Norges verdigrunnlag

Jeg har lenge problematisert utsagnet «Norge er et kristent land» både for meg selv og for andre. Kan et land være kristent?

I en forstand, nei. Kristen tro er noe som tilegnes og tiltredes av enkeltpersoner. Det er grunn til varsomhet med å bruke religiøse merkelapper på en nasjon. Likevel er det grunn til å stoppe opp og spørre: Er Norge et kristent land?

For meg var det et tydelig vendepunkt da jeg i 2014 hørte rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde forelese under et seminar under feiringen av grunnloven. Øyeåpneren var hans påpekning av at det jeg har tenkt på som selv de mest allmenne verdier ikke alltid har preget samfunnet vårt.

Han viste hvordan samfunnet vårt ble totalt forandret gjennom 1200-tallet, da ideen om at alle mennesker er skapt i Guds bilde begynner å prege samfunn og lovverk. Hevnretten forsvinner og omsorgsplikten kommer inn. Barmhjertighet og tillit blir grunnlaget for den nye nasjonen. Og som Sunde med en rent beskrivende tilnærming viser: Disse verdiene kommer fra kristen tro og tanke.

Er Norge et kristent land? Ja, uten tvil. Så blir neste spørsmål: Er det en selvfølge at vi forblir det? Og her er svaret et like tydelig nei. Derfor var det etter mitt skjønn det aller viktigste KrF fikk inn i Granavolden-erklæringen det som står i innledningen, der det eksplisitt sies at regjeringen vil basere sin politikk på «vår kristne og humanistiske arv og tradisjon», konkretisert i verdier som «menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar».

En av de mest presserende oppgavene for årene som ligger foran er for oss som samfunn å skape et inkluderende «vi» basert på disse verdiene. En fallgruve er at vi kan bli så opptatt av å romme alle at verdigrunnlaget utviskes og de praksisene som formet verdiene blir borte. Et liberalt, sekulært samfunn kan ende opp med å miste grunnlaget det bygger på. Derfor er det viktig at også nye generasjoner får kjennskap til kristen tro og praksis. Dette lar seg utmerket kombinere med trosfrihet for alle.

Men det motsatte er også en stor fare. Vi kan også ende opp med en etnisk nasjonalistisk tilnærming basert på en illusjon om noe som en gang visstnok fantes. Det siste ser vi nok av eksempler på i Europa, der kristne verdier kobles til fremmedfrykt og i verste fall reinspikka rasisme.

Det er en farlig vei, som det å tale om et kristent verdigrunnlag for landet vårt må ta avstand fra. Det vil være direkte i konflikt med disse verdiene hvis en slik forankring brukes til å ekskludere og bygge murer. Tvert imot, i dette verdigrunnlaget finnes også basisen for å bygge et inkluderende fellesskap. Hvis nestekjærlighet og menneskeverd er grunnlaget for en nasjon kan og må ikke det grunnlaget brukes til å bli oss selv nok.

Det er viktig at vi ikke lar «kristne verdier» tas til fange av usunn nasjonalisme, men tvert imot med frimodighet kan si: Norge er et kristent land, med plass til alle, uansett tro. Hverken som mennesker eller samfunn kan vi velge nøytralitet.

Enkeltmennesker må få tro og mene det de vil, men som samfunn er de kristne verdiene er det beste vi kan bygge på. Da må vi legge til rette for at også nye generasjoner i Norge blir kjent med disse og gjennom både kritikk og tilegnelse kan ta det beste fra fortiden med videre inn i fremtiden.