GÅ FORAN: Noen må vise yngre j
...
GÅ FORAN: Noen må vise yngre jenter at det går an. At drømmene, gavene og talentene de lurer på om Gud har lagt ned i dem ikke er urealistiske fordi de ble født i en kvinnekropp, skriver Maria Oftedal. Foto: NTB scanpix
debatt
Kjønnskvotering - et nødvendig onde, også i kirka
Del
Noen ganger må man ta valg som på kort sikt kan være både upopulære og uhensiktsmessige, for å skape de resultatene og den verdenen man ønsker på lang sikt.

Lederkonferansen for pinsebevegelsen hadde i år en kvinnelig hovedtaler for første gang. Det var fantastisk å være vitne til, trolig fordi det er så uhyre sjeldent. Det viste at vi har kommet et godt stykke på veien, men kanskje enda viktigere viste jentene i salen at det er mulig. Det er mulig å fylle alle oppgaver i kirken, også som kvinne.

Kjønnskvotering dukker stadig opp som tema i likestillingsdebatten. Senest har den canadiske psykologiprofessoren, Jordan Peterson, blitt kjent for sine uttalelser rundt temaet. I likhet med ham ser jeg ikke på kjønnskvotering som en ideell løsning for en bedre kjønnsbalanse, verken i kirka eller i samfunnet.

Utfordringen stikker dypt og er ofte knyttet til strukturer og holdninger det er vanskelig å gjøre noe med over natten. Kjønnskvotering alene er ikke nok for å løse dette, men det er en av de bedre løsningene vi har, både på kort og lang sikt. Dette gjelder i næringsliv, akademia, politikk og samfunn, og ikke minst i kirka. Her har du hvorfor:

1. Det skjer ikke av seg selv. Jeg hører ofte spørsmål om noen skal kvoteres inn i lederverv eller til å forkynne bare fordi de er kvinne, og ikke fordi de er kvalifisert. Det jeg tror vi heller må spørre oss om er hvorfor de ikke er kvalifisert. Hvis man må lete med lykt og lupe etter kvalifiserte kvinner, er det ofte fordi kvinner ikke har fått prøvd seg i like stor grad som menn.

“Øvelse gjør mester”, sies det, og er det sant må man slippe kvinner til for at de skal kunne bli bedre og tryggere. Studier viser at menn i større grad enn kvinner tar ordet og plassen de ønsker. Om vi vil at flere kvinner skal ta plass, må det være en plass å ta. Det betyr at noen som kanskje er “mer kvalifiserte” må gi sin plass.

Et av de beste eksemplene i historien på dette er Gro Harlem Brundtlands «kvinneregjering» i 1986. Hun fylte konsekvent 40% av statsrådsplassene med kvinner. Fantes det menn som var mer kvalifisert enn disse kvinnene? Sannsynligvis. Ble hun kritisert for dette? Absolutt.

Men dette enkle grepet endret norsk politikk radikalt, og det endret Norge radikalt. Vi hadde med stor sannsynlighet ikke vært et av verdens mest likestilte land i dag om det ikke var for dette. Noen ganger må man ta valg som på kort sikt kan være både upopulære og uhensiktsmessige, for å skape de resultatene og den verdenen man ønsker på lang sikt.

2. Vi trenger forbilder. Vi lærer alle av det vi ser rundt oss. Det vi ser er det vi anser som virkelig og mulig. Før USAs presidentvalg i 2008 var det utenkelig for en afroamerikaner å kunne bli president i verdens mektigste land. Etter 2008 var det mulig. Den eneste endringen var at noen hadde gått foran og brutt barrieren. Vi trenger noen å se opp til som vi kan kjenne oss igjen i. Noen som kan vise oss hva som er mulig for oss. Og vi trenger at noen går foran og bryter barrierene.

Jeg er så takknemlig for de som har gått foran og brutt barrierer for meg. De har åpnet for muligheter jeg i dag tar som en selvfølge. De gangene jeg har aller mest lyst å kaste inn håndkledet, si nei til alle forespørsler og bare sitte inne og ha det trygt, er det her jeg finner mye motivasjon.

Noen må gå foran. Noen må vise yngre jenter at det går an. At drømmene, gavene og talentene de lurer på om Gud har lagt ned i dem ikke er urealistiske fordi de ble født i en kvinnekropp. Det er noe de kan gå etter i tro på Gud og i tro på seg selv.

3. Vi er skapt i Guds bilde til mann og kvinne. Skapelsesberetningen brukes ofte som et argument for at menn og kvinner skal ha ulike roller, der det som oftest ender med at mannen har de synlige rollene med mest makt, og kvinnene de mer usynlige rollene i bakgrunnen. Men om vi er skapt i Guds bilde til mann og kvinne, betyr det at både mann og kvinne trengs for å vise hele Guds bilde.

Gjennom hele Bibelen ser vi Gud bruke kvinner til alle typer roller, i pastoralt lederskap, formidling og alle typer tjeneste. Selv i en tid der kvinner ikke hadde noen status og nesten ingen rettigheter. Mitt poeng er ikke at det som skjer på scenen er viktigere enn det som skjer ellers i kirka, der kvinner ofte er overrepresentert.

Men det har noe å si hvem som står der. Det er paradoksalt at de fleste forsamlinger har et flertall av kvinner, men nesten alle har et flertall av menn i de mest synlige rollene.

Gro Harlem Brundtland endret Norge. Ikke gjennom kjønnskvotering alene, men det var en stor del av årsaken. Kirka ligger et stykke bak resten av samfunnet på kjønnsbalanse. La oss endre det!

La oss jobbe med de strukturene og holdningene som fortsatt sitter igjen. Ikke for kjønnsbalansens skyld, men for Guds rikes skyld. La oss som kirke vise hele Hans bilde, slik han skapte det - til mann OG kvinne.