Veien tilbake er veien frem
Kirkefedrene var opptatt av å videreføre den apostoliske tradisjonen de selv hadde fått overlevert.
I 1947 skrev Arne Vaagen romanen «Veien tilbake er veien frem». Det er dette det handler om også for kirken.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Gjennom mange år har jeg arbeidet med å formidle evangeliet til dagens mennesker. Blitt inspirert av ulike trender. Fulgt med på det som folk i dag er opptatt av. Tatt i bruk moderne kommunikasjonsformer.
Jeg angrer ikke på noe av dette. Men samtidig har jeg blitt mer og mer bevisst på at hvis den kristne kirke skal ha noe å si dagens og morgendagens mennesker, må den også søke bakover. Kirkens innhold og budskap bestemmes ikke av dagens oppfatninger, men av den eldgamle tro som er overgitt oss, slik også Paulus skriver til Timoteus:
«Ta vare på den vakre skatten som er betrodd deg» (2 Tim 1,14).
«Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du gi videre til pålitelige mennesker som er i stand til å undervise andre» (2 Tim 2,2).
Ordet som er oversatt medbetrodd, betyr noe som er gitt i en annens forvaring for beskyttelse. Når man skulle ut og reise, fantes ingen bank å oppbevare pengene i. Isteden overga mange sine penger og verdigjenstander til en betrodd person.
Denne fikk så ansvar for å levere det tilbake i rett stand når vedkommende kom hjem igjen. Dette gjaldt også om det først skulle bli barnebarna som fikk bruk for det.
Slik, sier Paulus, skal Timoteus ta vare på den rike skatten som evangeliet er, det han har blitt opplært i av Paulus. Ikke underslå noe. Ikke endre, men gi videre det samme budskapet han selv har mottatt.
De skrifter vi har fra apostlene og deres samtidige, er våre hellige skrifter som vi holder høyere enn noen andre. Men det er også vel verdt å studere skriftene til dem som ble opplært av apostlene, og av deres etterfølgere igjen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De må jo ha fått noe med seg som er viktig å lytte til? En måte å forstå Skriften på. En ramme og kontekst det ble forkynt inn i, og som er nyttig for å forstå apostlene rett.
Paulus hadde disipler og medarbeidere som Timoteus og Titus. Det samme hadde nok også de andre apostlene. Disse brakte så videre til sine egne etterfølgere det de selv hadde lært.
Dette kalles kirkenstradisjon. Tradisjon er ikke noe ekstra til Bibelen, men Bibelen rett forstått. De som førte denne tradisjonen videre, betegnes somkirkefedre, dvs. teologer, forfattere og lærere, særlig fra oldkirken, som har hatt betydning for kirken og dens tro.
Selv om det var flest menn, finnes det også flere viktige kvinner som vi absolutt ikke må overse. Kirkefedrene var opptatt av å videreføre den apostoliske tradisjonen de selv hadde fått overlevert.
En av de første i denne rekken var Ignatius av Antiokia (ca. 35-110). Mens keiser Trajan regjerte, ble han offer for myndighetenes forfølgelse og arrestert. Godt bevoktet av ti soldater ble Ignatius sendt til Roma for å bli henrettet.
Underveis fikk han imidlertid lov til å møte representanter for flere av menighetene i Lilleasia, og han styrket dem og advarte mot vranglærere. Ignatius skrev også seks brev til menighetene og deres ledere der han formante dem til å holde fast på apostlenes lære.
Et syvende brev ble sendt til menigheten i Roma så de ikke skulle forsøke å forhindre hans martyrium. Ifølge tradisjonen ble Ignatius den første kristne som led martyrdøden på Colosseum i Roma, trolig i år 110.
Kirken sto i fare for å bli splittet av ulike typer vranglærer. Som motvekt mot dette understrekte Ignatius kirkens enhet, personifisert ved menighetens biskop. Ignatius regnes som den første som skriftlig talte om kirkens tredelte struktur: biskop, presbyter og diakon.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Derfor bør dere vandre etter biskopens vilje, noe dere også gjør, for deres ansette presbyterium er knyttet til biskopen som strengene til en citar.»
«For meg er skriftene Jesus Kristus, de urokkelige kildene er hans kors og død og oppstandelse og troen ved ham.»
«For når dere kommer ofte sammen, blir Satans maktgjerninger tilintetgjort, og hans ødeleggende påvirkning brytes ned gjennom deres samstemmighet i troen.»
Serie:Dagfinn Stærk skriver en serie artikler om kirkens røtter som publiseres i Dagen på torsdagen framover.
