ABORT: Bispemøtets uttalelse e
...
ABORT: Bispemøtets uttalelse er uttrykk for det vi kan si i fellesskap. Det er ulike holdninger i kollegiet til selvbestemt abort, skriver Halvor Nordhaug. På bildet er han sammen med biskopene Atle Sommerfeldt (til venstre) og Stein Reinertsen (til høyre). 
 Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix
debatt
Abortspørsmålet – etikk og lov
Del
I dag er det fosterets rettigheter som gjennomgående blir oversett. Fosteret forsvinner lett i en retorikk som sier at kvinnen skal «bestemme over egen kropp», enda det vitterlig handler om to parter.

I Dagen 27. februar anklages jeg i to forskjellige innlegg for i for liten grad å opptre som biskop og i stedet ta rollen som pragmatisk politiker. Bakgrunnen er at jeg har satt spørsmålet om en alternativ lov på dagsorden, og pekt på den tyske modellen med obligatorisk rådgivende samtale med lege før abort foretas.

De fire kristenlederne Rolf Ekenes, Erik Furnes, Svein Granerud og Øyvind Åsland skriver i et svar på et tidligere innlegg fra meg følgende:

«Det forekommer oss at Nordhaug i for stor grad opptrer som en pragmatisk politiker. Han mener at vi bør `gjøre oss den umak å peke på bedre alternativer, og ikke bare si at dette er politikernes ansvar´. Men hovedproblemet med dagens abortdebatt i Norge er ikke mangelen på gode og realistiske alternativer til dagens abortlov, men at så få ser viktigheten av å forsvare det ufødtes rett til liv og vern. Ved sin argumentasjon fremstår Nordhaug som en pragmatisk forsvarer av prinsippet om selvbestemt abort (etter tysk modell). Det synes vi er svært uheldig.»

I et annet innlegg samme dag skriver Dag Øvind Østereng:

«Mitt svar er at biskopen i Bjørgvin her snur alt på hodet og svikter på det mest elementære i hans oppdrag som biskop. Biskopen er ikke satt til å bedrive realpolitiske sonderinger for hva som er oppnåelig politikk i dagens Storting. Biskopens kall er å forkynne livets evangelium uavkortet, slik at politikerne kan lytte til kirkens stemme når de skal utforme dagens politikk. Det er ikke biskopens oppgave å lene seg mot det politiske miljø. Hans rolle er ikke statssekretærens eller den politiske rådgiverens rolle.»

Til dette er å si at jeg vurderer min rolle som biskop noe videre enn mine kritikere. Men utgangspunktet er vi enige om: Kirken har alltid utfra krisen tro og etikk, og uansett lovverk, ansvar for å løfte fram både omsorgen for kvinnens situasjonen og fosterets krav på vern.

Kall det gjerne et «profetisk oppdrag» inn i samfunnsdebatten. I dag er det fosterets rettigheter som gjennomgående blir oversett. Fosteret forsvinner lett i en retorikk som sier at kvinnen skal «bestemme over egen kropp», enda det vitterlig handler om to parter.

Dette temaet møter jeg nesten alltid når jeg er på visitas og møter ungdomsskoleelever til spørretime. Da svarer jeg at kirken fra begynnelsen av har forsvart fosterets verd. Dette var ikke vanlig tankegang i Romerriket. Der var det vanlig både med abort og også drap på uønskede barn (fortrinnsvis jenter) og sykelige individer.

Jeg minner elvene om at vi alle har vært fostre en gang og løfter det ufødte livets gudgitte verdi; og sier at selv om kan det finnes etiske grunner for abort, for eksempel ved voldtekt eller incest eller livstruende sykdom, så er det ikke rett å ta abort ut fra rene velferdsgrunner. At noe er tillatt betyr ikke også at det nødvendigvis er rett.

Når det så gjelder anklagen om å bedrive politisk pragmatisme så har kirken og kristne ledere etter min mening tapt troverdighet og innflytelse i abortsaken ved ensidig å kritisere loven om selvbestemt abort uten å ville eller kunne peke på noe alternativ til dagens lov.

Denne strategien har hatt noen utilsiktede bivirkninger. Argumentasjonen har blitt oppfattet slik at man ønsker ordningen med abortnemnder tilbake. Kanskje har man også her tenkt at nemndene ville få et så strengt regelverk i bunnen at vi ville komme tilbake til en situasjon der kvinner enten ville oppsøke illegale aborter eller reise utenlands.

Jeg synes ikke det er i konflikt med kirkens profetiske oppdrag også å spille inn konstruktive forslag til en annen lov, og særlig ikke nå når frontene synes helt fastlåste. I denne situasjonen har jeg altså pekt på den tyske loven som i utgangspunktet sier at abort ikke skal utføres annet enn i nødssituasjoner, men som samtidig åpner for at kvinnen skal få utført abort hvis hun først har gått gjennom en obligatorisk rådgivende samtale med lege.

Det er for øvrig interessant at også Petter Olsen, redaktør i Indremisjonsforbundets blad «Sambåndet», argumenterer for en tilsvarende ordning i et innlegg i dagen 26. februar. Han viser her til at et slikt forslag er kommet fra etikkutvalget i Norges kristelige legeforening.

Så er jeg enig i at kirken ikke skal tilta seg rollen som lovgiver. Men kirkens oppdrag kan ikke bare være det «profetiske», forstått slik at den bare hevder normative og prinsipielle posisjoner. Jeg tror vi som kirke og som kristne ledere gjerne kan bidra konstruktivt inn i den offentlige samtalen om abort ved å spørre:

Hvordan kan vi også i lovverket bidra til å finne mulige og realistiske løsninger som bedre ivaretar fosterets krav på vern enn det dagens lov gjør?