La oss forsvare det ufødte liv

Kirkens primære oppgave er å forsvare alle menneskers rett til liv. Derfor blir det uheldig hvis kristenledere i spørsmålet om abort opptrer som pragmatiske politikere.

Rolf Ekenes er tilsynsmann i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Erik Furnes er generalsekretær i Indremisjonsforbundet, Svein Granerud er styreleder i Frimodig kirke og Øyvind Åsland er generalsekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband.

--------

I den enstemmige uttalelsen fra biskopene heter det at vårt «fokus er ikke å reise spørsmål om lovens berettigelse». Dette kritiserte vi i vårt innlegg «Skuffende uttalelse fra biskopene» i Dagen 21/2 og Vårt Land 22/2.

Vi mener at dagens abortlov i Norge, som ble vedtatt i 1978, svikter ansvaret for det ufødte liv. Prinsippet om selvbestemt abort innebærer at ethvert foster under 12 uker mangler rettsvern. Uansett hvor sterkt loven står i Norge i dag, kan vi ikke tie om denne realiteten.

Den kirkelige motstanden var stor mot abortloven da denne ble vedtatt i 1978. Her stod Den norske kirkes ledelse sammen med kristne organisasjoner og frikirker. Derfor oppleves det som ganske dramatisk at et samlet bispemøte i dag ikke kommer med en eneste kritisk merknad til abortloven.

I sitt svar til vår kritikk er biskop Halvor Nordhaug mest opptatt av å spørre om hva slags abortlov vi ønsker som alternativ til dagens lov. Han viser til vår påstand om at det kan finnes kvalifiserte nødsituasjoner hvor abort er forsvarlig. Og så spør Nordhaug hvem som skal bestemme?

Selv viser Nordhaug til tysk abortlov og mener at «fosterets krav på vern» blir markert fordi abortsøkende kvinner må ha en «rådgivende samtale med lege». Men vi står jo ikke overfor noe reelt rettsvern for fostre. Også i Tyskland gjelder prinsippet om selvbestemt abort. Dermed kan ethvert foster under 12 uker tas livet av utelukkende fordi kvinnen ber om det.

Vi er prinsipielt skeptiske til ideen om at abort bør være «legalisert». Det er jo ikke slik at å ta liv er legalisert selv om mennesker frikjennes for å ta liv i en nødvergesituasjon. Så erkjenner vi at også konservative kristne kan tenke noe ulikt om hva som kan regnes som en kvalifisert nødsituasjon når temaet er abort.

Selv tenker vi at dette i det minste gjelder når den gravide kvinnes liv er i fare. Uansett ser vi ikke på det som vår oppgave å utrede hva slags abortlov som burde erstattet dagens abortlov.

Det forekommer oss at Nordhaug i for stor grad opptrer som en pragmatisk politiker. Han mener at vi bør «gjøre oss den umak å peke på bedre alternativer, og ikke bare si at dette er politikernes ansvar».

Men hovedproblemet med dagens abortdebatt i Norge er ikke mangelen på gode og realistiske alternativer til dagens abortlov, men at så få ser viktigheten av å forsvare det ufødtes rett til liv og vern. Ved sin argumentasjon fremstår Nordhaug som en pragmatisk forsvarer av prinsippet om selvbestemt abort (etter tysk modell). Det synes vi er svært uheldig.

Nordhaug påpeker at biskopenes enstemmige uttalelse tar «selvkritikk av hvordan kirken har møtt gravide kvinner som har stått i en vanskelig livssituasjon». Han savner en tilsvarende selvkritikk fra oss og spør: «Har lavkirkelige konservative miljøer gjennom tidene mer i praksis enn i offisielle uttalelser formidlet en fordømmende holdning overfor ugifte gravide som i sin tur kan ha medvirket til abort?»

Vi vil på ingen måte hevde at de lavkirkelige miljøene alltid har opptrådt klokt og omsorgsfullt i møte med kvinner i vanskelige livssituasjoner. Vi vil på det dypeste beklage det de gangene vi har sviktet her.

Samtidig vil vi være tilbakeholdne med å komme med raske unnskyldninger på vegne av tidligere kristenledere. Og kanskje står også biskopene, med sin uttalelse, i fare for å overdrive hvor lite opptatt kristne miljøer var av gravide kvinner i en vanskelig livssituasjon.

Rett etter at abortloven ble vedtatt i 1978 var mange aktive kristne med på å danne «Alternativ til abort i Norge». Organisasjon hadde nettopp til hensikt å gi hjelp, støtte og veiledning til kvinner som opplevde deres graviditet som belastende.

Vi mener det er viktig å vise forståelse og respekt for kvinner i en vanskelig livssituasjon når abort er temaet. Men konsekvensen av denne respekten kan ikke være å konkludere med at abort bare handler om kvinnens råderett over egen kropp. Et slikt standpunkt innebærer å lukke øynene for at det er et menneske – med rett til liv – som kvinnen bærer. Ikke minst vil vi gi støtte til alle de kvinnene som på grunn av dagens abortlov kjenner et press til å ta abort.