TRADISJON: Tradisjonelt har de
...
TRADISJON: Tradisjonelt har det vært oppfattet som essensielt for en luthersk kirke å ikke bryte med det som er katolsk og allmenngyldig i den forstand at det alltid har vært akseptert i kirken, skriver sentralstyret i FBB ved formann Knut Alfsvåg. Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix
synspunkt
Trangere i Den norske kirke
Del
Avvisning av kvinnelige prester og nei til likekjønnede ekteskap kan praktiseres på måter som virker undertrykkende og problematiserer den bibelske tanke om menneskers likeverd.

Uttalelse fra sentralstyret i FBB

Det er i ferd med å bli trangere i Den norske kirke. En menighet hvor det er sterk motstand mot kvinnelig prest, får nettopp det, mens en mannlig prest som også har reservasjoner, ikke får fast stilling.

Reservasjonsretten i forhold til likekjønnede vigsler er nok intakt, men kirkens ledelse passer på at dette ikke får praktiseres på en slik måte at det skapes «uro». Retten til å ha et annet syn enn det hegemoniske skal altså helst ivaretas i stillhet.

Etter vår oppfatning er dette et tap for Den norske kirke. Et nei-standpunkt i forhold til kvinnelige prester og likekjønnede ekteskap er ikke vrangforestillinger hos sosialt inkompetente mennesker.

Det store flertall av verdens kristne befinner seg i kirker hvor disse standpunkt er allment aksepterte, og de har gjennom det aller meste av kirkens historie vært felles for alle kirkesamfunn. Tradisjonelt har det vært oppfattet som essensielt for en luthersk kirke å ikke bryte med det som er katolsk og allmenngyldig i den forstand at det alltid har vært akseptert i kirken.

Det viktigste lutherske bekjennelsesskrift, Confessio Augustana, har som sitt hovedpoeng å ivareta en slik evangelisk-katolsk trosforståelse. Det er derfor intet mindre enn det som reformasjonstiden oppfattet som genuin lutherdom, som nå skvises ut av Den norske kirke.

Avvisning av kvinnelige prester og nei til likekjønnede ekteskap kan praktiseres på måter som virker undertrykkende og problematiserer den bibelske tanke om menneskers likeverd. Det er vi enige om.

Men om man insisterer på at dette alltid er tilfelle, avviser man i realiteten det alle kristne inntil nylig alltid har praktisert, og hevder at i hvert fall hva disse spørsmål angår, må den kristne kirke starte på nytt.

Vi mener at dette er kontraproduktivt, og at kirken i det lange løp vil stå seg på å følge Confessio Augustana i å fastholde det alle kristne med bibelsk begrunnelse alltid har praktisert. Det er de teologiske nyheter som skaper splittelse, ikke det apostolisk økumeniske.

Det har til nå vært rom for å leve og lære i samsvar med en slik evangelisk-katolsk identitet i Den norske kirke, i det minste om man ikke har ambisjoner om en kirkelig karriere. De innstramminger vi nå opplever, etterlater tvil om dette fremdeles er tilfelle.

Derfor kan det være grunn til å be Bispemøtet og Kirkerådet å svare på dette enkle spørsmålet: Er det i Den norske kirke fremdeles rom for en evangelisk-katolsk tro i samsvar med Confessio Augustana slik det her er redegjort for?