ÆRESKULTUR: Tilgivelseskulture
...
ÆRESKULTUR: Tilgivelseskulturer er annerledes enn æreskulturer, enten vi snakker om midler, motiver eller mål. Også når det gjelder amerikanske presidenter, skriver Bjørn Are Davidsen. Foto: Evan Vucci, AP Photo/NTB scanpix
kulturnotat
Det er en skam
Del
Tilgivelseskulturer er annerledes enn æreskulturer, enten vi snakker om midler, motiver eller mål.

Man kan lærer mye når katter møter hunder. Skole og politikk trenger flere kattevideoer. Alle signaler er gale - begge veier. Logrer hunden, tror katten den vil angripe. Legger hunden ørene bakover, ønsker den vennskap. Gjør katten det samme, venter den bråk. En hund kan høre kattens maling som truende knurring.

Noe av det samme ser vi for kulturer. Noen er hund, noen er katt. Andre er småspurv. Og så har vi enkelte underlige blandinger.

Vi kan ikke bevare demokratier og en god stat uten å forstå ulike kulturer - egen og andres. Demokrati er ikke noe som vedtas. Det krever demokratiske ryggmargsreflekser, fra maktfordeling til respekt også for mindretallet. Slik Chesterton sier det, bygger ikke demokratiet i en kristen kultur på at den som ønsker det sterkest skal få styre, men på å gi de svakeste stemme. De som ikke våger si sin mening på andre måter enn i hemmelighet.

Målet må være noe annet enn å fremme meg selv, mitt parti eller min stamme. Jeg må kunne overta og gi fra meg makten uten å oppleve at jeg vinner eller taper ære. Noe som er en utfordring i en æreskultur . Lener jeg meg langt i retning av dette, handler mye om ry.

Mitt ry, familiens ry, gruppens, klanens, stammens, nasjonens. For å opprettholde æren, må jeg gjengjelde tjenester - ellers kommer jeg i forlegenhet. Og tilsvarende må jeg være nøye med å hevne fornærmelser av meg selv eller gruppen. Et ideal som kan utarte til blodhevn og vendetta.

Jeg motiveres av det som øker min ære, reduserer eller unngår skam. Dermed er det vanskelig å innrømme skyld. Det er å vise svakhet. Det er å bringe skam – ikke bare over meg selv, men klanen. Spørsmålet er ikke om jeg personlig kan leve med det jeg - eller andre – gjør, men om min gruppe, min klan kan gjøre det.

Slike kulturer er ofte knyttet til svake stater. Og bidrar til å skape og opprettholde svake stater. Siden det er stammen og mine personlige bånd som teller, er det ikke så farlig å snyte en upersonlig stat. Når staten sliter med å håndheve lov og rett, må jeg selv sørge for å avskrekke andre fra å angripe meg. Det skal koste ikke å vise respekt. Mangel på respekt for meg og mine må rettes opp – snarest.

I en skyld/tilgivelseskultur er mye motsatt. Jeg sender ut helt andre signaler. Det en æreskultur ser som svakhet, er nå et ideal. Idealet er å bekjenne konkrete synder og gjøre opp for meg. Det handler ikke om gjengjeldelse, men tilgivelse. Jeg bør vende det andre kinn til, selv om det er lite egnet til å beskytte meg mot andre. Derfor trengs en god og sterk stat som kan håndheve loven.

Det som motiverer meg er samvittigheten. Er det jeg gjør riktig? Kan jeg personlig leve med det? Jeg holder loven selv om jeg kan komme unna med å bryte den. Ideelt sett. I praksis er det ikke alltid fullt så ideelt.

Æreskultur handler ikke bare om land, stammer eller religioner. Vi ser den også i mafia og militære enheter, blant fotballsupportere og ungdomsgjenger. Og nå hos presidenten i USA.

Skal vi forstå Donald Trump, hjelper det å forstå æreskulturer. Ellers er vi som katter som prøver å forstå hunder. Trump er ikke Obama. Trump baserer seg ikke på dialog og lange resonnementer. Han kan ikke vedgå skyld og be om tilgivelse. Det hadde vært å vise svakhet. Nei, æren er tapt og må gjenopprettes. «Make America great again»!

Slike signaler forstås rimelig godt av andre æreskulturer. Strategien kommuniserer bedre mot Nord-Korea enn Norden. Det betyr ikke at den vil føre til så mange endringer i praksis. I en æreskultur vedgår man sjelden svakheter, ber om tilgivelse, eller gir seg - uten tvang eller bestikkelser.

Det overrasker ikke at Trump opplever kritikk og karikaturer som blodige fornærmelser. De påfører skam. Veien er kort til twitter og trusler. Det er utålelig at Saturday Night Live gjør narr: «Kanskje myndighetene bør se nærmere på disse programmene. De konspirerer mot meg sammen med demokratene, og Russland!», for å sitere presidenten.

I en æreskultur er det utenkelig å innrømme feil. I stedet for å vedgå at man har omgått sannheten, fortsetter man å omgå den. Den ene usannheten tar den andre.

Anklages man for løgn og skandale, er reaksjonen prompte: Det er demokratene som driver med slik. De står bak «den største Skandalen i vårt lands historie».

Av ansatte forventes usvikelig lojalitet. Ting ordnes ved tjenester og fiksing, ikke ved lover og regler. Det som gjelder er bakrommet, ikke byråkratiet. Utenrikspolitikken har samme fokus. Alt handler om respekt. Ingen nåde til statsledere eller utlendinger som ler av meg.

Æreskulturer utarmer rettsstaten. Det gir meg ikke personlig ære å følge lover og regler. Jeg får kred for resultatet , for forhandlingseirene – ikke for å følge en prosess. Spesielt ikke hvis den er bestemt av andre. Idealet er den sterke mann, den som får ting gjort, den som finner løsninger.

I det hele handler mye om mannen. Æreskulturer er maskuline. Mannen skal fremheves, kvinner kontrolleres – selv om ikke alle følger Trumps metode.

Det kan diskuteres hva som er de største truslene mot demokrati i en konfliktfylt verden. Det fører uansett til dårlige løsninger å tro at kulturer er likere enn de er. Vi trenger å kommunisere bedre enn hunder og katter, ikke minst ved å arbeide med å forstå signaler, idealer og lojalitet.

Tilgivelseskulturer er annerledes enn æreskulturer, enten vi snakker om midler, motiver eller mål. Også når det gjelder amerikanske presidenter.