GLIDNING: – Det vi er vitne ti
...
GLIDNING: – Det vi er vitne til er en glidning bort fra Guds ord. Kirken tilpasser seg folkemeningen og den tid vi lever i, skriver Per Haakonsen. Foto: Robert Bentsen, NTB scanpix
debatt
Intet nytt under solen
Del
Den norske kirke har åpenbart hastverk
 med å distansere seg fra Guds ord.

For to år siden fikk vi vedtaket om å sidestille likekjønnet ekteskap med vanlige heterofile ekteskap. Men alle som kan lese sin Bibel vet at homofilt samliv er synd. I Bibelen betegnes dette som skammelig utukt (Rom. 1.27). Å formalisere et slikt liv i «ekteskap» er selvsagt hinsides all fornuft. Men det var ikke til hinder for at kirken kunne godta det.

Nå har kirken, ved sine biskoper, gått et skritt lenger. I en fellesuttalelse for et par uker tilbake signaliserer de at de er beredt til å gi opp kampen mot fri abort. Kampen for det ufødte liv må nedprioriteres til fordel for kvinnens rettigheter. Kirken ønsker en ny verdiskala der kvinnens selvbestemmelse prioriteres foran fosterets rett til liv. For å få det til inviterer biskopene til dialog.

Vi hører ikke et ord om det 5. bud «Du skal ikke slå i hjel» eller om Salme 139: «Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg.»

Det er åpenbart for alle at kirken vil så gjerne tilpasse seg den tid den lever i. Eller som vi ville ha sagt det ut fra en kristen synsvinkel: den har det travelt med å skikke seg like med denne verden.

Forklaringen på denne utviklingen er at kirken har definert seg selv som folkekirke. Det betyr at kirken til enhver tid må være der folket er. Ellers er den jo ingen folkekirke. Problemet er bare det, at folket har forlatt kristendommen for lenge siden.

Undersøkelser viser at nærmere 70 prosent av det norske folk mener at det ikke finnes noen Gud, eller er usikker på om det finnes en Gud. Og de resterende 30 prosent sokner ikke nødvendigvis til den kristne Gud.

Alternativet til folkekirke er en bekjennelseskirke. Men det alternativet er også problematisk. For selv om cirka en tredjedel av folket ønsker å bekjenne seg som kristne, utgjør de personlig kristne bare en forsvinnende liten minoritet. På sikt er det lite trolig at staten vil finansiere et trossamfunn som ikke representerer majoriteten av det norske folk. Skulle finansieringen ryke, står det om levebrødet til prester og biskoper.

Det er også en annen side ved denne utviklingen. Vi er tilbøyelig til å tro at det som skjer i dag er noe nytt. Men i virkelighet har det som skjer i dag, skjedd før, eller det som skjer i dag er bare resultatet av en lang utvikling. For allerede på 50-tallet ser vi den samme kampen som i dag, og med det samme resultat som i dag. Det står om kirken skal kjempe for Bibelens tale eller om den skal gi etter for folkeviljen.

Jeg sikter til den såkalte Hallesby-debatten der Ole Hallesby i en radiooverført tale kom til å nevne både fortapelsen og helvete. Det skulle biskopen i Hamar, Kristian Schjelderup, ha seg frabedt. Talen om en evig helvetesstraff hørte ikke hjemme i kjærlighetens religion.

Unødvendig å si, det norske folk – både politikere, kulturpersoner, media og ordførere – sluttet entusiastisk opp om Schjelderup. Han ble reneste folkehelten. Alle ville de være med på å avskaffe både helvete og fortapelsen.

Biskopene kom i klemme. Valget stod mellom Bibelen og folkemeningen. Til slutt måtte de trykke Schjelderup til sitt bryst.

Siden gikk det slag i slag.

I 1961 fikk vi den første kvinnelige prest, innsatt av nettopp Kristian Schjelderup. Seks av landets ni biskoper uttalte ved den anledning at kvinnelig prestetjeneste var uforenelig med Guds ord. Men en voksende kvinnebevegelse i allianse med Det norske Arbeiderparti, krevde sitt. Folket hadde talt.

I 1972 ble konkubinatloven opphevet og samboerskap skjøt fart. Allerede før århundreskiftet levde 40 prosent av alle kvinner i 20-årsalderen som samboere. Halvparten av alle barn ble født utenfor ekteskap. Fra kirken kom det ikke et ord. Ingen prest turde fra talerstolen si at samboerskap var synd. Det 6. bud betød ikke lenger noe.

I denne forfallstid var det bare et lyspunkt – kampen mot fri abort. Her stod kirken fast på Bibelens ord. «Som kristne kan vi ikke gå på akkord med det vi ser som rett ut fra Guds ord», het det i en uttalelse fra Bispemøtet i 1974.

Men det er altså denne uttalelsen kirken nå vil gå tilbake på. Daværende biskop i Borg, Per Lønning, sa i 1975 at abortloven var en markert stillingstagen for et hedensk menneskesyn. Dagens biskoper mener tvert om at «et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang».

Det vi er vitne til er en glidning bort fra Guds ord. Kirken tilpasser seg folkemeningen og den tid vi lever i. Og det har skjedd over en lang tidsperiode. Det siste ord er neppe sagt. Vi kan nok vente ytterligere frafallstegn.

Kristenfolket ser på denne utviklingen både med sorg og forferdelse. Kirken er ikke lenger et vern for de troende, snarere tvert om.

I verden har kirken alltid møtt motstand. Slik må det være så lenge denne verden ligger i det onde. Men den sanne kirke har aldri av den grunn gitt opp å tale som Bibelen taler. Bare ved å holde fast på Guds ord kan kirken være lys og salt i verden. Men da må den tåle motstand.

I dag er Den norske kirke kommet så langt ut på skråplanet at vi må minne om ordene i Jakob 4.4: «Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.»

per haakonsen,den norske kirke,kirken,homofili,debatt,likekjønnet vigsel