RELEVANT: Kan en relevant kirke være et fellesskap der «afterchurch» består av enkel kveldsmat med melk og te, og nugatti på brødskiva? spør Anne Gustavsen.

Nugatti og kneippbrød

Hvordan ser en relevant kirke ut anno 2019?

Er relevant nødvendigvis ensbetydende med regisserte gudstjenester, trendy stormskjerm, lys og lyd og moderne gitarbasert lovsang? Eller kan relevant være et enkelt fellesskap som ikke krever timevis med opprigging og kjøreplan med produsent?

Et sted der man kan senke skuldrene, puste ut og være seg selv, møte Gud og hverandre? Der «afterchurch» består av enkel kveldsmat med melk og te, og nugatti på brødskiva, servert på papptallerkener?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Relevans-jaget er et positivt ønske om å komme folket i møte og å ta sin samtid på alvor. Dette er et ønske som gjennomsyrer kirken. Her ligger det en teologisk fundert kjærlighet til og anerkjennelse av nettopp det folk som kirken er sendt til.

Hva hjelper det om vi sitter på verdens beste budskap, hvis vi ikke vet hvordan vi kommuniserer det til dagens mennesker? Dette spørsmålet har jeg selv stilt gjentatte ganger i mine lederartikler i Korsets Seier og i andre fora.

Men hva om relevans for dagens stressede prestasjonsgenerasjon, er noe helt annet enn det vi tror?

Vi lever nemlig i et prestasjonssamfunn som går på helsa løs. Det massive presset om å hele tiden skulle prestere ligger over oss som en tung regnsky, som ikke ser ut til å lette med det første. Dessverre er det den yngre generasjonen som ser ut til å lide mest under de uoppnåelige standardene og idealene.

Voksne opplever også press: Om å gjøre det bra på jobben, dra på spennende ferier, ha sunne fritidsaktiviteter, være den perfekte og ungdommelige livsledsageren, samtidig som hjemmet skal se moderne og stilfullt ut.

Hva om behovet hos slitne moderne mennesker ikke bare er produksjoner som kan måle seg med det beste innen konsert- og sceneinnovasjon, men heller møte noe som er helt motstrøms når de tar steget innenfor kirkeveggene?

Hva om det å være aktiv i en kirke ikke først og fremst blir ensbetydende med åtte timers «arbeidsdag» for å øve, rydde og rigge, men heller en dag der man kan bruke tid på å lytte til hverandre, be sammen og bli oppmuntret?

Kanskje folk flest trenger å komme til et sted der de kan føle seg gode nok slik de er, der de spiller å prestere. Et sted som oser av raust med tid, stillhet til å høre Guds stemme, og der gudstjenesten reflekterer uferdige og ufullkomne mennesker som usminket og avslappet formidler det de har fått av Gud så autentisk at det er brukbart i hverdagen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Under Pinsebevegelsens lederkonferanse Led19 i februar meldte familieterapeut John Arve Lunde at en dagens unge søker voksenkontakt og hjemmekvelder med foreldrene mer enn noen gang, for der kan de legge vekk mobiler og få et pusterom fra sosiale medier. I nærværet av foreldrene kan de slappe av og være seg selv.

En nyplantet kirke i hovedstaden har valgt å gå motstrøms. De inviterer til enkle gudstjenester der lovsangen ledsages av akustisk gitar, som krever lite teknikk. Under gudstjenesten samles barna i et eget rom, der de får undervisning fra Bibelen ved hjelp av flanellograf.

Etterpå samles små og store til enkel kveldsmat med kneippbrød, syltetøy og brunost, kaffe og te. Den unge menigheten består av mange småbarnsfamilier som med karriere, travle liv og krevende hverdager. I kirken får de puste ut.

Jeg tror vi trenger en kirke som reflekterer den roen som kjennetegner den som har et avklart forhold til egen identitet. Det er viktig å spørre hva slags kirke vil vi være for denne nye generasjonen som forhåpentligvis skal strømme over terskelen til kirken.

I dagens prestasjonssamfunn drømmer jeg om at våre kirkefellesskap kan være møteplasser hvor man kan komme som man er, møte Gud og hverandre, og i fellesskap elske frem det beste i hverandre, modnes og gjøre disipler.