Den norske, trauste kirke og unge meg

Selv om en som ung av og til får et inntrykk av en stor, tung, grå og skummel kirke, så hører det også til det å være ung i kirken at vi i egne fellesskap kommer sammen og har det veldig kjekt. 

Kirken vår er en enorm organisasjon bestående av «tusen» utvalg, råd, prester, proster, biskoper, gråhåra, ansatte, frivillige og enda flere. Vi unge er kirkens fremtid og like mye dens nåtid, allikevel er det ikke alltid like enkelt å være ung i møte med den store kirken.

Når jeg skulle beskrive kirken min, Den norske kirke, hørtes det mer ut som om jeg skildret en gråstein enn faktisk kirken min.

Derfor droppes adjektivene til fordel for deling av ulike tanker fra mitt perspektiv som bedre kan gi et slags bilde av hvordan en som ung noen ganger opplever den store kirken på godt og «litt mindre godt».

Den eldre garde dukker raskt opp i tankene til mange unge når en skal snakke om kirken sin. Hvorfor? Fordi den eneste en ofte kjenner i kirken er sin egen kristne bestemor, eller så har man vært på gudstjenesten hvor de gråhåra utgjorde den største delen av oppmøtte i kirkerommet.

Da som aktiv ungdom i kirken savner jeg at vi kan bli kjent med disse. For det å tørre å gå over dørstokken til kirken og kun møte mennesker i to generasjoner over deg, kan være skummelt for mange.

Skal vi få flere unge til kirken, eller i det hele tatt få dem som allerede har funnet veien dit til å trives enda mer, så mener jeg veien å gå er gjennom en ny møteplass hvor man på tvers av generasjoner kan møtes også utenfor gudstjenestetid.

Jeg er helt overbevist om at de eldre i kirken er like nysgjerrige på oss og har like mange fordommer mot oss som vi har mot dem.

Jeg drømmer om at det lages en mulighet hvor man på tvers av generasjoner i kirken kan møtes gjennom vår felles tro på Gud, ikke bare klokken elleve om søndagen.

Det snakkes ofte om fokus på etnisk mangfold, men når skal aldersmangfold komme på agendaen?

Eksempelvis kan en starte i det små med å invitere oss yngre til strikkeklubben, det hadde vært stort om de eldre inviterte oss.

Neste tanke som dukker opp i tankene til flere unge i forbindelse med kirken er alle prestene, alle i kirken med snipper i halsen. Hvem er disse? Flere har en tanke om at disse er firkantete og «superkristne».

Fellesnevneren til «snippe-folk» og de eldre fra et ungt perspektiv er gjerne at man kun treffer dem på gudstjenesten og ellers ikke kjenner dem. På den måten kan kirken virke litt skummel å oppsøke, spesielt om en som ung ikke har så mange bekjente eller generelle tilknytninger til den.

Hva om kirken kunne ufarliggjort seg selv litt med å poste videointervju av eldre på SoMe (sosiale medier) og gjerne med invitasjon til strikkeklubben, eller at presten hadde «takeover» (en måte å vise gjennom sosiale medier, for eksempel på Snapchat hvordan arbeidsdagen og sin hverdag er og gjerne litt av hvem en er) en annen dag enn søndagen?

Så må det nevnes at selv om en som ung av og til får et inntrykk av en stor, tung, grå og skummel kirke, så hører det også til det å være ung i kirken at vi i egne fellesskap kommer sammen og har det veldig kjekt.

Det er gledelig og givende for oss aktive i ungdomsarbeid at de fleste kirker har et tilbud til de unge i lokalmiljøet. Det gjør at vi får mange venner på tvers av menigheter, noe som er kjempe kjekt og gir stor glede.

Jeg er veldig glad i kirken min, Den norske kirke. Min drøm er at det blir normalt å møtes på tvers av generasjoner i bibelgrupper, strikkekvelder og at det kan bli naturlig å bruke kirkebygget til studering, kveldsmat, sosiale sammenkomster, at kirken mister litt det «tunge, skumle» og blir mer aktuell og synlig for oss.