BEHOV: Kanskje er vi i ferd me
...
BEHOV: Kanskje er vi i ferd med å innse at for å kunne bygge slitesterke kristne motkulturer som en buffer mot kulturelle strømdrag som forvitrer vår lojalitet mot evangeliet, så trenger vi hverandre?, spør Geir Otto Holmås. Foto: Adobe Stock
debatt
Kristne trenger å leve tettere sammen
Del
Fra flere hold ser en i dag en bevegelse mot mer integrerende fellesskapsformer preget av forpliktelse og klare prioriteringer.

Om vi vil reise opp og utruste en ny generasjon av frimodige kristne som er sannheten tro i kjærlighet, tror jeg betydningen av fellesskap nesten ikke kan overdrives.

Å si det sånn er nærmest en banalitet. La meg derfor spisse det til: Om vi er opptatt av noe mer enn bare å redde smulene, men vil se kirken på våre breddegrader revitalisert, er det nødvendig at vi som troens folk lever tettere sammen.

På flere områder ligner forholdene i det etterkristne og flerkulturelle Vesten mer og mer på vilkårene kristne levde under som en minoritet i Romerriket i de første århundrene av kirkens historie. At de troende den gangen samlet seg i hjemmene, var en viktig grunn til at de greide å opprettholde en alternativ identitet i den kulturelle og religiøse smeltedigelen de levde i, ofte under sterkt press som grupper på samfunnets ytterkant.

Selv er jeg blitt mer og mer overbevist om at evnen og viljen til å utvikle fellesskap preget av nærhet, dybde og forpliktelse, er den enkeltfaktoren som vil få størst betydning for kirkens livskraft og fornyelse fremover. Og slik vindene blåser nå, ser en klare tegn til at viljen til å satse mer helhjertet på dette begynner å bli sterkere.

Kanskje er vi i ferd med å innse at for å kunne bygge slitesterke kristne motkulturer som en buffer mot kulturelle strømdrag som forvitrer vår lojalitet mot evangeliet, så trenger vi hverandre?

At vi må legge vår inngrodde individualisme på alteret for at Gud skal få sin vilje med oss i denne tiden? At vi trenger å komme hverandre tettere inn på livet så vi reelt kan støtte og hjelpe hverandre til å integrere troen i livet og bli formet etter mønster av Skriften?

Kanskje må vi da leve større deler av hverdagslivet sammen for å få det til.

Å bygge motkultur krever at vi søker veier til større helhet. Vi trenger å hjelpe hverandre med «å søke troens kilder og forpliktes på de åndelige disipliner», som det heter i Frimodig kirkes strategidokument. Men det største problemet er ofte å bygge bro mellom dette og livet vi faktisk lever.

Som vestlige kristne sitter tendensen til å holde det åndelige og det hverdagslige fra hverandre i atskilte sfærer, utrolig dypt i oss. Og mye av det vi gjør som kirke, bidrar til å befeste denne atskillelsen mer enn å motvirke den.

Fra flere hold ser en i dag en bevegelse mot mer integrerende fellesskapsformer preget av forpliktelse og klare prioriteringer. Jeg har lyst til å dele med dere noe av det som inspirerer meg på dette området om dagen.

I en del lavkirkelige miljøer har en beveget seg i retning av en definert husmenighetstenkning. Spesielt ett slikt miljø kjenner jeg ganske godt etter hvert.

I denne forsamlingen veksler en mellom gudstjenester i storfellesskapet hver fjortende dag, og å møtes i mindre format som huskirke i hjemmene ukentlig på hverdager. Det som foregår i huskirken har prioritet og gis ressurser.

En vil altså noe mer enn i ei vanlig bibelgruppe eller et husfellesskap. Kirke er noe vi er og lever, ikke et sted vi går til, er tankegangen. En understreker verdien av å dele liv, ikke bare søndagene og fasadene. I huskirken møtes en til bønn, lovsang, undervisning ut fra Guds ord og åndelig samtale.

Men like naturlig deler en hverdagsgledene og sorgene, avtaler å hjelpe hverandre med praktiske ting eller utfordringer en har, eller bare gjøre noe artig eller sosialt sammen. Troen kobles på livet en faktisk lever, ikke det ideelle eller idealiserte. I fellesskap og brytning med andre formes en bærekraftig kristen livsstil.

I denne forsamlingen er mange også opptatt av å hjelpe hverandre gjennom ansvarliggjøring. Flere er i tillegg til huskirken med i grupper på tre-fire som møtes, ikke for ofte, men regelmessig for å be med og for hverandre, bekjenne syndene for hverandre og forplikte hverandre i forhold til personlig bibellesning.

Gjennom årene er jeg blitt kjent med stadig flere i denne forsamlingen. Det som slår meg, er hvor fundamentert kristentroen deres er. Og det gjelder ikke bare noen få, men gjennomgående. En legger også merke til hvor oppriktige de er og hvordan de på en ujålete måte bryr seg om både hverandre og folk i byen de bor i.

De har bygd fellesskap gjennom år, dedikert og målrettet. Det har absolutt ikke bare vært rosenrødt og konfliktfritt. Men de har sådd og vannet over tid, og høster noen veldig gode frukter av det.

Jeg blir også inspirert når jeg hører om ulike former for kommunitetsliv som vokser frem i dag. For eksempel er det stadig flere studenter og unge voksne som nå velger slike bo- og bønnefellesskap mens de bor i storbyen.

Det finnes fastere eller løsere former for dette, men felles er at en bor sammen, eventuelt i nærheten av hverandre, for å kunne ha et tettere fellesskap for eksempel rundt det å be tidebønn sammen, praktisk arbeid og regelmessig måltidsfellesskap. Kommuniteten fungerer i utgangspunktet som et supplement til engasjement i etablerte menigheter.

Det er ganske fascinerende hvordan dette som mange tidligere så på som noe typisk katolsk, nå like gjerne praktiseres blant pinsevenner, karismatikere og baptister som høykirkelige eller rett og slett som tverrkirkelige fellesskap.

Et beslektet, men likevel egenartet fenomen, er det som kalles, litt teknisk, for «intentional communities». Vi snakker om fellesskap der en prøver å leve sammen på alternative måter fordi en samles om en felles visjon. Noen av dere kjenner kanskje Eirik Steenhoff, som er aktiv debattant, katolikk og teologistudent.

På en facebooktråd ga han forleden en engasjerende beskrivelse av en «intentional community» bestående av katolikker i byen i USA hvor han studerer for tiden. Det han skriver er farget av facebooktrådens tema, der en diskuterte kirkens holdning til abort, og Steenhoff sa noe om hvordan et kirkelig fellesskap konkret og som motkultur kan hjelpe familier og kvinner som er i en utsatt situasjon.

Steenhoff sier: «Her hvor jeg bor er det en såkalt intentional community av katolikker. Omtrent 50–60 katolske familier som er løst organisert lokalt, og støtter opp om hverandre på alle mulige vis, med delt hjemmeundervisning (…), grillfester, rosenkransbønn i mødregrupper, lesesirkler og så videre. Og det viktigste av alt (…) de støtter hverandre når livet virkelig bryter med dem.

De støtter hverandre i vanskelige livsvalg, i sykdom og med ekstra krevende barneoppdragelse. Flere har barn med særskilte behov. Alle familiene jeg kjenner har selvsagt gode og dårlige dager! Men alle hjelper hverandre med å følge Guds bud. Det er i grunnen overraskende mye nåde man har å gå på, om man bare gidder å prøve.

De er alle integrerte mennesker, der troen og livet henger sammen. Alle søker Gud etter beste evne. Alle får være seg selv. Alle får leve.»

Hvorfor deler jeg dette? Husmenighet og ansvarliggjørende smågrupper, kommunitetsliv og «intentional communities» – er ikke dette «way off» det som er virkeligheten de fleste steder i Den norske kirke?

Er ikke dette å tenke i helt andre baner, er det ikke kryssende paradigmer så å si?

I noen grad er det sikkert det. Om ikke annet utfordrer det Dnks mer institusjonaliserte, profesjonaliserte og programbaserte virksomhetskultur. Når det gjelder slike fellesskap der en søker mer dybde sammen, sier erfaringen at det som har størst sjanse for å lykkes, ofte er initiativ nedenfra, det som blir til mer dynamisk og organisk enn veldig planlagt og styrt, det som legger seg tett på hverdagslivet, og som samtidig forplikter og gir den enkelte frihetsrommet en trenger.

Men også i rammen av eller kanskje vi heller skulle si i randsonen av Dnk tror jeg det lokalt er mulig å få til noe nytt langs tilsvarende linjer. Kanskje som sideinitiativ i samarbeid med folk fra andre miljøer som tenker i lignende baner. Det starter ofte med at noen har en drøm eller lengsel og begynner å gå. I første omgang ved å be, kanskje hente impulser fra andre steder og ha antennene ute om noen vil være med.

Poenget mitt er ikke at eksemplene jeg har kommet med skal overføres direkte, mer at de kan fungere som inspirasjon. Jeg tenker det ikke vil være unaturlig for et nettverk med FKs verdier og basis å se om en enkelte steder kan knytte seg opp mot slike fellesskapsbevegelser der det er grobunn og vekstbetingelser for det.

Noen steder vil det sikkert vekke motstand når en vil skape slike «fellesskap i fellesskapet». Men på sett og vis vil det bare være forlengelsen av en vei FK allerede har begynt å gå.

Jeg brukte ord som motkultur og buffer mot strømdrag som forvitrer vår lojalitet mot evangeliet. Det skal ikke oppfattes som noe innelukket og defensivt. Også om vi er opptatt av å nå nye mennesker med evangeliet, tror jeg fellesskapsbygging blir mer og mer avgjørende i årene som kommer.

Gjennom måter vi lever sammen på at vi lever annerledes fordi vi underlegger oss Jesu kongeherredømme kan nye mennesker oppdage at Guds rike er nær. Som én har sagt det: «At mennesker i det senmoderne lar seg overbevise om kristendommens sannhet, vil bero på fellesskap av mennesker med en karakter som avspeiler den kjærlighet som er åpenbart i Kristus og aktivt lever i den.»

(Utdrag av foredrag på års ­ konferansen til Frimodig kirke mandag 11. mars).