Mange kvinner utsettes for press på grunn av loven om fri abort

Undertegnede har gjort seg noen tanker om bispemøtets uttalelse om abort. Jeg, og mange flere innen kirken, er ikke helt fornøyde med denne uttalelsen.

På den positive siden så er det er bra at biskopene legger opp til dialog. Det er også bra at man har et større fokus på den vanskelige situasjonen mange kvinner har vært og er i – ikke bare i Norge. At kirkesamfunn og enkeltpersoner har vært med på å legge sten til byrden for mange kvinner gjennom tidene, det vet vi.

Men mange savner en tydeligere stemme i den etiske veiledning kirkens hyrder kan gi både i den pågående abortdebatt etter regjeringens utspill om visse innskrenkninger i abortloven, og fremover med de enorme, bioteknologiske utfordringer vi har.

Grensene for hva som er mulig og tillatt flyttes stadig. Jeg spør: synes biskopene dette er greit? Synes for eksempel biskopene det er greit at jentefostre svært mange steder aborteres bort fordi kvinnen/mannen/familien ikke vil ha en jente?

Dette skjer også i Norge! Det er blant annet dette som er regjeringens anliggende når den tar til orde for at det skal kunne være forbudt med abortering av ett av tvillingfostre – som det er i nesten alle land i Europa.

Mange kvinner utsettes for et veldig stort press på grunn av loven om fri abort – jamfør uttalelse fra den kvinnelig svenske etikkprofessoren Susanne Wigorts Yngvesson på tankesmien Timbro. For mange kvinner handler ikke abort om retten til abort, man om retten til å slippe, skriver hun blant annet.

Dette skjer ikke bare i utlandet. Det skjer også her – og jeg har selv vært i den situasjonen da jeg var en ungjente. For meg var abort aldri aktuelt, jeg sto imot presset, og fikk en nydelig datter som har vært til stor glede for meg i livet. De som presset på endret også mening da de fikk se barnet.

Selvfølgelig var det ikke enkelt å være alenemor. Det var svært slitsomt og tungt mange ganger for eksempel da barnet var lite og sykt og du var helt alene om alt. Jeg har full forståelse for at noen ikke mener de kan makte byrden med å føde for eksempel et svært funksjonshemmet barn.

Støtteordningene har vært og er fremdeles for små i mange tilfeller, men samfunnet og kirken har heldigvis ikke lenger gamle dagers holdning til alenemødre.

Mitt anliggende er altså at biskopene burde kunne tørre å være en litt tydeligere stemme på at det er nødvendig med grenser til vern av det livet de selv sier har menneskeverd og at menneskeverdet er skapt av Gud, i en verden hvor stadig flere grenser flyttes etisk og hvor stadig flere har problemer med å orientere seg.

Det gjelder de minste og svakeste blant oss. Men alle kvinner som er i en slik vanskelig situasjon må møtes med kjærlighet og hjelp i det valget de står ovenfor – også om de velger noe vi mener kan være galt.