Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
debatt
Blir vi lykkelig av skjermen?
Del
Det er elleve år siden iPhone kom til Norge. Tolv år siden Facebook ble tilgjengelig for Ola og Kari Nordmann. Og elleve år siden begrepet «sosiale medier» ble vanlig å bruke.

Elleve-tolv år er ikke mye. I hvert fall ikke om det handler om samfunnsutvikling eller hvordan vi mennesker formes. Men siden 2007 har det skjedd en digital revolusjon blant oss.

Smarttelefon, sosiale medier - med Facebook i spissen - og bredbånd, med wifi og stadig større mobildatapakker, har vært tre sentrale drivere i en endring vi sjelden har sett maken til i historien. 5G-nettet som er under utbygging, vil trolig ta utviklingen enda et digert skritt videre.

Vi har den hele, vide verden i vår hånd. Men jeg er ikke sikker på at vi alltid klarer å bære den børa. Det er knapt en overdrivelse å si at mobilen har overtatt hverdagen vår. Men gjør det oss lykkeligere?

Jeg dras mellom en glede over teknologien og en frykt for uanede konsekvenser. Er det et sosialt eksperiment med skadelig resultat, eller er vi mennesker så tilpasningsdyktige at vi klarer oss fint?

Til tross for all glede, læring, fellesskap og moro sosiale medier kan gi oss, vil jeg peke på to potensielle skyggesider, det at vi alltid er tilgjengelige og at vi derfor hele tiden distraheres.

I 2000 ble begrepet FoMO (FearofMissingOut) lansert av markedsstrategen dr. Dan Herman. FoMO har blitt definert som «apervasive apprehension that others might be having rewarding experiences from which one is absent». Fenomenet er ikke nytt. Vi har aldri ønsket å gå glipp av det våre venner opplever. Men sosiale medier har aktualisert og forsterket denne effekten betydelig.

I 2013 utgav en gruppe forskere i USA og Storbritannia rapporten: «Motivational, emotional, and behavioral correlates of fear of missing out». Deres konklusjoner var blant annet at det var en tydelig sammenheng mellom bruk av sosiale medier og opplevelsen av FoMO. Og denne frykten for å gå glipp av noe var assosiert med dårligere humør og lavere tilfredshet over livet.

Mens FoMOer en viktig psykologisk driver til vår mobilbruk, er pushvarsler et av de viktigste verktøyene for å dempe vår frykt. Stadig gir mobilen oss beskjed om noe vi bør få med oss i de ulike appene våre. Jeg tror distraksjonene gjør noe med de viktige relasjonene i livene våre: relasjonen til oss selv, til andre og til Gud.

For det første ødelegger distraksjonene tilstedeværelsen i eget liv. Mobilen tilbyr en kjærkommen flukt bort fra det kjedelige eller vanskelige i livet. De lange tankene og refleksjonene har også vanskelige kår. Problemet er at vi mennesker trenger tid, stillhet og tilstedeværelse for å modnes som mennesker. Mobilen kan lett stjele dette, uten at vi helt er klar over det.

For det andre bryter distraksjonene inn i relasjonene til andre. Vi har fått et begrep som kalles «phubbing», definert som: «The act of snubbing someone in asocial setting by looking at your phone instead of paying attention.»

Mobilen piper, og den analoge samtalen du har med noen settes på vent. Det som skjer på mobilen er viktigere. Kanskje er det en melding som må svares på. Og ubevisst sender vi signal om at den andre er mindre viktig enn det som skjer på mobilen.

For det tredje påvirker distraksjonene vår kontakt med Gud. «I stillhet og tillit skal deres styrke være», sier Gud i Jes 30,15. I distraksjonens tidsalder er dette en utfordring til oss. For Gud blander seg ikke inn i kampen om vår oppmerksomhet. Han venter til vi gir rom for en tilstand der vi gir informasjonsstrømmen en pause og lar Gud få slippe til.

Der dannes det en forventning om at Gud skal tale, at han skal lede og gi oss av sine gaver. Om vi alltid er pålogget, venner hjernen seg til stadig korte stimuli som hindrer roen, stillheten, refleksjonen og nærværet hos Gud.

Så kunne jeg ha skrevet noe om hvordan vi sammenligner oss i sosiale medier, og forbannelsen dette er. Vår digitale verden har også bidratt til at hets og mobbing brutaliseres - samtidig som vi har fått nye kanaler til å dele godhet, sannhet og tro.

Og vi kunne gått inn på hvordan sosiale medier og spill designes for å få oss til å bruke mest mulig tid hos dem samtidig som teknologien i økende grad nå forsøker å hjelpe oss til å begrense oss.

Men til syvende og sist koker det kanskje ned til spørsmålet: Hva ønsker jeg å bli preget av i livet? Jeg kan enten la medieaktørene vinne kampen om min tid og min oppmerksomhet, eller jeg kan ta bevisste valg som beskytter og styrker det jeg mener er viktig i livet.

Mitt beste råd på vei til de gode valgene er å snakke sammen. Snakk om hva som er viktig, hva man ønsker å prioritere og hva man ønsker å bli preget av. Og skap skjermfrie soner og perioder. Det vil være en uvurderlig hjelp på veien til tilstedeværelse, refleksjon og gode medievalg.