BARN: Granavolden-plattformen viser takter, både i form av økt barnetrygd og lovfestet rett til koordinator for foreldre som venter barn med spesielle behov, skriver Maria Elizabeth Fongen. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix

Vil vi berede veien for kjærlighetens sivilisasjon?

Lykke kan ikke lovfestes. En ulykke, en kreftdiagnose eller annen alvorlig sykdom, lærevansker, psykisk sykdom, rusavhengighet – mye kan ramme barn og foreldre, og gjøre en bekymringsfri hverdag til en smertens vei.

Vinterens abortdebatt har på ny vist avstanden i synspunkter. Enkelte mener at et ufødt menneskeliv må kunne avsluttes ved alvorlig sykdom eller vanskelig livssituasjon.

Andre går mye lenger, og mener at abort er en rettighet kvinnen kan gjøre bruk av når hun ikke ønsker barnet, uansett grunn. I denne kategorien finner vi ofte en paradoksal, ubiologisk dobbelthet i synet på menneskelivets begynnelse:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Så lenge det oppfyller kvinnens drøm, kalles embryoet «ønskebarn». Passer ikke barnet inn i kvinnens planer – ved sin blotte eksistens eller grunnet egenskaper – fratas det sin menneskelige status.

Andre av oss mener at ethvert menneske, født eller ufødt, er uendelig verdifullt og må hegnes om med respekt og kjærlighet fra første øyeblikk av, uavhengig av egenskaper og omstendigheter det blir født inn i.

Dessverre havner en del på denne siden ofte i fordømmelsens fallgrube, og avhjelper med det ikke den eksistensielle smerte kvinner og familier står i.

De mange historiene av personlig art som er blitt delt, der foreldre opplever at egne barn gjennomgår hjerteskjærende lidelse og derfor ikke ser hvordan de kan ta sjansen på et barn til med samme diagnose, er hard kost som fortjener å bli møtt med empati.

Det må likevel være legitimt å stå fast på at løsningen ikke må være å fjerne barnet, men å fjerne den mest skremmende opplevelsen ved omsorgsoppgaver som synes uoverkommelige: å stå alene og maktesløs.

Granavolden-plattformen viser takter, både i form av økt barnetrygd og lovfestet rett til koordinator for foreldre som venter barn med spesielle behov. Ved å gi foreldre objektiv informasjon om livet med alvorlige diagnoser, tilby livshjelpende behandling, likemannsstøtte, avlastningsordninger som fungerer og omsorgslønn, kan flere erfare at tiden med barnet – om den enn blir kort – blir uendelig verdifull; noe man ikke ville vært foruten.

I bonus får disse foreldrene en skjerpet evne til å lese medmenneskers behov og en dyp forståelse av at enhver person først og sist trenger å møtes med kjærlighet. Dette kommer hele samfunnet til gode; menneskeliggjør det.

Abortloven kan aldri fri oss fra de vanskelige sidene ved å bære frem barn. Lykke kan ikke lovfestes. En ulykke, en kreftdiagnose eller annen alvorlig sykdom, lærevansker, psykisk sykdom, rusavhengighet – mye kan ramme barn og foreldre, og gjøre en bekymringsfri hverdag til en smertens vei.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men mens en abort er uopprettelig, og også øver vold mot kvinnens kropp, er hjelp til å mestre en krevende foreldreoppgave ivaretagende.

Politikere og makthavere som står solidarisk med gravide og tar prislappen ved tiltak som letter deres konkrete situasjon, vil i større grad lykkes med å få ned aborttallene enn de som mener at bare muligheten for abort er til stede, er kvinner tilstrekkelig ivaretatt.

Å frata ufødte barn livet undergraver vårt menneskeverd. Vi trenger Kjærlighetens sivilisasjon, som blir til når vi hjelper hverandre.

Les også
Når kvinner roper høyt for å kunne ta livet av en tvilling
Les også
Strid om abort til siste slutt