At et fellesskap som Pinsebevegelsen i Norge – med relativ løs struktur har sine styrker og svakheter, må en vel regne med i noen grad, skriver Kjell Erichsen. Bildet er fra årets LED-konferanse.

Åpent brev til pinsemenighetene i Norge

Alt som er bra, kan bli bedre. Det jeg har tenkt en del på de senere årene er, hvilket ansvar har vi for hverandre? Hvor langt strekker ansvaret seg? Hva er rimelig og urimelig å forvente av hverandre?

Jeg er glad og takknemlig for å være en del av Pinsebevegelsen i Norge. Og dét er det mange grunner for! La meg nevne noen: Bibelsynet, relasjoner, mangfoldet av tjenester, gaver og menigheter, Den Hellige Ånds betydning, samt menighetenes frihet og ansvar.

Apropos ansvar… Etter over 40 år i såkalt «heltidstjeneste» i Pinsebevegelsen, kjenner jeg en dyp og ektefølt takknemlighet til Bevegelsen, menighetene, samarbeidet med ledere og medarbeidere – alle disse årene!

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er oppmuntrende å se det som har vokst frem og vokser – ikke minst blant barn og unge flere steder, menigheter som fornyes og nyplantinger som evner å være rotfestet i evangeliet, og på samme tid fleksible i metoder for å vinne flere for Kristus.

Må også nevne regions-samlingene. De har betydd mye for samholdet, inspirasjonen og utviklingen i regionene.

Den årlige LED samlingen i februar hjelper oss til å ha felles fokus på områder som motiverer og utruster oss til å virkeliggjøre visjonen: «Å gjøre Jesus synlig.» Ingen ting gjør seg selv – bortsett fra forfallet!

Nettopp fordi noen bærer ansvaret og gjør noe konstruktivt med ansvaret styrkes fellesskapet. Mange, mange takk til Lederrådet og Sigmund Kristoffersen som har ledet an i utviklingen, sammen med PBU.

Alt som er bra, kan bli bedre. Det jeg har tenkt en del på de senere årene er, hvilket ansvar har vi for hverandre? Hvor langt strekker ansvaret seg? Hva er rimelig vs urimelig å forvente av hverandre?

Med ansvar følger det rimeligvis noen praktiske konsekvenser. At et fellesskap som Pinsebevegelsen i Norge – med relativ løs struktur har sine styrker og svakheter, må en vel regne med i noen grad.

Ansvaret er stort og vidstrakt. Derfor avgrenser jeg meg til ansvaret vi har for våre ledere og noen relaterte problemstillinger.

Jo mer jeg har grunnet på dem har jeg kjent på smerte og bedrøvelse over at jeg ikke i større grad har tatt kontakt med kollegaer som jeg har visst har havnet i vanskeligheter, av ulike årsaker.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men ingen årsak, kan være god nok grunn, for å svare med taushet – da nettopp taushet er «psykisk terror», ifølge Arne Tord Sveinall, Cand. Philol, Modum bad.

Unnskyld. Tilgi min taushet, kjære kollegaer!

Gjennom årene, og kanskje aller mest de seneste årene, har jeg gjort noen erfaringer som jeg håper kan komme fellesskapet til gode. Det er særlig åtte spørsmål som har aktualisert seg og som jeg ser for meg kunne vært positivt om vi har fått konstruktive samtaler rundt og målbare resultater av, på sikt!

For ordens skyld, kan jeg nevne at jeg har delt spørsmålene med Pinsebevegelsens lederråd hvor jeg forstår temaene diskuteres. Jeg tenker at spørsmålene er egnet for å drøftes åpent, da jeg tror vi og samfunnet rundt oss har mye å tjene på om vi som individer og fellesskap mer konkret og gjerne også organisert, tar ansvar for fellesskapet vi tilhører og da også våre utsatte pastorer og ledere:

Hvilke tilbud/funksjoner har vi å tilby våre ledere, lik den vi hadde med Synzygus?

Hva fyller vakuumet etter at sider ved PFFs formål ser ut for å ha blitt svekket? (Tenker her på det mellommenneskelige og relasjonelle)

Hvordan evalueres arbeidet/tjenestene med tanke på kvalitetssikring og utvikling av vår rådsstruktur (Etisk råd, Personalrådet, Meklingsrådet, etc.)?

Hva kan hindre at det eventuelt oppstår usunne forbindelser mellom ulike råd, komiteer, styrer, posisjoner og utvalg?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hvor eller hvilken instans kan en henvende seg til, dersom noe har gått galt, for eksempel feilvurderinger under mekling etc. som har gitt uheldige følger?

Hvordan kan en fra Lederrådet gi signaler til menighetene om at menighetens vedtekter/statutter bør få fram en viss form for balanse mellom innflytelse og forpliktelse for medlemmene?

Hvordan kan en tilsynsordning for pastorer/forkynnere/ledere etableres og tilpasses vår struktur?

Hvordan sikrer vi åpenhet og ektefølt eierskap i prosesser som angår fellesskapet regionalt og nasjonalt?

Jeg har fra tid til annen og ved passelige anledninger sagt; «Den beste og mest effektive måten du kan velsigne menigheten din på, er at du daglig ber og velsigner pastoren, lederskapet og deres familier i dine bønner».

De beste ønsker for Pinsebevegelsen i Norge.

Les også
Et forsvar av den kristne kritiske pressen
Les også
Åpent takkebrev til Øystein Gjerme
Les også
Katolsk propaganda under «Led19»