FAMILIE: Paven og imamen legge
...
FAMILIE: Paven og imamen legger vekt på at familien er samfunnet kjerne. De betrakter angrepene på familien som et av vår tids største onder. Men her tildekkes realitetene. Muslimske menn har rett til å gifte seg med opptil fire kvinner. Er en slik familie greit for paven? spør Bernt T. Oftestad. Foto: Andrew Medichini, AP Photo/NTB Scanpix
kronikk
Paven i Arabia
Del
Paven avviker fra katolsk lære, slik den er nedfelt i deklarasjoner om kirkens forhold til ikke-kristne religioner.

Pave Frans' reise til de arabiske emiratene har vakt berettiget oppsikt. Dokumentet om brorskap og fred («A Document on Human Fraternity for World Peace and Living Together») er et resultat av reisen. Siden det ble undertegnet av pave Frans og Sheikh Ahmed el-Tayab, stor imam av Al Azhar, tillegges det en nærmest epokegjørende betydning, En nærmere analyse viser at dokumentet er teologisk tildekkende og står fjernt fra katolsk lære.

Dokumentets tema er egentlig ikke forholdet mellom kristendom og islam, men verdens fremtid i politisk-etisk perspektiv. Underskriverne mener det må vokse frem et søskenfellesskap mellom alle mennesker.

Det vil kunne løse verdens sosiale, kulturelle og politiske vansker og fremfor alt sikre freden. Religionene - så vel kristendom som islam - blir tiltenkt nøkkelroller i denne forbrødringsprosessen.

Dette er en visjon som har røtter i den pastorale konstitusjonen, Gaudium et Spes , fra Vaticanum II (1962-1965). Her understrekes det at Kirken vil ta et sosialt og kulturelt ansvar i den «moderne verden». Den bestemmende forutsetning for kirken når den skal realisere denne misjonen, er til sist soteriologisk-kristologisk (10). Det vises til Ap.gj. 4,15 og Heb.13,8. Bare i Kristus er frelsen å finne. Og i ham er nøkkelen til, sentrum for og formålet med menneskeheten.

I konklusjonen til Gaudium et Spes (91-93) tydeliggjør konsilet hvordan Kirken ut fra dette grunnlag skal forholde seg både til seg selv og til andre troende, også til dem som tror på Gud, men ikke på Kristus. Muslimene hører til denne kategorien.

Ja, selv slike som ikke har noen gudstro i det hele tatt, noen av dem forfølger Kirken, vil man møte med kjærlig og åpen dialog. I brorskap med hverandre vil man kunne bygge en bedre verden. Det som driver Kirken, er den kjærlighet som lever i dens lemmer ved Ånden og troen.

Hensikten med dokumentet, som paven og imamen står bak, er å legge grunnlag for forsoning og brorskap blant alle varianter av troende og ikke troende, ja alle med «god vilje». De retter en appell til dem som verdsetter den toleranse og brorskap som blir fremmet og oppmuntret av religionene («the values of tolerance and fraternity that are promoted and encouraged by religions.»).

Hvilke religioner underskriverne da tenker på, nevnes ikke. En universalistisk og meget tolerant (men synkretistisk) religion er for eksempel Bahai . Kristus blir her sett på som én blant flere «budbringere» i religionshistorien.

Også hinduismen og buddhismen er universalistiske og på sin måte tolerante. Men Kristus som eneste frelser avviser de kontant. At islam skulle være en aktuell referanse, må være utelukket. For islam ser riktignok på Kristus som en stor profet. Men den siste profeten, ja selve profeten, som bringer den definitive frelsende åpenbaring av Gud, er ikke Jesus, men Muhammed. Paven og imamen forutsetter en virkelighet som ikke finnes.

Når underskriverne så påpeker storheten i troen på Gud, som forener adskilte hjerter og løfter menneskets sjel, så må man spørre om det er en monoteistisk tro man har i tankene. Men det blir vanskelig både for paven og imamen. For det er nettopp monoteismen som setter skiller mellom muslimer og kristne. «Gud har ingen Sønn,» hevder islam. Kristen monoteisme står altså ikke til troende ifølge muslimene, på grunn av den kristne treenighetslæren.

Paven og imamen er enige om å forkaste materialistisk ideologi. Men materialisme kan være så mangt. Paven burde ikke ha oversett pave Benedikts tale i Regensburg i 2006: «Faith, Reason and the University - Memories and Reflections», der pave Benedikt kritiserte tidens irrasjonalisme og innsnevring av fornuften. Islam representerer religiøs irrasjonalisme, for både guds- og åpenbaringstanken er irrasjonalistisk.

Kristendommen er annerledes. Det sanne og gode som vi kan erkjenne, har sin grunn i Gud, ja, avspeiler Gud. Derfor opphever ikke gudstroen fornuften, men fullkommengjør den for den troende ved nåden. Den grunnleggende forskjell pave Benedikt påpeker, blokkerer for kompatibilitet i guds- og åpenbaringsoppfatning. Hvordan kan pave Frans og imamen da stå sammen om å avvise materialismen?

Her kommer i tillegg at islam er avgjort materialistisk. For muslimen er himmelens gleder høyst «kjødelige» og seksuelle. De består i en uendelighet av samleier med skjønne hurier som alltid er og forblir jomfruer. Islam er i mangt en seksualisert religion. Jesus slår på sin side fast at etter oppstandelsen tar de ikke til ekte og tas ikke til ekte, men menneskene er som engler i himmelen (Matt. 22,23-33).

Den manglende kompatibilitet gjør seg selvsagt gjeldende også i etikken. Paven og imamen legger vekt på at familien er samfunnet kjerne. De betrakter angrepene på familien som et av vår tids største onder. Men her tildekkes realitetene. Muslimske menn har rett til å gifte seg med opptil fire kvinner. Er en slik familie greit for paven?

At paven tildekker skillet og konflikten mellom kristendom og islam for å utvikle et broderlige fellesskap til sikring av freden, er meget betenkelig. Men verre blir det når han hevder at islam og andre religioner er villet av Gud. «The pluralism and the diversity of religions (…) are willed by God in His Wisdom, through which He created human beings.»

De ulike religioner er gitt med Guds skapelse av menneske. Siden Guds skapelse er god, er også religionene også gode og gudvillede. Men nå forkaster islam kristen lære om Gud, hans selvåpenbaring i Kristus, den kristne frelseslære, kristologi, menneskesyn. Hvorfor i all verden har Gud skapt religioner som fornekter ham? Hvordan er slike religioner gode? Gud har ikke skapt synden.

Pavens oppfatning av de ulike (antikristelige) religioner som et positivt uttrykk for Guds gode skapervilje, bekreftes av den eskatologien han deler med imamen. Begge tror Gud dom kommer ved historiens slutt. Derfor formaner de alle - særlig ledere i økonomi og politikk - til å spre toleransens og fredens kultur for å motarbeide krig, urett, moralsk tilbakegang og naturødeleggelse og så videre.

Man formaner også filosofer, kunstnere og mediefolk til å gjenoppdage fredens, rettferdighetens, skjønnhetens og brorskapets verdier og fremme dem over alt. Slik bekrefter de disse verdienes viktighet som frelsens anker for alle («these values as anchors of salvation for all,»). I en slik frelseslære er Kristus borte. Frelsen gis her ved menneskets moralske innsats for fredens sak i verden. Det er ikke kristendom.

Paven avviker fra katolsk lære, slik den blant annet er nedfelt i deklarasjonen Nostra Aetate fra Vaticanum II om kirkens forhold til ikke-kristne religioner. Deklarasjonen handler først og fremst om forholdet til jødene (4), men også om muslimene. Kirken anerkjenner som en virkning av den alminnelige åpenbaring de verdier som kan være i andre religioner - også i islam. Dette er ofte stråler av sannhet som opplyser menneskene.

Men stadig gjentar konsilet at det er Kirkens plikt å forkynne Kristus uten svik, han som er veien, sannheten og livet (Joh.1,6). I ham har Gud forsonet alle ting med seg selv (2. Kor. 5, 18f.). I Ham finner mennesket fylden av sitt religiøse liv.

Det er kirkens plikt å forkynne Kristi kors som uttrykk for Guds alminnelige kjærlighet. Som en konsekvens av denne kristustro følger et liv i kjærlighet til alle, uten diskriminering av mennesker på grunn av rase, hudfarge eller religion.

Pave Frans skjelner ikke mellom sosialetisk innsats i fellesskap med alle mennesker av «god vilje» for fred og rettferdighet og Kirkens frelsesoppdrag for å redde verden fra det onde, fra synden, døden, Satan og til siste den evige fortapelse. Det beror på at paven har en monistisk teologi.

Dens poeng er at til sist skal alt gå opp i en forsonet enhet for det onde er egentlig ikke ondt. Ifølge Skriften gis ingen slik forsonet enhet (Åp. 20,10 og Matt. 25. 41). I det katolske årsskriftet Segl 2018, 299-302 har jeg gjort rede for denne grunnstruktur i pavens teologi.

paywall
paywall
paywall