OPPFYLLELSE: Matteus 28:18-20
...
OPPFYLLELSE: Matteus 28:18-20 venter på en mer kraftfull oppfyllelse i Norge, gjennom dyp, selvstendiggjørende disippelgjøring av våre unge! La oss gå rakryggede til verket, skriver Einar Helgaas. Bildet er fra Studentforum i Trondheim forrige helg. Foto: Johanna Hundvin Almelid
Unge kristne
Kristendom på sølvfat?
Del
Når 3 av 4 studenter ikke deler sin dyrebare tro før de får ­direkte spørsmål om det, kjenner jeg en uro i forhold til hvordan­ vår kristne oppseding har foregått. Jeg tror vi i for stor grad har ­tilrettelagt for en passiviserende tilskuermentalitet.

En respons på Studentunder­søkelsen fra Laget.

På fredag ble Studentundersøkelsen som Laget og Nordic Navigation har gjennomført, endelig presentert i sin helhet. Den bekrefter ytterligere de funnene som ble lansert i høst. Norske, kristne studenter er bemerkelsesverdig tilbakeholdne med sin tro.

Den store majoriteten er passive og avventende i møte med den sekulære verden som omgir dem. 9 av 10 mener kristne studenter lever med «troen i skapet». Dette står blant annet i stor kontrast til den frimodigheten vi ser hos de første kristne, som ikke bare var offensive med sin tro, men i tillegg klare til å dø for den.

Vel, dagens studenter har jo ikke «møtt Peter», men de har i alle fall hatt foreldrene sine nær. Har vi vært frimodige forbilder for de barna som nå er blitt voksne?

Har foreldregenerasjonen bygget sitt kristenliv primært rundt noen tradisjonelle spor av kristendom i hjemmet («O du som metter», «Kjære Gud jeg har det godt» m.m.), samt på et trygt menighetsliv – mens frimodigheten i det offentlige rom har vært på et lavbluss?

Stemmer dette er det vel ikke rart at neste generasjon holder en lavest mulig profil som kristne?

Denne kronikken vil handle mindre om studentenes holdninger i dag, men mest om deres historie. Hvordan har de blitt disippelgjort i sine kirker og organisasjoner? Hvilken påvirkning har de fått gjennom foreldre og forsamling som har ført oss hit?

Situasjonen er kompleks, så jeg vil i sum bare lufte noen få, mulige forklaringer knyttet til de funnene vi ser i studentunder­søkelsen.

Når barn fra kristne familier blir gamle nok, begynner en kjedereaksjon av aktivitet, også kalt: søndagsskole, leir, ungdomsklubb, speider, gudstjeneste osv.

Vi må nå være tøffe nok til å spørre oss hvilke kvaliteter vi faktisk har lagt inn i disse aktivitetene, og hvilke virkemidler vi må ha underprioritert når vi nå høster slike frukter etter de siste 10-års arbeid?

Jeg stiller ikke spørsmål ved motivene til de kristne lederne i de nevnte aktivitetene, for de er helt sikkert gode! Men jeg vil stille spørsmål ved metodikken .

Har vi rett og slett servert barna våre kristendom på sølvfat? De har hørt historiene om skapelsen, om Noah, om Abraham og Moses, om Jesus som gikk på vannet osv. Men har dette blitt en del av dem? Og har de blitt forklart de livsforvandlende gudsrikeprinsippene som ligger i historiene? Har dette blitt tygd og fordøyd, og blitt et DNA som de kan leve et sterkt disippelliv ut fra?

Jeg lurer på om studentundersøkelsen hadde vist oss et vesentlig bedre bilde dersom vi la mer vekt på å la barna lese sin egen Bibel, og sette egne ord på hva som skjer i møte med tekstene. For de mangler ikke spørsmål. Men har vi spurt dem om hva de lurer på? Hvis vi selv har vært usikre på hva vi skulle svare, har vi trolig ikke gjort det.

Når 3 av 4 studenter ikke deler sin dyrebare tro før de får direkte spørsmål om det, kjenner jeg en uro i forhold til hvordan vår kristne oppseding har foregått. Jeg tror vi i for stor grad har tilrettelagt for en passiviserende tilskuermentalitet. Den har ikke virkelig invitert til et selvstendig kristenliv. Pedagogikk har konsekvenser.

Hva med å se til Navigatørene? De er ikke en tallrik organisasjon, men de disippelgjør dypt og grundig slik at de som først blir med sjelden faller ifra! De lærer seg bibelvers utenat, så de står styrket i møte med livets utfordringer.

De spør hverandre: «Hvem disippelgjør du?», og har som standard at troen gis videre til andre. Det fører også til at «disippelgjøreren» vokser i eget trosliv. Men hvem ønsker å disippelgjøre noen før de selv er disippelgjort? Og hvem vil fortelle noen om en Gud de tror på, men ikke virkelig kjenner?

Jeg vil avslutte med å peke på to ting. Vårt første kall som kristne er å kjenne Gud. Hvis vi som foreldre og kristenledere vekter dybdene i eget gudsforhold, foran alle aktivitetene våre, tror jeg «lua i handa-mentalitet» i forhold til kristenlivet vil begynne å snu!

Det overskuddslivet de fleste av oss lengter etter, vil mest av alt springe ut av gudsrelasjoner i stadig fornyelse. Det skjer bl.a. gjennom jevnlig bibellesing, bønn, studier, lovsang alene og sammen med andre kristne, cellegrupper og mentoring. Hvis dette blir vår «interne vekkelse», er det ut fra den vi kan få se «den ytre vekkelsen» ta form.

Men først vil retreatsteder få ventelister, og bønnehus fylles til randen! Fordi Hans folk søker selve Kilden.

Hvis vi lærer våre barn å søke Gud for egen maskin, vil deres livs DNA stadig formes mer lik Jesus. Da blir det etter hvert naturlig å dele troen med andre når anledningene byr seg! Passivitet blir til beredskap. Tvil blir til tro. Menneskefrykt blir til gudsfrykt.

Det misjonale vil da springe direkte ut av et autonomt Gudsliv der Den Hellige Ånd får gjort sitt daglige, fornyende verk. For det er dypest sett hos Gud vi finner motet til å dele!

Matteus 28:18-20 venter på en mer kraftfull oppfyllelse i Norge, gjennom dyp, selvstendiggjørende disippelgjøring av våre unge! La oss gå rakryggede til verket!