Bibelen sier at av den som er mye gitt, skal mye kreves. Det er oss.

Denne teksten er Bjarte Ystebøs åpningstale under Oslo Symposium 2019.

Det er femte gangen vi møtes her i Arbeiderpartiets storstue for å løfte frem kristne verdier.

Vi er mange, og vi er fulle av gnist og pågangsmot. De politiske partiene går tilbake i medlemstall, likegyldigheten brer om seg, men det gjelder ikke den kristne grasrota. Der er engasjementet voksende og jeg vil si at vi har mye å glede oss over om dagen.

Da vi startet Oslo Symposium i 2011, hadde vi en klar politisk målsetning. Det var å bidra til at Norge skulle få en ikke-sosialistisk flertallsregjering. Den gang hadde vi en rødgrønn regjering som vi syntes gjorde det den kunne for å redusere kristendommens plass i det norske samfunnet, og gjøre det vanskeligere for kristne å drive kristent arbeid. I tillegg hadde regjeringen inntatt en posisjon der den leflet med de kreftene som står Israel og jødene etter livet.

Vi satt i gang med dette for å løfte frem kristne verdier, bidra til ikke-sosialistisk samling og sørge for at støtten til Israel vokser. Og det ikke alle forstår, er at disse tre tingene henger sammen.

Vi har i dag en regjering som ser positivt på kristent arbeid, og ikke statsråder som ligger våken om natten for å finne på nye metoder for å presse kristne forkynnere, skoler eller organisasjoner.

Vi har en regjering som styrker samarbeidet med Israel og en handel som er økende. Og sist men ikke minst, vi har endelig fått en ikke-sosialistisk flertallsregjering. Det er det beste for Norge.

Jeg vil gjerne fremsnakke den kristne bevegelsen. Hva kjennetegner kristenfolket i Norge? Jeg tenker ikke på medieskapte stereotypier, men virkeligheten?

Kristenfolket i Norge vil det beste for landet vårt. De gir av seg selv i menighet og frivillig arbeid. De gir av sin økonomi og sin tid og de elever for noe som er større enn dem selv. De driver rusomsorg, ungdomsarbeid, besøkstjeneste og godhetsaksjoner.

Kristenfolket er lovlydige borgere. Kristne scorer bedre på alle statistikker når det gjelder familie, rus og kriminalitet. Ved politiske valg stemmer de gjerne i strid med egne økonomiske interesser for å fremme det de mener er langt viktigere.

Kristenfolket i Norge fortjener å bli fremsnakket for det er en bevegelse som gjør ufattelig mye godt i samfunnet. Vi ber ikke om privilegier som ikke andre får. Men vi ber om grunnleggende rettigheter til å tro og ytre oss, og å drive kristent arbeid i tråd med egen overbevisning.

Det burde være en selvsagt rett, men i stedet er det en stadig kamp. Og det vil bli vår generasjons store oppgave å skape forståelse og respekt for ytringsfriheten.

Det er trangt i Norge. Vi har autoritære og intolerante politikere og aviskommentatorer, som i toleransens navn vil stanse og forby synspunkter de ikke deler. De er rett og slett for tolerante til å tolerer at noen mener noe annet enn dem selv.

Ett av disse er det tradisjonelle synet på familie og ekteskap. Og ikke minst rommet for å forkynne og drive kristen sjelesorg med Bibelen som veiledning.

Organisasjonen Til Helhet er en slik organisasjon. Med kjærlighet og omsorg møter de mennesker som kjemper med sin seksuelle identitet og ønsker å leve i tråd med Guds ord, fremfor å gjøre det følelsene deres inviterer til. Da dette tilbudet kom opp i offentligheten var det om å gjøre for kristenledere og politikere å ta avstand.

Og Venstre skjønte straks at her må vi slå til mens vi kan, og foreslår nå å forby denne sjelesorgen, og formodentlig kaste prestene i fengsel! Til å kalle seg et liberalt parti er de skrekkelig lite liberale. Lederen for Til Helhet taler her på Oslo Symposium og vi vil gi vår fulle og uforbeholdne støtte til ham og til alle andre pastorer og sjelesørgere som tror på Bibelen og på Gud.

Ytringsfriheten er hellig. Trosfriheten er hellig. Og vi trenger politikere som har mot og klarsyn til å stå opp for det! Og det er fristende å legge til at vi også trenger kristne ledere som vil vise mot på vegne av den kristne bevegelsen. Ikke stå med luen i hånden på vegne av Evangeliet. Hvordan skal noen tro på det vi forkynner da?

En av våre aller viktigste hjertesaker, er forsvaret for de ufødte barna. Eller som Mesteren kalte dem: «Disse mine minste».

I Norge er det forbudt å ødelegge et måseegg. Du kan få bot eller havne i fengsel. Men barna i mors liv har ikke rettsvern. De ufødte har ikke mange forsvarere i samfunnet. Men de har oss. Jeg håper i hvert fall de kan regne med oss. Og det siste halvåret har det igjen blitt debatt om de etiske sidene ved å selektere hvilke barn som skal få leve og hvilke som må dø, basert på hvilke egenskaper de har.

Debatten har dessuten gitt blod på tann for noen av tilhengerne av abortliberalisering. I Arbeiderpartiet snakkes det nå om å utvide grensen for fri abort til uke 18. Det samme i Venstre.

Meningsmålingene rundt abortdebatten tyder på én ting: Vi har en jobb å gjøre for å overbevise folk flest om at barnet har verdi og trenger vår beskyttelse, og at abort ikke er et gode, slik biskopene sier.

Vår tids abortkamp handler om å vinne hjertene og sinnene, og reise opp en ny generasjon som ser barnet og lar seg gripe av at det er et menneske, med ti fingre og ti tær og med et hjerte som banke. I prosessen kan vi hjelpe noen til å gjøre det rette valget og la barna leve. Vi må bry oss om begge, både mor og barn, og vi må aldri aldri gi opp kampen for disse minste.

Si meg en ting, dere som er tilhengere av dagens abortlov. Hvorfor er dere så tilfreds med 13.000 aborter i Norge hvert år? Selv dere som ikke mener at barnet har krav på beskyttelse i mors liv, må erkjenne at en abort er et traume for dem som opplever det. Det er en naturstridig handling å gå til et sykehus og dra ut fosteret og legge det i søppelet. La oss heller stå sammen om en nullvisjon for abort. La oss sette oss som mål at ingen i Norge skal ønske eller føle seg tvunget til å ta abort.

Hvis vi skal kalles et velferdssamfunn, kan vi begynne der. La oss støtte alle initiativ som gjør det lettere å velge å bære frem barnet. For barn er en gave fra Gud, uavhengig av omstendighetene som skapte det. La oss sette vår ære i å ta imot barna som en slik gave, i takknemlighet og med ærefrykt. Det er en visjon alle partier burde kunne slutte seg til.

I denne saken har dessverre våre gamle venner Arbeiderpartiet vist seg fra sin verste side. Én ting er at de vil gå inn for et sorteringssamfunn, og at de vil forsvare abort på en tvilling. En annen er det bilde Jonas Gahrs Støre tegnet av Kjell Ingolf Ropstad og andre som er uenig med ham, som kvinnefiendtlige mørkemenn. Når det kommer til abortdebatten har Arbeiderpartiet problemer med anstendigheten.

Og apropos Arbeiderpartiet. Det var mye neglebiting i høst da KrF skulle ta sitt veivalg. At det skulle bli stang inn i fylkesårsmøtene, landsmøtet og i landsstyret er fortsatt nesten umulig å forstå. Jeg skal ikke ta opp igjen den diskusjonen for jeg har respekt for at den var vanskelig for partiet.

La meg heller si noen ord om hva jeg tror skal til for at brede lag av kristenfolket skal kunne slutte seg til en allianse mellom KrF og Arbeiderpartiet. For det er jo mye som kristenfolket og deler av Arbeiderbevegelsen kan stå sammen om. For ikke å snakke om den stolte felles historien fra da arbeiderbevegelsen og kristenfolket stod sammen om å gi mennesker verdighet i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig.

Som kristenfolk er vi ikke blå. Vi er heller ikke røde. Vi er faktisk like forskjellig som resten av befolkningen når det gjelder hva vi mener om statens oppgaver og økonomisk politikk. Men vi vil at dette skal være et kristent land, som tar seg av de svakeste og er venn med Israel.

Så kjære Jonas, her er veien til kristenfolkets hjerter. Legg ned kampen mot kristne skoler og menigheters frihet. Løft frem Norges kristne arv og tradisjon og stå sammen med oss i å ta vare på den. Bli med oss på en nullvisjon - et samfunn der ingen skal ønske eller føle seg tvunget til å ta abort. Og vekk tilbake kjærligheten til Israel som er en så stolt del av Arbeiderpartiets historie.

Norge er et fantastisk land å bo i for de fleste av oss. Etter enhver målestokk tar vi oss også godt av andre både ute og hjemme. Men vi kan gjøre enda mer. Med kvalitet i u-hjelp og fattigdomsbekjempelse. Kamp mot korrupsjon og misbruk av velferdsordninger kan vi hjelpe enda flere enda bedre og sørge for oppslutning om at vi skal være en raus nasjon.

Nordmenn vil gjerne hjelpe. Det er en del av det som kjennetegner et kristent land. Norske misjonærer og bedehusfolk boret brønner, delte ut mat, klær og medisiner og drev skoler i den tredje verden lenge før det var noe som het u-hjelp.

Og norske menigheter er en stor ubenyttet ressurs når det gjelder godhet for mennesker i Norge og langt borte. Norge må være en trygg havn for mennesker på flukt fra undertrykkelse og forfølgelse. Du kommer til å høre en del om det her på Oslo Symposium. Vi vil gjerne spille på lag med staten i det godes tjeneste, i mye større grad enn i dag.

Bibelen sier at av den som er mye gitt, skal mye kreves. Det er oss. Vi har blitt gitt mye, og vi takker Gud for det. Det forplikter oss til å gjøre mer for vår neste. Dessuten er det god forvaltning. Bibelen sier at den som gir til de fattige, låner til Herren. Det gjelder oss som enkeltmennesker og familier, og det gjelder oss som nasjon.

Kjære venner, igjen, hjertelig velkommen til Oslo Symposium 2019. Tusen takk til de nesten 100 medarbeiderne som gjør dette mulig. Tusen takk til Norge IDAG og Internasjonale Kristne Ambassade som har støttet og trodd på dette fra første stund og står trofast bak Oslo Symposium.

Tusen takk til Visjon Norge som bringer Oslo Symposium ut til alle dem som ikke er her. Tusen takk til menigheten M40 som hjelper oss på en enestående måte. Og ikke minst tusen takk til deg som er her på Oslo Symposium og viser ditt brennende hjerte for Norge og for vår neste.