MENNESKEVERD: Det burde her væ
...
MENNESKEVERD: Det burde her være grunn til å minne om at en av de implisitte grunnforestillingene bak dagens abortlov, er at fostre faktisk ikke har menneskeverd før i tolvte uke, eller at fosterets moralske status er et åpent spørsmål, skriver Eirik Steenhoff. På bildet ser vi biskopene Halvor Nordhaug (fra venstre), Helga Haugland Byfuglien og Atle Sommerfeldt. Foto: Berit Roald, NTB Scanpix
abort
En sjokkerende uttalelse
Del
Det er første gang på lang tid at biskopene har ytret seg offentlig om temaet. Det er det en grunn til.

Den norske kirkes bispemøte kom den 15. februar med en uttalelse om abort. Det er første gang på lang tid at biskopene har ytret seg offentlig om temaet. Det er det en grunn til. Den norske kirkes bispekollegium har blitt adskillig mer liberalt de siste årene, og abortsynet er intet unntak.

Den uttalelsen som nå foreligger, er likevel sjokkerende. Ikke minst i lys av hvordan majoriteten av kristne har tenkt og fortsatt tenker om det ufødte liv.

Uttalelsen opererer med flere motsetningsfylte premisser. For det første slår den fast at abortloven er et gode: «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang.»

Dette begrunnes ikke utover at vi i Norge har «demokratiske prosesser for å fastsette lover, og norsk lov gir adgang til selvbestemt abort innenfor de første 12 uker av svangerskapet.»

Men i neste avsnitt slår bispemøtet likevel fast: «Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern.» I et senere avsnitt sies det at «menneskeverdet er gitt av Gud,» som for øvrig er den eneste gangen Gud eller en antydning til et teologisk forankret argument nevnes i teksten.

Summen av disse standpunktene er svært urovekkende. Hvis fosteret har et gudgitt menneskeverd fra unnfangelsen av – som er det tradisjonelle kristne synet – betyr det at Den norske kirkes bispemøte mener at retten til å ta livet av uskyldige mennesker er et gode.

Det burde her være grunn til å minne om at en av de implisitte grunnforestillingene bak dagens abortlov, er at fostre faktisk ikke har menneskeverd før i tolvte uke, eller at fosterets moralske status er et åpent spørsmål.

Men det er ikke det bispemøtets uttalelse sier. Igjen: Dersom man virkelig mener at menneskeverdet er gitt av Gud (og dermed formodentlig ukrenkelig) fra unnfangelsen av, vil det innebære at abort er drap.

Likevel støtter biskopene abortloven, nærmest som om det var den som var gudgitt og ikke menneskeskapt. Hva skal da til for at kirken står opp for fosterets angivelig gudgitte menneskeverd?

Bispemøtet beklager at kirken gjennom historien har utvist «manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter.» Men det finnes ikke i biskopenes tekst en eneste beklagelse overfor de fostrene som har blitt abortert vekk, eller den minste ansats til kritikk av dagens lovgivning.

Loven skal ikke røres. Folk må få gjøre som de vil. Her er fosterets perspektiv fullstendig fraværende. Den norske kirkes ledelse følger en helt og holdent liberal logikk.

Det er interessant å sammenligne dette med biskopenes mange uttalelser om klimaet. I en julekronikk i VG (23.12.18) etterlyste preses Helga Byfuglien «en gjennomgripende klimapolitikk, men også at hver enkelt av oss bidrar med det vi kan.» Klimaendringene utfordrer oss «til å vise solidaritet og nestekjærlighet, ikke bare for de som er nære, som vi kan se og kjenne:

Vi må stå sammen med våre brødre og søstre over hele verden.» Derfor er det ifølge biskop preses positivt at vi har fått flere el-biler på veiene,» og at vi har fått tydeligere holdninger mot plastforbruk.

Men hvorfor skal denne politiske og moralske kritikken bare gjelde i klimaspørsmålet, og ikke når det står om fosterets liv, som ifølge de samme biskopene har et menneskeverd gitt av Gud? Hva med «våre brødre og søstre» som ikke får lov til å bli født?

Det er tankevekkende at biskopene utviser langt mindre moralsk indignasjon overfor den mest fundamentale rettigheten av alle, nemlig livet selv, enn overfor noe relativt trivielt som bruk av el-biler og sparepærer.

Bispemøtets motivasjon med uttalelsen er å skape bedre et bedre «samtaleklima,» slik at kirken kan delta i abortdebatten – skjønt, er det lenger noen debatt? – på nye premisser. Men la det være klart: Det er ingen som bryr seg om hva Den norske kirke mener om abort. Eller noe annet spørsmål.

Jeg fant ikke en eneste sak om bispemøtets abortuttalelse hos andre nettaviser enn Vårt Land og Dagen. For en sekulær majoritetsbefolkning er det revnende likegyldig hva noe kirkesamfunn mener om abort, eller om klimaet. Men én ting er sikkert: Den bryr seg enda mindre hvis kirken bare mener det som alle andre mener.

Det den sekulære og søkende befolkningen i stedet trenger å høre, er sannheten. Og abortloven som kom i 1978 er det motsatte av sann og god. Det er sant som bispemøtet skriver, at fosteret er skapt og villet av Gud, og har rett til livsvern. Dermed er det ikke sant at voksne mennesker har en ukrenkelig rett til å ta livet av dem.

Og de ondsinnede konsekvensene av abortmentaliteten i kulturen ser vi når noen damer kler seg ut på Slottsplassen, som om det er de som er de egentlige ofrene. Den typen infantil aksjonisme skriker etter krass imøtegåelse. Men fra kirken kom det ikke et pip.

Med denne uttalelsen har bispemøtet fullstendig resignert sin rolle som profetisk røst i et gjennomsekularisert samfunn. Profeten Jeremia, om hvem Gud sa: «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg,» var ikke populær, han heller. Men han sa det som måtte sies. Selv om det førte ham til gapestokken.

Og ærlig talt – hva er ellers vitsen? Hva er vitsen med å ha en kirke om den ikke taler profetisk? Hva er vitsen med å ha en kirke som bare logrer etter den politiske makten og den til enhver tid gjeldende moralske konsensusen? Kristendommen kom med et revolusjerende og frigjørende budskap om menneskelivets iboende verdi i det hedenske Romerriket.

Den kristne antropologien ble implementert i lovgivning i århundrene som fulgte. Det samme skjedde etter at Norge ble kristnet, og fostre og nyfødte endelig fikk et rettsvern.

Når Den norske kirke nå «beklager» at kvinners rettigheter ikke har blitt anerkjent gjennom århundrene, skal vi samtidig forstå dette som en beklagelse av all kristen innflytelse på politikken gjennom de siste to tusen årene? Det vil være en logisk konsekvens av den feministiske historieforståelsen. Var ikke Gud med oss før i 1978?

Sannheten om hva et menneske er, må gjenspeiles i statens lover. Ellers sitter vi igjen med et tyranni. Tidligere var tyranniet tuftet på den eneveldige herskerens suverene vilje. I dag er det tuftet på jeg-ets suverene vilje. Og dette tyranniet har Den norske kirkes velsignelse.

Nå står debatter om aktiv dødshjelp og genetisk manipulasjon av fostre på trappen. Den nye eugenikken er på mange måter blant oss allerede. Vi kan ikke lenger regne med Den norske kirke i kampen mot den gradvise nedgraderingen av menneskeverdet, for bispemøtets uttalelse fremholder selvbestemmelse – slik den er definert etter norsk lov – som det sentrale prinsippet i bioetikken. Det er et vilkårlig og farlig kriterium i en debatt som trenger adskillig dypere teologiske og filosofiske analyser i tiden som kommer.

Med denne uttalelsen beveger kirken seg også bort fra den brede kristne tradisjon i synet på abort. Som katolsk medkristen er det rystende å lese en så uforbeholden omfavnelse av moderne abortlovgivning og -mentalitet fra toppledelsen i Norges største kirkesamfunn. Dette burde gjøre økumenisk samarbeid mellom kirkene mye vanskeligere.

Dessverre har jeg ingen tiltro til at min egen kirke har vilje til å si ifra. Den festpyntede høflighetsøkumenikken gir lite rom for kritiske og substansielle samtaler. Man setter heller kanapeene i halsen enn å utfordre hverandre om selvbestemt abort og homovigsel.

Jeg kan bare oppfordre medlemmer i Den norske kirke til å stå imot presset til å akseptere logikken i dagens abortlov, som nå har fått et høyst ufortjent forsvar hos kirkens egne biskoper. Det finnes en høyere lov. Og den er åpenbart fremfor alt i de minste blant oss.