HOLDNINGER: – Vil vi oppleve n
...
HOLDNINGER: – Vil vi oppleve noe av det samme som i den første menigheten, må vi ta et oppgjør med oss selv, våre liv, holdninger og vår gudstjeneste, skriver Bjørn Kristiansen. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix
debatt
Ananias og Saffira
Del
Vi har alle noe å lære om å leve åpne liv. Hvor mange tror at Den Hellige Ånd ikke ser
 og hører det som skjer i det skjulte?

En av de vanskeligste tekstene vi finner i Bibelen er utvilsomt fortellingen om Ananias og Saffira, som står i Apostlenes gjerninger kapittel fem.

Kort fortalt handler det om et ektepar som selger en eiendom og gir pengene til den nye menigheten som de nettopp er blitt en del av. Dog ikke hele beløpet, i det skjulte beholder de noe selv. Reaksjonen lar ikke vente på seg, og før dagen er over ligger de begge død og begravet.

Denne historien handler ikke om Guds vrede og dom, men det ligger noe viktig i teksten, dypere begravet, som er tidløst og nyttig for alle kristne å få med seg.

La oss banke det fast en gang for alle, vi lever i den nye pakt, vi har mottatt nåden og forsoningen, vi er Guds barn og medarvinger i Kristus. Ingen ting kan skille deg ifra Guds kjærlighet, minst av alt dine egne feil og nederlag. Kristus er kommet for å gi oss liv, ikke død og dom.

Noen leser om Ananias og Saffira og faller straks tilbake i den gamle pakts tankesett om Gud som straffer, dømmer og dreper de han er misfornøyd med.

Glemt blir historien om Jesus som redder en kvinne fra de skriftlærde som mente hun fortjente å dø for sin utroskap. Glemt blir fortellingene om Jesus som vandret rundt og helbredet alle som ble sett på som urene og syndige. Som tilgav, oppmuntret og gjenopprettet liv overalt der han dro fram.

Tro meg, han er den samme i dag. Konsekvent viste Jesus oss faderens godhet og nåde hver dag han levde på jorden, men nå, i denne historien, ser det ut til at det kommer helt andre signaler. Var menigheten kommet tilbake til fjellet Sinai? Til den gamle pakts nådeløse krav om straff og dom for det minste lovbrudd? Noen mener det.

Navn har stor betydning i Bibelen. Ananias betyr «Favør/ miskunnhet» og Saffira betyr safir, en av de sjeldneste og mest kostbare edelstener som er å oppdrive. Jeg tror disse to menneskene var elsket av Gud, dyrebare i hans øyne og Herrens miskunnhet dekket dem begge.

Vi leser at satan sådde tvil i hjertet til Ananias om gaven de skulle gi. «Kanskje det var lurt å beholde litt selv også?» Det hadde også vært helt uproblematisk, bare de hadde vært ærlige om det. Jeg tror dette handlet om to barnløse, gamle mennesker, som satt greit i det økonomisk, men kanskje hadde de en begynnende kognitiv svikt?

Eldre engster seg ofte over så mangt, satan presset på, og troen sviktet. Så begikk de en feil, en synd, og planla en løgn. Tidspunktet er essensielt for å forstå reaksjonen. Menigheten er nettopp «født».

Gud er i ferd med å reise opp selve gullstandarden for hvordan hans menighet skal se ut og fungere. Alle elsker hverandre, bryr seg, tar vare på hverandre og deler alt de har seg imellom.

Mirakler skjer hver dag, det finnes knapt syke iblant dem, for Guds salvelse og helbredende kraft er enormt tilstedeværende. Alle respekterer og snakker godt om den nye menigheten.

For noen år siden satte min svoger meg til å legge takstein på mitt eget hus. Han gjorde grunnarbeidet, målte opp og gav instrukser, satte meg i gang og dro. Når han kom tilbake på kvelden var han rasende.

Taket så ikke ut. Jeg hadde gjort en liten feil i begynnelsen, og denne feilen hadde forplantet seg bortover uten at jeg la merke til det. Alt måtte av og legges på nytt. Noen menigheter og kirkesamfunn har dessverre latt ting passere som skulle vært gjort noe med for mange år siden.

De har falt ut av Guds opprinnelige plan for hvordan en menighet skal se ut og fungere, og i dag er de bare en ynkelig karikatur. Disse menighetene er ikke som den rene og vakre bruden Jesus skulle komme tilbake til, men som noe helt annet, noe grotesk og motbydelig.

Jeg tror at Gud tok Ananias og Saffira hjem til seg. Samme øyeblikk de lukket øynene på jorden var de i himmelen hos Jesus. Der tok han imot dem uten noen fordømmelse.

Det var både til menighetens og deres eget beste, de ble skånet for ydmykelse og sorg. Gud selv grep inn og reddet dem ifra djevelens listige angrep. De gikk slett ikke fortapt, men fikk reise hjem til evig liv. Gud viste sin nåde og godhet, ikke sinne og dom.

Vi har alle noe å lære om å leve åpne liv. Hvor mange tror at Den Hellige Ånd ikke ser og hører det som skjer i det skjulte? Hvor mange lever bak en falsk fasade, liv som er full av løgn og synd og tror at Gud ikke ser, ikke bryr seg?

Hvorfor er det så lite kraft i våre menigheter i dag, kan det være fordi vi ikke har den Gudsfrykt som er så nødvendig? Ligner min menighet noe som helst på den vi ser i apostlenes gjerninger? Jeg lar spørsmålet stå åpent.

Forkynner vi nådens evangelium, eller er det lov og dom, død og fordømmelse som står sentralt? Eller har vi gått i den andre grøfta der vi tror at Gud overhode ikke bryr seg om vi krenker Ham eller hverandre?

Om «rett liv» ikke kommer som en frukt av forkynnelsen vi hører er noe alvorlig galt. Merker vi ikke salvelsen av Guds nærvær på våre møter, kan vi like gjerne bruke søndag formiddag til noe annet enn å gå i kirka.

Vil vi oppleve noe av det samme som i den første menigheten, må vi ta et oppgjør med oss selv, våre liv, holdninger og vår gudstjeneste.

Kanskje vi trenger å gå tilbake til husets inngang, den opprinnelige standarden som Gud har satt, slik at vi kommer på rett spor igjen. Kanskje trenger vi å høre sannhetens ord ifra vår Herre, noen og enhver av oss?

Jeg vet at jeg trenger det for min egen del. Vi står alle ansvarlig for hvordan vi bygger våre liv, men grunnvollen er den samme. Den er Guds nåde i Kristus og den svikter ikke.

Bygger vi i sannhet videre med «kostbare steiner» skal våre liv bli stående å skinne for alltid. Men bygger vi med «høy og strå» brenner det opp, men selv skal vi bli frelst, for vår frelse ligger i Guds trygge hender. Det fikk Ananias og Saffira erfare.