt med så mange substansielle bidrag fra så forskjellige folk. Flere av innleggene har det formelig gnistret av.

Skaket i grunnvollene av at kirkens øverste ledere taler så tvetydig om samfunnets vern av de aller svakeste og mest stemmeløse, kjenner mange seg tvunget til å ta bladet fra munnen. Og det de har brakt til torgs har rommet prinsipiell tenkning på høyt nivå – et nivå som er representativt for alvoret i saken, kunne vi si.

Det meste av det jeg har lest har kommet fra personer fra et bredt spekter av miljøer som har til felles at de vil stå på apostolisk grunn. Det har vært både erfarne debattanter og nykommere, kvinner og menn, seniorer og unge, teologer og folk med helt annen kompetansebakgrunn. Hver har gitt unike biter til den profetiske protesten. Noen av dem som har bidratt, sitter i denne forsamlingen.

En frimodig kirke kan ikke forholde seg taus. En frimodig kirke taler sannheten rett ut, uten omsvøp. Taler med visdom, kløkt og med tanke for den sårbare, for all del. Men uten å pakke inn.

Jeg begynte foredraget med å nevne at ordet for frimodighet på gresk er parrhesia, som er et nøkkelord i Apostlenes gjerninger. I Apg 4, når Peter og Johannes står og forsvarer seg fremfor Det høye råd, står det at rådsmedlemmene undret seg «da de så hvor frimodige de var, og forsto at de var ulærde menn av folket».

Når apostlene blir truet til taushet, samles menigheten i bønn om at Gud må beskytte mot truslene, gi ny frimodighet og nye åndsmanifestasjoner. Og Gud svarer bønnen: «De ble alle fylt av den hellige ånd, og talte Guds ord med frimodighet», står det (4,31).

Det greske ordet parrhesia betyr å være modig, fryktløs, djerv – gjerne i møte med autoriteter. Men i den kulturelle konteksten NT ble til i, kan ordet også ha mer spesifikke nyanser. Det betyr nettopp å tale fritt og åpent, å si sannheten rett ut, uten å skjule noe.

På den offentlige arena var en vant med filosofer og talere, skolert i retorikk, som kunne pakke inn budskapet i veltalende vendinger for å manipulere sitt publikum. En som har parrhesia, taler derimot sannheten uten omsvøp, uten å skulle oppnå noe for egen del.

Den som har parrhesia, kjenner forpliktelsen til å tale det som er sant for det felles gode, selv med risiko for en selv. Hovedvekten i dette begrepet ligger ikke på det psykologiske, på den indre mobiliseringen så å si, men på den likeframme tale i det offentlige rom.

Apostlenes gjerninger indikerer at frimodighet på evangeliets vegne springer ut av menighetens bønneliv, av menighetens liv med Gud.

«Stridskonservativismen i Den norske kirke er død.» Det var vel omtrent 15 år siden at en tidligere studiekamerat slapp denne kommentaren da vi snakket om den aktuelle kirkesituasjonen. Selv hadde han nettopp valgt å konvertere til den katolske kirke. Det var på et tidspunkt da mange av de som hadde stått sterkest på barrikadene hadde forlatt arenaen, slik som han selv.

Jeg har tenkt en del på den kommentaren. «Stridskonservativismen i Dnk er død.»

Tja, er den det – eller følger den bare litt andre spor nå? At vi forstår at det ikke så mye er en kirkekamp – det vil si en kamp om å beholde og befeste kirkelige privilegier og posisjoner – som det er en kamp for selve troens sjel under kulturelle omveltninger, som vi fører uavhengig av hvilken kirkelig sammenheng vi tilhører. At vi derfor må gå dypere. At vi – sammen med alle gode krefter – må søke større innvielse både for tanken og troen på en måte som forener de to.

Det er en trend i tiden at flere er opptatt av å ruste tanken og søke mer kunnskap om troen. At det særlig gjelder mange unge, brennende kristne, gjør meg utrolig glad. I flere større byer i Norge arrangeres det regelmessige bibelkvelder som samler fulle hus. I Oslo, der Ungdom i Oppdrag har drevet med dette i noen år nå, har det tatt helt av.

Misjonssalen er proppfull mandag etter mandag. Hundrevis av ungdommer setter av en kveld i uka gjennom et helt år for å få basic kunnskap om de ulike bøkene i Bibelen. Og det skjer ikke bare i Oslo, men også i Bergen, Trondheim, Kristiansand og andre steder.

En kan snakke om en «bibelboom» om dagen, men også om en renessanse for apologetikk og trosforsvar. I oktober deltok jeg på Veritaskonferansen, apologetikk-konferansen som Bibelskolen i Grimstad, Laget og NLA Høgskolen arrangerer sammen.

Arrangement samlet omtrent 700 forhåndspåmeldte deltakere, hvor sikkert omtrent 80 prosent var unge voksne. Jeg ble slått av hvor offensivt det mer evangelikale apologetikkmiljøet i Norge er om dagen, hvor stor aktiviteten er, og av hvor opptatt en er av å koble en skarp tanke og overgitt tro for å vinne nye mennesker for evangeliet.

Vi trenger flere mennesker med evne til å tenke klart som på sine felt kan artikulere den overleverte tro på en måte som treffer tiden. Vi trenger det som «indremedisin» for troende. Det handler om å fylle kunnskapshull, men også om å møte noe av den usikkerhet og forvirring som følger med mange av strømningene i tiden.

Jeg tror imidlertid tiden har løpt fra en type markeringspolitikk der vi uttaler oss offentlig fordi vi kjenner en plikt til det, der vi bare gjentar det vi alltid har sagt for å tilfredsstille våre allerede lojale støttespillere og vise at vi holder skansen. Det er avgjørende at vi kjemper frem et språk som er friskt og har mulighet for å treffe dypere strenger.

Vi trenger også dem som har mot til å engasjere seg i den offentlige samtalen. Vi må tro på sannhetens iboende kraft til å overbevise også i det offentlige rom, selv om tilsynelatende alle odds taler mot det.

Vi trenger dem som er i stand til å skjære igjennom og avsløre keiseren der han paraderer i nye ideologiske klær. Noen som både med ordene og livet protesterer mot de dyp av uvirkelighet som har tatt kulturen vår til fange.

Jeg sier «med ordene og livet». Ofte har vi som kirke vært altfor glad i store ord som ikke er bakket opp av livet. Vår kultur etterspør autensitet, og i det ligger det en utfordring vi som kirke skal ta til oss som en gave: Vi må legge av oss det livsfornektende og livsfjerne. Som det har vært sagt: «The greatest problem of Western Christianity is not heresy, but hypocrisy.» Læremessig utvanning og teologiske avsporinger er et stort problem. Men ord og idealer som ikke samsvarer med livet vi lever, er kanskje et enda større.

Endelig: Når vi snakker om å fremme klassisk kristen tenkning og formidling, må vi ut av det sporet at det blir noe vi overlater til fagfolk og «de teologiske spesialistene».

Her ønsker jeg faktisk å gi litt motstand til formuleringene i strategidokumentet. Jeg tror jeg skjønner den positive intensjonen når en sier at en vil «gi faglig påfyll av god teologi» og samarbeide med «fagteologiske miljøer som fremmer en klassisk bibelsk teologi». Men kristen kunnskap og tenkning må være prøvd i livet og gjennomglødet av Guds virkelighet.

Dyp kristen kunnskap og tenkning forvaltes ikke bare av fagteologene, kanskje ikke en gang først og fremst. Jeg nevnte bare for et par minutter siden at i Jerusalem ble den mest omveltende teologien servert av noen «ulærde menn av folket».

For igjen å ta den senere tids abortdebatt som eksempel: Noen av de viktigste bidragene, slik jeg ser det, kom fra folk uten studiepoeng i teologi eller kristendom.

Den teologien vi trenger mest av alt i dag, er ikke den teologi som er interessant, men den som er profetisk. Fagteologien er ofte det første, men det er ikke gitt at den er det andre. Men den kan naturligvis være det.

Utdrag av foredrag på årskonferansen til Frimodig kirke i Oslo mandag 11. mars.