SAMTALER: I stedet for å bidra til gode samtaler og samfunn for alle, er målet å styrke mitt revir, min gruppe og identitet. Debatter handler ikke om å kaste lys over noe, men om å stille noen i dårlig lys, skriver Bjørn Are Davidsen.

Egentlig mener du

Å lete etter bakenforliggende motiver hos de vi er uenige med skaper onde sirkler for alle.

For noen uker siden satt jeg i en panelsamtale om «Er Gud død?». Han i stolen ved siden var hyggelig og oppegående, med mye på hjertet. At ordstyreren var ateist, hindret ikke gode spørsmål der begge sider slapp til. Altså en konstruktiv kveld der alle ble mer i stand til å ta stilling? Ikke helt.

Samtalen var ikke vanskelig fordi jeg hadde for dårlige argumenter eller de mot var så gode. Nei, hvorvidt de var gode eller dårlige kom knapt på dagsorden. Samtalepartneren uttrykte fra starten at han ikke var interessert i å snakke om teologi. Hans perspektiv var et helt annet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Undertonen var tydelig. Hvordan noen kunne tro på Gud i fullt alvor, og det i 2019? Hvordan kunne menneskeheten ha kommet på noe sånt som religion? Hva lå egentlig bak? Hvilke biologiske mekanismer? Hvilke psykologiske? Hvilke kulturelle? Hva hadde man å tjene på det?

Vi ser noe av det samme i mange debatter. Snakker noen i den liberale tankesmien Civita om å styrke konkurransekraft, er de egentlig ute etter skattelette for rike. Advarer noen fra tankesmien Agenda mot å feie problemer rundt innvandring under teppet, er det for å beskytte lønnsnivået for LO-medlemmer. Snakker noen om fosterets menneskeverd, er det egentlig fordi de er redde for at kvinner skal få makt.

Er noen uenige med meg, er det bare å jakte på bakenforliggende motiver.

Nå er langt fra alle debatter og samtaler slik. Og det kan ligge mye gode intensjoner bak. Man ønsker å skape bedre samfunn. Man ønsker å avsløre hykleri og maktmisbruk. Dessverre kan det i praksis dra i helt feil retning. Faren er at det ikke øker kunnskapen, men kynismen.

Kvinner sier det de sier bare fordi de er kvinner. Menn fordi de er menn. Det blir ikke bedre av at de er hvite. Ledere jobber mer for egne bankkontoer enn gode bedrifter. Politikere er ute etter bra posisjon, ikke bra samfunn. Pastorer er mer opptatt av makt enn mennesker.

Uansett hvor mye du protesterer, blir du ikke kvitt mistanken. Selvsagt nekter du. Du vil da ikke bli avslørt!

Dette er ikke noe nytt. C.S. Lewis skrev i 1941 et essay om Ezekiel Bulver, som fem år gammel hørte faren si at «summen av to sider var lengre enn den tredje i alle trekanter», hvorpå moren bemerket at «det sier du bare fordi du er mann».

Bulver tok poenget. Det er ikke nødvendig å tilbakevise en argumentasjon. Det holder å gå ut fra at meningsmotstanderen tar feil, og så forklare årsaken til at han har tenkt så feil.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ikke rart med de meningene, han stemmer jo Arbeiderpartiet, er tyrker, redd for menn, pinsevenn, humanetiker, femten år eller femti. Det er ikke bare en blindgate å prøve å vise med argumenter at noen tar feil, det skaper for mye bry. Det er mye enklere å snakke om motivene.

Noen tar det et steg lenger. Det gjelder å få frem hva andre egentlig sier. Oppskriften er enkel. Man omformulerer til noe tåpelig og tabloid, til at jeg krenker noen, er sprø eller i beste fall naiv som ennå ikke har lært.

Noen ganger ganske så avslørende. Vi får YouTube-øyeblikk som da Cathy Newman på Channel 4 News over 40 ganger i et halvtimes intervju forsøkte å sette Jordan Peterson i bås med «så det du sier er at...?». Selv om man mener noen tar feil, bør feilene presenteres rett.

Men det virker altså begge veier. Hva er det som gjør at noe er hevet over dårlige motiver? Hvorfor er det bedre å si at gudstro skyldes trangen til å finne mønstre i naturen eller savnet av en god far, enn å si at en ateist må ha hatt en for dårlig far? Han ønsker bare å være sjefen i sitt eget liv, så da ønsker han så sterkt at Gud ikke finnes at alle argumenter bare er unnskyldninger. Ingen grunn til å ta dem på alvor.

Men som Lewis peker på skjærer vi da over grenene vi sitter på. Skyldes alt jeg mener egentlig min barndom eller min biologi, min posisjon, kjønn, inntekt eller hudfarge, må det samme gjelde troen på etikk – og på bakenforliggende motiver.

Hva blir da igjen? Er alt bare motiver? Er likeverd rett? Er slaveri galt? Er alt bare interessekamp? Hva er rett og hva er galt hvis alt bare er ønsketenkning, preferanser og pragmatikk? Er alle tanker avslørt? Eller bare noen? Kun de som er uenige med meg? For hvis dette gjelder alle, må det også gjelde dem som ser etter motiver. Og hva er motivet bak jakten etter motiver?

Dette skaper onde sirkler for alle. Den offentlige samtalen forvitrer. I stedet for å bidra til gode samtaler og samfunn for alle, er målet å styrke mitt revir, min gruppe og identitet. Debatter handler ikke om å kaste lys over noe, men om å stille noen i dårlig lys.

Det er bare én måte å komme ut. Vi må vedgå at det kan like mye ligge motiver bak hva alle sier. Og de er ikke bare umulige å finne ut av, fokus på dem gjør gode samtaler umulige. Skal vi kommer videre, må vi rett og slett se på argumenter.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Selv om jeg også har motiver for å skrive om dette.

Les også
Kjempe for andres rett til å mene
Les også
– Richard Dawkins sier at ateister ikke har noen tro, og så skriver han en hel bok om hva han tror på
Les også
Får ros av kjendis-ateist