Forvirrende om ytringsfrihetens grenser

Hanne Nabintu Herland argumenterer for å stramme inn ytringsfriheten i Dagen 11. januar. Dessverre sier hun altfor lite om hva det bør være forbudt å si.

La meg starte med å fastslå at jeg ikke tar til orde for at ytringsfriheten bør være uten begrensninger. For eksempel bør de som fremsetter trusler eller oppfordrer til vold kunne straffeforfølges. Slikt har lenge vært forbudt i Norge.

Vi har også lover imot å fremsette injurier. Likevel synes det klart at Herland ønsker seg enda flere regler for å begrense ytringsfriheten. Nøyaktig hva hun etterlyser, forblir uklart.

Hanne Nabintu Herland tar som utgangspunkt at ytringsfriheten, da den ble innført i England på 1500-tallet, ikke betydde at man kunne si «hva som helst uten tanke på folkeskikk og dannelse». Videre skriver hun mye om «ytringsfrihetens grenser».

Hun mener at menneskerettighetserklæringen fra 1948 har som svakhet at den sier «påfallende lite om individets forpliktelser», og tenker på forpliktelsen til å opptre med «alminnelig høflighet og dannelse».

Det er altså tydelig at hun ønsker en helt annen tankegang om ytringsfrihet. Betyr det at Herland vil ha tydeligere grenser for den juridiske ytringsfriheten?

Det ser i hvert fall slik ut. Hvis alt Herland ønsker er å oppfordre alle til å bidra i debatter på en saklig og konstruktiv måte (noe som er et trivielt poeng siden de aller, aller fleste er enige i dette), burde hun sagt det tydelig.

Enda mer forvirrende blir det at Hanne Nabintu Herland avslutter kronikken med å vise til Herbert Marcuse som visstnok tok til orde for å opptre slik at «meningsmotstandere slutter å stille kritiske spørsmål».

Dette høres ikke bra ut, og jeg hadde forventet at Herland derfor etterlyste en romslig ytringsfrihet. Isteden hevder hun at det finnes to typer ytringsfrihet, den «opprinnelige borgerlige eller den nåværende kulturradikale», og mener at vi må velge mellom hvilken vi støtter. Men det finnes jo bare en type ytringsfrihet, og det er friheten til å ytre sin mening.

Jeg er svært skeptisk til Herlands ønske om å stramme inn ytringsfriheten. Det skyldes ikke at jeg er imot at folk fremviser både folkeskikk og dannelse i ulike debatter.

Altfor ofte er det åpenbart at utfall og uttalelser – ikke minst i kommentarfelt og på sosiale medier – er langt over grensen for saklig og anstendig argumentasjon.

Men å koble inn politi og domstol hver gang vi mener noen opptrer sjikanerende, er rett og slett en svært dårlig ide. I praksis kan resultatet bli en mer totalitær stat der staten stanser en fri debatt.

For problemet med å straffe folk for ikke å opptre dannet, høflig og saklig er at det ofte er stor uenighet om hva som er akseptable ytringer. Dette kan jeg illustrere med en henvisning til hva Herland selv skrev på sin egen nettside om Jens Stoltenberg 15. oktober i 2018.

Hun mener at hans syn på Libyakrigen «bekrefter graden av arroganse, inkompetanse og en holdning blottet for viljen til å ta ansvar og selvkritikk hos NATO lederen.» Hun avslutter artikkelen med å spørre: «Har han sovet under en stein?»

Jeg er ikke et sekund i tvil om at Herland – og alle de som er enige med henne i at Stoltenberg lukker øynene for fakta når det gjelder Libyakrigen – mener at en slik kritikk er helt akseptabel.

Men hva med de som mener at Nato-lederen hadde rett i sine vurderinger? De vil antagelig mene at Herland ikke fremviser særlig mye dannelse og høflighet når hun sarkastisk spør om Stoltenberg har sovet under en stein.

Det ser også ut til at Herland opererer med doble standarder. På den ene siden etterlyser hun saklighet, argumenter, høflighet og respekt. På den annen side løfter hun frem en av vår tids mest respektløse debattanter i bokenDet nye Babylon. Da tenker jeg på den britiske journalisten Milo Yiannopoulos som Herland siterer med støtte.

Yiannopoulus er en provokatør som har hevdet at det er fornuftig at Saudi-Arabia nekter kvinner å kjøre bil og at sex mellom en 13-åring og en voksen kan være helt greit. Da bomber ble sendt til Trump-kritikere skrev han på Twitter at det var beklagelig at bombene ikke eksploderte.

De siste årene har mange land strammet inn lovgivning knyttet til såkalt «hatprat» og fremsettelse av «hatefulle ytinger». Intensjonen er utvilsomt god. Målet er å «bekjempe hat og beskytte minoriteter». Herland hevder selv at hennes intensjon er å hindre at demokratiet blir et «pøbelvelde».

Likevel er utfordringene mange ved å innskrenke menneskers reelle ytringsfrihet. Rett før jul skrev Flemming Rose, tidligere avisredaktør i Jyllands-Posten, en svært tankevekkende kronikk om akkurat dette i Aftenposten.

Rose viser til den amerikanske jusprofessoren Nadine Strossen som i bokenHate: Why We Should Resist It with Free Speech, Not Censorship hevder at resultatet av å koble inn politi og domstoler mot ytringer blir «en statsmakt som opptrer som en smaksdommer og har «rett til å slå ned på ytringer bare fordi innholdet i dem betraktes som opprørende og uakseptabelt».

Rose trekker frem svært tankevekkende eksempler på hva som skjer når land blir opptatt av å straffe hatprat. Om Canada skriver han: «Fire rettsinstanser i Canada kom frem til tre forskjellige avgjørelser da de skulle ta stilling i en sak der en mann, drevet av sin kristne overbevisning, hadde delt ut fire flyveblader som inneholdt kritikk av homoseksualitet.»

Lignende eksempler finnes det mange av. En innstramming i ytringsfriheten vil lett ramme såkalt konservative kristne og innebære at vårt syn på abort, samliv, ekteskap og familie stemples som krenkende.