KRISER: For en dag skal alle k
...
KRISER: For en dag skal alle kriser stilne. Inntil da – la oss være utholdende søsken. Som bryr seg, skriver Øivind Ruud Kringstad. Foto: Illustrasjonsfoto: Wilma Nora Dortehellinger Nygaard, NTB scanpix
synspunkt
Når krisen inntreffer
Del
Vi tror liksom det er best om den som sliter får være litt i fred, «det er sikkert noen andre som gjør noe». Nei. La omsorgen få konsekvenser. Er det ikke bare da det egentlig er omsorg?

Hva skjer i det kristne fellesskapet når krisen inntreffer? Enten det er dødsfall i nær familie, et ekteskap som slår sprekker, langvarig sykdom avdekkes, noen velger å gå bort fra troen eller andre forhold møter oss, hvordan reagerer vi som kristne søsken da?

Tirsdag ble en svært lesverdig artikkel om dette publisert på foross.no. Den inviterer i det hele og store til å bry seg. For vi er skapt til og for hverandre.

Men det er samtidig betegnende for hvor vanskelig dette kan være når forfatteren ønsker å være anonym fordi krisen oppleves for nær.

Bibelordene fra Galaterbrevet er klare. 6:2 «Bær hverandres byrder» og 6:10 «La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk».

På søndag var prekenteksten hentet fra Salomos ordspråk. I 14:22 formanes vi til å «vise medynk med de fattige». I «fattige» mener jeg det er plass til å inkludere medmennesker i kriser, uten at det nødvendigvis er «tradisjonell fattigdom» vi står ovenfor.

Uansett er et hovedpoeng i denne visdomsboken forskjellen på tenkt og gjort. Det er gjort som teller. Tenkt medynk teller ikke.

Fra artikkelen: «Vet du hva som ikke hjelper? Setningen «jeg har tenkt så mye på deg, men har bare ikke kommet til å ta kontakt». En tanke alene er ikke verd papiret den er skrevet på.»

Det er sant. Men altså ekstra utfordrende for individualistiske nordmenn som igjen og igjen trekker seg unna når presset øker. Vi tror liksom det er best om den som sliter får være litt i fred, «det er sikkert noen andre som gjør noe».

Nei. La omsorgen få konsekvenser. Er det ikke bare da det egentlig er omsorg? Gjør noe. Tråkk heller litt feil. Det har du råd til. Send en melding for mye og bli gjerne avvist ti-tolv ganger.

Maria Celine Lundeby har i flere anledninger skrevet om gjestfrihet i det siste. En nødvendighet hun peker på er nettopp villigheten til å bli avvist, føle seg dum når en spør og ikke alltid kjenne seg komfortabel i situasjonen.

Men er det ikke både nødvendig og deilig med folk som bare bryter seg inn i ens smerte? Ikke for å være «forstå-seg-på-ere» eller komme med utallige løsningsforslag, men enkelt og greit for å være sammen med.

Igjen fra foross.no: «Gang på gang i livet kommer vi til å støte på situasjoner vi verken forstår hvordan har oppstått eller hvordan skal løses. Kanskje du kan prøve å slippe behovet for å forstå, og heller ta et skritt nærmere den som har det vondt med åpne ører, en åpen favn, et åpent hjerte og et åpent hjem?»

I boken «Når tro og liv kolliderer», hvor Jens Ole Christensen gir veiledning ut fra Bibelens inn i vanskelige livsforhold, lanserer et uttrykk jeg har tenkt en del på. I møte med mennesker i krise, og egentlig alle mennesker, trenger vi å være fellesskap som «gir kropp til nåden».

Medvandrere som tåler at ting ikke er greit, gir hjelp etter evne og som viser hverandre til Ham som en dag skal skape alt nytt. For en dag skal alle kriser stilne. Inntil da – la oss ­være utholdende søsken. Som bryr seg.